Ikke hele tiden naturligvis. Når bølgene ruller mot land som frådende beist, og sjøen er kald og grå, er de et slags naturlig varsel om at du, gutten min, du hører til på land. Det har vært ganger der jeg har sett på bølger som noe forferdelig, noe utslettende, på jakt etter meg. Bølger kan være marerittaktige tsunamier som knapt etterlater vrakrester av liv og sivilisasjon.
Men så kommer lyset og bølgene får hvite barter og havet blir blått og stort og bare smellvakkert. Bølger handler om bevegelser. De eier ikke evne til å beherske seg, de står aldri stille. Bølger deiser bare mot strand, stein og skjær. Om og om igjen.
Bølger gir seg aldri.
De vinner til slutt.
Jeg har stått om bord på en tankbåt og sett Atlanterhavet reise seg som en våt vegg. Jeg har stått på Sandvesanden på Karmøy og sett den iskalde Nordsjøen som reiser seg som en blågrå majestet. Jeg har hatt Malololailai, Kadavu, Mamanuca og Korolevu, Fijis mest fristende frukter, innen rekkevidde. Jeg har kjørt langs østkysten av Australia og sett Lennox Head og Noosa.
Det stopper ikke der.
Jeg har sett longboardentusiastene på Balis sønderbomba Kuta Beach som surfer med barn og bikkje hele bølga ut.
Men mest av alt, jeg har sett alle bølgers mor, Teahupoo.
På Tahiti Itis sørøstlige endestasjon finnes en bølge som er så vakker, så stor, så mektig så ufattelig feit, at Laird Hamilton, verdens storbølgekonge, gjennomgikk en aldri så liten personlighetsforandring etter å ha surfet Teahupoo på sitt verste. Eller beste. Jeg har skrevet artikler om surfere og monsterbølga Mavericks utenfor San Francisco.
Jeg har sett magien, men jeg har aldri blitt frelst.
Og grunnen er enkel - jeg har aldri prøvd.
Jeg har valgt en sjelden kynisk og beregnende tilnærming til surfing. Jeg har ledd av Surfers Paradise. Jeg har gjort narr av surfere som sier at Gud og bølger er det samme, og at egentlig er vi alle fisk i stor sirkel hvor alle er snille og alt skal bare bli helt all right hvis vi ikke kaster søppel i havet og viser respekt.
Respect, dude.
Min kosteligste tid har ikke strukket til. Når skikjøring, kjæreste, journalistikk og sporadiske skippertak i treningsrommet har fått sin tilmålte og høyst fortjente tid, er det slutt. Ikke bare på tid. Men også penger.
Livet koster skjorta. Noen ganger mer.
Men Poseidons veier er uransaklige. For kun kort tid siden debuterte jeg i bølgene. Men det ble ingen fjern destinasjon hvor sjøen er latterlig blå og dypet skjuler hai, maneter og andre ubeskrivelige farer jeg har sett på National Geographic Channel.
Å, nei da.
Bore på Jæren ble min ilddåp. I en trang våtdrakt, med noen skarve fot plastikk som flyteelement, begynte kampen. Det gikk ikke så bra. I løpet av tre dager sto jeg på en eneste bølge, som en svart laban med usjarmerende promille.
Men det var nok. Lidenskapens pris kan være latterlig lav noen ganger.
I noen lange øyeblikk vurderte jeg å flytte fra Oslo, omskolere meg til roughneck og ta jobb i Oljeriket og svi av sparepenger på neopren og glassfiber. I friperiodene skulle jeg farte fra Stillehavsøy til Karibia og tilbake sammen med kjæresten min. Vi skulle spilt ukulele og skrevet dikt i sanden. Vi skulle delt bølger og spist solnedganger som drops.
Men så kom fornuften snikende. Skikkeligheten. Virkeligheten.
Vi får se hvor lenge det holder.
Men bølgene gir seg aldri, var det en som skrev.
De vinner alltid til slutt.
Artikkelen har vært på trykk i magasinet Fri Flyt
