«Terje er en snowboardpioner som har satt standarden for fremtidige generasjoner. Jeg har latt meg inspirere av hans evner på brett gjennom flere tiår.» – Tony Hawk til Fri Flyt, oktober 2024.
«Det er ingen tvil i mitt sinn om at Terje er den beste og mest innflytelsesrike snowboarderen gjennom tidene. Jeg føkkings elsker deg, Terje!» – Shaun Palmer til Fri Flyt, oktober 2024.
11. oktober 2024 fylte Terje Haakonsen 50 år. I 37 av dem har han kjørt snowboard. I over et halvt liv på brett har han stått i fremste frontlinje, som snowboardsportens ubestridte forsvarssoldat og vaktbikkje.
Han har snakket IOC midt imot, boikottet de olympiske leker, utviklet konkurranseformater og utstyr som har endret snowboardbransjen, vært ledende innen den bindingløse brettrevolusjonen, forstørret halfpipen, og skapt overskrifter og kontroverser.
For å oppsummere Haakonsen karriere har Fri Flyt snakket med brettsportens største legender, venner, og samarbeidspartnere. Historiene og bildene vi har fått er unike.
Men vi skal først til innendørshallen SNØ en oktoberdag i 2024, hvor Fri Flyt møter Haakonsen mens han tester brett fra sitt nye samarbeidsprosjekt med Zen Snowboards.
– Terje, hva tenker du om å bli 50?
– At jeg lever når jeg er 50, er i seg selv ganske bra gjort, det! Selv om livet ikke har vært så tøft, har jeg vært i nærheten av farlige situasjoner, både selvforskyldte og på grunn av ytre faktorer. Jeg satt på flyet til USA på 9/11, og jeg var fire kvartaler unna da det gikk av en eksplosjon på T-banen i Moskva. Jeg var også ti minutter unna landing i Tokyo under det siste jordskjelvet. I tillegg har jeg vært nære på å krasje i trær og steiner, og opplevd små ras. Så jeg er fornøyd med å ha kommet så langt.
Og langt har han kommet siden han tok sine første snowboardsvinger på et jorde i Telemark i 1988. Idrettsmiljøet i Haakonsens hjembygd nøt godt av fremsynte vintersportentusiaster, som allerede på 80-tallet importerte snowboard til bygda. Utstyret ble omfavnet av et miljø bestående blant annet av søskenparet Åshild og Einar Lofthus, Harald Rishovd og en ung Terje Haakonsen.
Snowboardsportens tidlige rotfeste i Telemark førte søsknene Lofthus ut i verdenscupen. Det var nettopp deres utenlandserfaring som ble den avgjørende årsaken til at det unge stortalentet Terje fikk sine første turer ut av Norge for å konkurrere.
«Vi lovte familien til Terje å passe på ham. Da fikk han lov til å være med». Det har Åshild Lofthus tidligere fortalt i et intervju.
80- og 90-tallets beste racingsnowboarder, Peter Bauer, forteller til Fri Flyt at han husker Terje godt som førstereisgutt sammen med Lofthus.
– Jeg kjørte og trente mye med Åshild, siden vi begge kjørte for Burton. En dag hadde hun med en 14-åring fra hjembygda i Telemark. Han er skikkelig god, og jeg har lovet foreldrene hans at vi skal passe godt på ham, husker jeg Åshild sa. Hva kan jeg si? Hun hadde rett. Han var veldig god, og er fortsatt en av de aller beste.
Peter Bauer
Grunnlegger av Amplid Snowboards, teamkollega med Terje hos Burton på 90-tallet, og verdens beste racingsnowboarder på 80, og 90-tallet.
– Jeg trente sammen med Ashild Lofthus på Burton Pro Team på slutten av 80-tallet. En dag hadde Ashild med seg en 14-årig gutt fra hjemtraktene hennes i Telemark og sa: «Han er en veldig god kjører, han er fortsatt ung, og jeg lovet foreldrene hans at vi skal ta vare på ham når han er borte hjemmefra».
