Les historien til Karl Oskar Teien, da han både tok og fikk for mye vann over hodet på en bølgetung dag i Stillehavet.
Surfing er religion i California, og denne dagen var Ocean Beach i San Francisco pilgrimssted for surfere fra hele statens landstrakte kystlinje. Værgudene hadde velsignet den ellers tåkelagte og middelmådige surfestranda med forhold verdensklasse: sol, fralandsvind, og tolv fots bølger med ti-femten sekunders intervaller. «Double overhead» – to mannshøyder – var måleenheten i dag, og det å si at jeg, unnskyld ordspillet, hadde tatt meg vann over hodet var en kraftig underdrivelse. For mange er det å i det hele tatt komme seg ut gjennom bølgene på Ocean Beach en bragd i seg selv, med skiftende bølgetopper som tårner seg opp når man minst venter det, og strømmer så sterke at man etter en halvtimes padling befinner seg en kilometer nedover stranda uten å ha kommet en meter lenger ut.
Men akkurat denne dagen var ikke problemet å komme seg ut til der bølgene brøt. Problemet var å komme seg bort derfra.
Det var som om havet gløttet litt på døra for å slippe meg inn da jeg padlet utover. En «rip-current» kombinert med et overraskende langt intervall mellom bølgene hjalp meg å komme meg ut med bare et par-tre dykk. Med mitt ferdighetsnivå føltes faktumet at jeg i det hele tatt hadde kommet meg helskinnet ut hit litt for godt til å være sant. Og det skulle det vise seg at det var. Akkurat i det jeg var på vei til å sette meg opp for å hvile, kunne jeg skimte det mørkeblå havet begynne å heve seg langt der ute. Her kom monstersettet. Som en slags ond spøk fra havet skulle jeg nå få gjennomgå. Armene kjentes tunge som bly, og hendene slepte langs vannflaten for hvert nye padletak. Det tok ikke mange sekunder før jeg innså at jeg hverken kunne padle rundt eller komme meg over. Jeg befant meg midt i den berømte «impact» sonen, og nå skulle jeg i slåsskamp med den største bølgen jeg noen gang hadde sett på nært hold.
På tross av et helhjertet forsøk på å presse brettet under den skummende veggen av vann som kom rasende mot meg, var det som om håndgrepet mitt var ubetydelig i det bølgen slo brettet ut av hendene mine og dro meg baklengs under vann hengende etter leashen. Mine 95 kilo ble kastet rundt som en filledokke i en vaskemaskin. Selv ansiktet dras i alle retninger, munnen åpnes og kaldt vann presser seg opp i nesen, inn i ørene og ned nakken på våtdrakten. Presset i ørene, kombinert med det iskalde vannet nærmere bunnen, fungerer som et slags barometer til enhver tid – en indikasjon på hvor dypt ned jeg er. Jeg vet ikke lenger hva som er opp og ned. Tiden under vann opplevdes nok betraktelig lengre enn den virkelig var, men desperasjonen etter luft var ikke mindre ubehagelig av den grunn. Ved hjelp av brettleashen, som heldigvis ikke hadde røket, klatrer jeg meg opp til overflaten. Det var lenge siden luft hadde smakt så godt.
Saken fortsetter under filmen
Alle som surfer vet at bølger stort sett alltid kommer i sett på tre til fire, og jeg rakk vel egentlig bare trekke pusten dypt én gang før neste bølge traff. Et par ganger fikk jeg ålet meg opp på brettet igjen for å prøve å padle meg litt nærmere land før neste bølge traff, men som om jeg var på en ustoppelig karusell ble jeg dratt tilbake mot neste bølge mye raskere enn jeg var i stand til å padle bort fra den, og endte opp i samme vaskemaskin, med mindre luft i lungene for hver gang. Det føltes som jeg hverken var på vei ut til havs eller inn til stranda, men at jeg ble gradvis tømt for energi og handlekraft for hver bølge som traff meg.
Uten at jeg et akkurat hvordan det skjedde, så klarte jeg til slutt å klamre meg fast til brettet og holde fast idet en mindre bølge dyttet meg 20-30 verdifulle meter nærmere stranda. Jeg karret meg tilbake på brettet og etter noen minutter med padling i halvsvime kunne jeg sette to skjelvende ben ned i sandbunnen. Jeg krabbet opp på stranda, rullet over på ryggen og kjente verden begynne å spinne idet hodet traff sanda. Solen svidde i øynene mine mens skjelvingen gradvis slapp taket.
Jeg fikk litt ekstra respekt for havet den dagen. Selv om jeg hadde vært ute i forhold jeg egentlig ikke var erfaren nok til å takle betyr nok ikke det at det å ta seg vann over hodet nødvendigvis er feil i seg selv. Det er vel sånn man blir bedre. Og kanskje er det den fine balansen mellom glede og frykt, mellom himmel og helvete, som gir surfing en form for religiøs mening for alle som driver med det.