Hva kan jeg si? Hun hadde helt rett – Terje var en veldig god kjører den gangen. Og det er han fortsatt! Hvis ikke en av de beste fremdeles.
Vi møtes fortsatt en eller to ganger i året, enten på Mt. Baker eller i Laax, og når jeg ser ham kjøre, har han fortsatt den elastisiteten, flyten og stilen akkurat som for 30 år siden. Terje er et perfekt eksempel på når snowboarding for en kjører blir både transcendent og immanent samtidig – det gir blaffen i aldring, til en viss grad – og i hans tilfelle er dette eksemplarisk.»
Over 30 år har gått siden Terje skygget læremester Craig Kelly på snowboardcamp på Juvassbreen, og Kelly ringte overbevist hjem til Jake Burton og ba ham signere Haakonsen til Burton Snowboards. Kontrakt ble sendt, og Terje måtte ta den med til engelsklæreren sin for bistand til oversettelse. «Du må få hjelp av en advokat før du signerer», sa læreren. «Det gjorde jeg aldri», fortalte Haakonsen nylig i programmet Mesternes Mester på NRK.
Kontrakten ble signert, og verdenscupdebuten skjedde i St. Moritz i Sveits i 1990.
– Historien skal ha det til at Terje kom inn og dominerte umiddelbart. Det stemmer ikke. Det tok en sesong eller to, humrer Burtons Andy Coghlan i dokumentarserien The History of The US Open.
Men når dominansen startet, ble den nærmest total. Så overlegen var Haakonsen at han på sitt beste hadde fjorten verdenscupseiere på rad.
Myten skal ha det til at flere av de amerikanske pipekjørerne la opp, da de ikke hadde sjans mot nivået til katta fra Telemark. «Det er ikke en myte. Det er sant». Ordene kommer fra snowboardlegende Shaun Palmer, som til Fri Flyt bekrefter at Terjes nivå var så høyt, at han selv graviterte bort fra pipen og til boardercrossløypa.
– På den tiden var jeg mer opptatt av øl, enn av å gjøre det som måtte til for å vinne over Terje i pipen. Terje overtok pipen, mens jeg dominerte i boardercross. En fin løsning for oss begge, ler Palmer.
– Men det var først da Terje fant sin egen stil i pipen, og gikk litt bort fra å kopiere Craig, at han ble uslåelig. Det var da han begynte å vinne mye, forteller det allsidige actionsporttalentet til Fri Flyt.
Shaun Palmer
En av snowboardsportens største legender. Har vunnet alt innen halfpipe, boardercross, skicross, downhillsykling og snødownhillsykling. Beskrevet som «The World's Greatest Athlete» av USA Today. Gründer av Palmer Snowboards i 1995.
– Å, Terje. Hvor skal jeg begynne? Vi begynte å konkurrere mot hverandre i halfpipe på slutten av 80-tallet. Jeg vant verdensmesterskapet i Breckenridge i 1990 og 1991, og Terje kom inn som den nye kjøreren alle måtte passe seg for. På den tiden kopierte han alt Craig gjorde i pipen, men jeg tror det var da han fant sin egen unike stil at han virkelig begynte å utmerke seg som kjører.
Da han først startet sin seiersrekke, var han uslåelig. Jeg skjønte at jeg ikke kunne matche hans nivå i pipen, og ærlig talt, på den tiden var jeg mer interessert i å drikke øl enn å gjøre det som var nødvendig for å slå Terje – som å trene. Haha. Jeg startet mitt eget selskap, Palmer Snowboards, og drev mer med boardercross, mens Terje totalt dominerte pipen. Det fungerte bra for oss begge.
Det er ingen tvil i mitt sinn om at Terje er den beste og mest innflytelsesrike snowboarderen gjennom tidene. Gratulerer med dagen, Terje. Jeg elsker deg!
Vi kunne skrevet at resten er historie, og stoppet der. Men det ville ikke rettferdiggjort hverken Terjes karriere som brettkjører eller vår journalistiske integritet. Vi må borre mer i fortiden, men først skal vi en tur tilbake til nåtid.
Oktober 2024. Når Fri Flyt treffer jubilanten i hallen SNØ på Lørenskog, kjører han på brett fra sveitsiske Zen Snowboards. Brett han har bygget i samarbeid med grunnleggeren av merket, Reto Neiger. Samarbeidet kom på plass noen år etter den overraskende exiten fra Burton Snowboards. En nyhet som slo ned som en bombe i snowboardbransjen, og som vi skal komme tilbake til.
– Når du ser tilbake på din karriere, hva trekker du frem som det du er mest stolt av?
– At jeg fortsatt kan kjøre snowboard som jeg gjør, er jeg fornøyd med. Jeg har alltid kjørt for gleden, og så lenge jeg har den, vil jeg fortsette. Jeg er også stolt over at vi startet trenden med å lage pudderbrett for resorts, som med Burton Fish og Family Tree. Når folk kopierer det vi gjør, blir jeg stolt av det.
Like stolt over utviklingen av de samme brettene, er Burtons tidligere produktutvikler John «JG» Gerndt, som gjennom sin lange karriere hos Burton, laget mange brett i samarbeid med Haakonsen.
– The Fish er uten tvil det brettet jeg er mest stolt av å ha utviklet, Terje og jeg laget det sammen, og det endret snowboardindustriens syn på hvordan et resortbrett kan være, i retning av surfinspirert kjøring, bekrefter JG til Fri Flyt.
John «JG» Gerndt
Mangeårig produktutvikler hos Burton Snowboards og daglig leder av powsurf-merket Shredeye.
Jeg hadde hørt om Terje fra Elling Balhald og andre, og møtte ham for første gang da han var 14 år. Å tenke på at han fyller 50 i oktober får meg til å føle at han snart tar meg igjen. Merkelig nok var Jake 11 år eldre enn meg, og jeg er 11 år eldre enn Terje. Vi har hatt noen gode tider i alle de årene, med å kjøre og utvikle kule brett sammen for oss selv og resten av verden.
Når folk spør meg hvilket brett som er det mest minneverdige, må jeg si at det er The Fish som Terje og jeg utviklet – det forandret industrien på en surfete og god måte.
Terje er en idrettsutøver, som mange topp-snowboardere er, og han er typisk god i enhver sport han gir seg i kast med. Men da han kom inn på scenen som ung, satte han lista høyere med mer kraft og stil enn de fleste. Han skilte seg virkelig ut.
Han er kjent over hele verden og har skapt sin egen retning for hvordan og hva han vil snowboarde. På noen måter tenker jeg fortsatt på ham som en kid, kanskje fordi vi alltid har gjort morsomme, eventyrlige ting når vi var sammen.
Haakonsen fortsetter:
– Også er jeg stolt av arrangementene våre, fortsetter Terje, som The Arctic Challenge (TAC) og TTR Snowboard VM. Vi flyttet grensene hva gjaldt størrelse på pipe og quarterpipe, og jeg har vist at det er logisk at man går mye høyere og større med snowboard enn skate, som man ofte sammenlignet snowboard med, fordi vi har bindinger. Det var vi som laget den første superpipen.
Tiden som filmstjerne
Det er mulig det skyldes iveren etter å kjøre en ny runde i fryseboksen langs E6, at Terje ikke nevner filmene sine som noe han er stolt av. Derfor nevner vi dem for ham. I 1996 kom filmen Subject: Haakonsen – Life and Times of a Sprocking Cat, laget av regissør Dave Seoane i samarbeid med Volcom-gründer Richard Woolcott. Filmen viste et nytt nivå av freestyleinspirert frikjøring, og soundtracket bestående av musikk fra Beck, Brian Setzer Orchestra og Primus, var utypisk for datidens normative bruk av skatepunk i snowboardfilmer.
Når vi spør regissør Seoane om musikkvalget, forteller han at de først laget en råtape for hele filmen, og deretter la på Primus sin låt Over The Electric Grapevine som introlåt:
– Mens filmen gikk, slo det oss at låta blir bedre lenger ut i filmen. Derfor landet vi på at vi dropper den tradisjonelle snowboardfilmintroen, med kort låt og kjappe klipp, som var vanlig på den tiden, og lot låta spille seg helt ferdig mens kjøringen gikk.
Resultatet ble en film uten intro, noe som overrasket mange på premieren.
– Vi syntes grepet fungerte veldig godt da. Noe jeg fortsatt synes når jeg ser filmen i dag, sier regissøren.
I 1999 fulgte parhestene Seoane og Haakonsen opp med The Haakonsen Factor, hvor Terje bekreftet at han fortsatt var sjef i pipen. Filmen viste også hvor mye han hadde utviklet seg som frikjører. Seoane minnes en kaotisk opptaksperiode i New Zealand med dårlige opptaksforhold.
– Vi var nære å gi opp hele filmen. Opptakene var få, crewet var lei venting, og jeg var ekstremt frustrert. På et tidspunkt begynte jeg faktisk å gråte, og da skjønte gutta at det var alvor, ler Seoane gjennom telefonen fra USA og fortsetter:
– Så da det endelig ble vær til å filme, ble det gode opptak.
Et overraskende, og igjen utypisk lydspor med acid jazz og beats, ble laget spesielt til filmen av DJ Greyboy.
– Vi redigerte ferdig filmen, gav den til Greyboy, som jammet frem musikken mens han så på opptakene, sier Seoane. En metode som var høyst uvanlig for actionsportfilmer på slutten av 90-tallet.
I dag regnes begge filmene som klassikere blant snowboardfilmer. Gjennom 90- og 2000-tallet deltok Haakonsen i flere av filmene til Standard Films og Mack Dawg Productions. Sponsorfilmer ble det også, for både Burton og klesmerket Volcom. Når Fri Flyt får kontakt med Volcom-gründer Richard Woolcott, trekker han frem filmingen til Alive We Ride, som et spesielt godt minne:
– Jeg husker første gang jeg møtte Terje på Mount Hood, sommeren 1993. Vi filmet i et par timer før jeg reiste videre til Hawaii. Den session var utrolig. Jeg var superstoka over å få de opptakene til Alive We Ride. Filmprosjektene vi gjorde sammen var alltid jævlig morsomme å jobbe med, og Terje var alltid dedikert til å gjøre sitt beste foran kamera. Noe som syntes godt i sluttresultatet.
Samme film bringer frem artige historier fra surfer og teamkompis fra Volcom Bruce Irons, når Fri Flyt snakker med ham via en uklar telefonlinje.
– Terje er en unik brettkjører og en sabla god surfer, sier Irons.
De bodde sammen, vegg i vegg med de heller ikke ukjente brettkjørerne Bryan Iguchi og Jamie Lynn.
– Det var magisk tid. Vi hadde det sjukt moro». Irons legger til at han oppholder seg i California når vi snakker, men at han skal tilbake til Hawaii om noen dager, faktisk for å treffe Terje og surfe.
Bruce, bror til avdøde surflegenden Andy Irons, har kjent Terje siden tidlig tenårene.
– Terje bodde hjemme hos meg i lengre perioder da vi var yngre. Jeg anser ham som en veldig god venn», forteller en snakkesalig Irons, som gleder seg til surfsesongen på Hawaii, som er rett rundt hjørnet.
– Bølgene begynner å ta seg opp. Nå må jeg ringe Terje for å høre hvor han er, avslutter en smørblid Irons.
Naga...yes eller Naga...no?
For å forstå nåtidens Terje, må vi tilbake til fortidens Terje. Til 90-tallet. Da snowboardsporten gikk fra undergrunn til mainstream populærkultur. Med mye penger inn i bransjen, var det mange som ville ha en bit av snowboardkaka. Og med mye penger kom krefter inn som ville ha utbytte av arbeidet andre hadde grunnlagt. Konflikten mellom Det Internasjonale Snowboardforbundet (ISF) og Det Internasjonale Skiforbundet (FIS) blusset opp i kjølvannet av at snowboard skulle debutere som olympisk øvelse i Nagano i 1998.
Noen var for. Andre var mot, med Terje som den mest høylytte OL-kritikeren. Medieoppslagene ble mange.
– Det ble umulig for store deler av det norske folk å trykke ham til sitt bryst, forklarer brettsportforsker og førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge, Tommy Langseth, når Fri Flyt snakker med ham om Terjes boikott.
– I motsetning til ski, egner ikke snowboard seg til nasjonsbygging. Brettsport henter sin grunnfortelling fra de polynesiske øyene. Altså har brettsportene et ikke-vestlig utgangspunkt som kanskje vanskeliggjør nasjonalisme. Terje Håkonsen forble en anti-helt når han nektet å dra på seg den olympiske uniformen, sier Langseth.
Tommy Langseth
Brettsportforsker og førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge.
«Who the fuck is Terje Haakonsen?» Spørsmålet var å finne på en tongue-in-cheek annonse for Burton på midten av 1990-tallet. Terje var godt kjent i snowboardmiljøet, men fremdeles ukjent for folk flest.
Gjennom å dominere konkurranser på 90-tallet og godt inn på 2000-tallet ble han ikke bare den mest kjente nordmannen i utlandet, men også et internasjonalt popkulturelt ikon. Da Snowboard Magazine i 2017 markerte sitt 30-årsjubileum, stilte de spørsmålet: «Who is the greatest snowboarder of all time?» Svaret var, selvsagt, Terje Håkonsen.
Terjes innflytelse på snowboardkulturen er udiskutabel. Helt fra han fikk sin første proffkontrakt som femtenåring til i dag har både hans kjørestil og meninger vakt oppsikt. Og, vil jeg påstå, han har også bidratt til å endre norsk idrettskultur.
Frem til godt utpå 1980-tallet var norsk idrettskultur preget av alvor, knallharde treningsregimer og nasjonalisme. Det var kondis og langrenn som var i fokus, og det var Norges Idrettsforbund som regulerte det hele. Med røtter i surf og de antiautoritære motkulturelle bevegelsene fra 1960-tallet representerte snowboard noe nytt – mindre fokus på konkurranse, mer fokus på lek, mindre fokus på trening, mer fokus på Do-It-Yourself, mindre fokus på å vinne for nasjonen og mer globalt orientert. Terje ble kanskje den fremste representanten i Norge for disse endringene i idrettens verdier og hierarkier.
I perioden før OL i 1998 ble det bygget opp store forventninger til Terje Håkonsen i mediene. Han ble sett på som et av våre sikreste kort i kampen om gullmedaljer. Men hva skjer? Han stiller ikke opp. Han kaller ledelsen i IOC en mafia. Til tross for at dette medførte internasjonal oppmerksomhet – til og med Time Magazine kjørte en reportasje om gutten fra Telemark som talte IOC midt imot – gjorde ikke dette Terje til en nasjonal idrettshelt. Snarere gjorde det det umulig for store deler av befolkningen å trykke ham til sitt bryst. OL-publikummet ville ha nasjonale helter.
Terje Håkonsen forble en anti-helt da han nektet å dra på seg OL-uniformen. I motsetning til ski egner ikke snowboard seg til nasjonsbygging. Brettsport henter sin grunnfortelling fra de polynesiske øyene. Snowboard har derfor ikke det samme potensialet til å bli et nasjonalt symbol på samme måte som ski. Til tross for likheter kan ikke Terje Håkonsen spille den samme rollen som Sondre Norheim i vår nasjonale selvforståelse. Snarere har han gått sterkt ut mot nasjonalisme i idretten, noe som utvilsomt har bidratt til å styrke hans legendestatus innad i snowboardmiljøet.
På 90-tallet opplevde snowboardsporten kraftige voksesmerter. Konkurranser ble strømlinjeformet. Snowboardkulturens rebell-image traff tidsånden, noe reklamefolk visste å plukke opp. Alt fra aftershave til fjernsynsapparater ble markedsført med spektakulære bilder av unge, frekke snowboardere. VISA, Nike og en rekke merkevarer som ikke hadde noe med snowboard å gjøre, førte masse penger inn i sporten. Terje har hele tiden vært idealist, blant annet ved å gå i bresjen for at konkurranser skal ha fokus på progresjon i stedet for å stivne i bestemte former, og at de skal være deltakerstyrt fremfor å være drevet av kommersielle aktører eller det internasjonale skiforbundet.
Samtidig som Terje ivret for at snowboard ikke skulle bli en «sell-out», har han selv tjent godt på å være sponset av store kommersielle aktører som Burton, Oakley og Volcom. Han utviklet til og med sin egen iskrem, Surface! Riktignok med et subtilt idrettspolitisk budskap: På iskremens kartong var det tegninger som vanskelig kunne tolkes som annet enn kritikk av «OL-pampene».
Selv sier Terje at han aldri har hatt noe imot det kommersielle – det må bare foregå på riktig måte. Verdiene i kulturen må styres nedenfra. Det høres tilforlatelig ut, men i praksis krever dette en hårfin balansegang. Et eksempel på denne vanskelige balansegangen kan være mellom det å få The Arctic Challenge til å gå rundt økonomisk og samtidig være tro mot snowboardens verdier. Da Oakley i 2012 trakk seg som hovedsponsor, stod Arctic Challenge i fare for å bli avlyst.
Flere store energidrikkprodusenter tilbød seg å bli hovedsponsor, men dette avviste Terje med en replikk om at dersom snowboard skulle bli forbundet med «diabetes og fedme», kunne det heller være det samme. Altså, han er ikke mot det kommersielle generelt, men det må være kommersielle interesser med de riktige verdiene.
Gjennom sin tilnærming til snowboard, sine meninger og holdninger, mener jeg vi trygt kan si at Terje har endret i hvert fall deler av norsk idrettskultur. De mer lekbetonte DIY-holdningene har spredt seg til deler av den organiserte idretten, samtidig som vi ser at egenorganiserte aktiviteter både øker i antall deltakere og i politisk støtte.
Internt i Snowboardforbundet var det også delte meninger om Norge skulle sende kjørere til OL eller ikke, sier daværende leder av forbundet og styremedlem i ISF, Truls Omtvedt.
– For meg var det Terjes utsagn om at FIS og IOC var korrupte og menneskefiendtlige organisasjoner, som ble avgjørende for mitt forhold til den videre utviklingen av snowboard i Norge. Derfor stilte jeg ikke til gjenvalg på årsmøtet i 1995. Ny president ble valgt, og det ble lagt til rette for at Norge skulle delta i OL, sier han.
Norge reiste hjem fra Nagano med to sølvmedaljer (Daniel Franck og Stine Bruun Kjeldaas) og snowboard fikk mye oppmerksomhet i hjemlige medier. Mest oppmerksomhet fikk allikevel han som ikke deltok. Både før og etter OL vakte Terjes verdivalg stor, nasjonal og internasjonal mediaoppmerksomhet. Time Magazine laget sak om den norske snowboarderen som snakket IOC midt imot.
Trude Lerfald
Terjes mangeårige samarbeidspartner og venn
– Terje er en nøtt. Det tar litt tid å knekke ham, det vil si å åpne ham og få hans tillit. Han er også hard på utsiden, i betydningen at han er prinsippfast, sta, og kan fremstå som vanskelig. Men de av oss som kjenner ham, erfarer at han er gatesmart, utrolig snill, overraskende klok og en reflektert mann.
Jeg har hatt mange gode, og ikke minst lærerike opplevelser, diskusjoner og samtaler med Terje – om alt fra snowboardsporten, miljøvern, helse og mat til sjakkspill, yoga og fotball. Han har lært meg mye, inspirert meg til gode valg, men også vært utrolig irriterende – ja, nærmest provoserende ærlig og direkte, og utfordret meg i mange sammenhenger. Jeg har ofte måttet forsvare Terje. Selv om mange som møter ham har fordommer og er skeptiske til denne fyren som virker å være motstander av aspekter i livet få tenker over i hverdagen, snur mange fort når de lytter til hva han har å si og blir kjent med ham.
Stikkord som hel ved, sta, «mannen bak gogglesene» (det var en tid han nektet å ta av dem på events) og litt vanskelig er noen av klisjeene som verserer om Terje. Jeg vil derimot hevde at når han setter gogglesene på hodet og møter deg som menneske, kan du glede deg til å lære noe nytt og få inspirasjon til å leve et liv som ikke er helt som alle andres.
Gratulerer med 50 år, Terje!
«Er OL klar for brettmesteren Terje Haakonsen. En mann med attitude?» spurte det amerikanske sportsmagasinet Sports Illustrated, før Nagano-lekene.
Med sitt fravær fra OL sørget Haakonsen for at konkurransens status ble kraftig redusert, da han var soleklar favoritt til å vinne gullmedaljen. Selve konkurransen er det få som husker i dag. Den forsvant i elendige forhold, og regnes som et av konkurransesnowboardens lavpunkter.
Etter OL forsvant Haakonsen mer eller mindre fra konkurransedelen av snowboardsporten. Det hendte han dukket opp på en pipekonkurranse, hvis han likte formatet. Som han gjorde i svenske Åre eller østerrikske Gerlos. Gode premiepenger var det også i nevnte konkurranser. For det var et nytt prosjekt som opptok Haakonsen på slutten av 90-tallet. Ideen om The Arctic Challenge var født. Et format som skulle samle de mest kreative kjørerne i verden, til en flere dager lang brettsportsession, laget av snowboardere for snowboardere.
Verdens første superpipe ble født gjennom TAC. Så store ble buene at det ble satt verdensrekord i høyeste air i quarterpipe på 9,8 meter, satt av Terje selv i Midtstuen i 2007. En rekord som fortsatt står i dag.
Hadde han rett hele tiden?
Vi må igjen en tur i tidsmaskinen for å tolke nåtiden. For det har, siden 90-tallet, vært utvikling i temaet som heter kritikk av IOC. En skjerpet og mer kritisk presse har gjennom årene gravd frem saker om ukultur i IOC. Avsløringer rundt korrupsjon, samt miljøskandaler fra vinter-OL i Sotsji i 2014 og sommer-OL i Rio de Janeiro i 2016, bidro til at Terjes negative holdning til IOC langt på vei ble det norske folks holdning, da det i 2013 ble kjent at Norge ville søke om OL i 2022.
Den såkalte folkeavstemningen viste et tydelig nei til OL, noe som var oppsiktsvekkende for en vintersportselskende nasjon som Norge. «IOC kan takke seg selv» skrev politisk redaktør i VG, Fritjof Jacobsen. Femten år etter Terjes oppsiktsvekkende IOC-uttalelser, viste gravejournalistikken at han hadde hatt rett hele tiden. Han som hadde stått alene i stormen mot den olympiske stormakt, stod nå igjen som en moderne utgave av Doktor Thomas Stockmann i Ibsens klassiske drama En Folkefiende, eller Chief Martin Brody i Haisommer. Varslerne ingen tok på alvor, men som med ettertidens klokskap og fasit i hånd, stod igjen som historiens moralske vinnere.
I forkant av OL i Beijing i 2022, vanket det mer OL-kritikk fra Haakonsen. I en kronikk i Vårt Land etterspurte han mangelen på kritiske røster blant norske OL-utøvere om Kinas brudd på menneskerettighetene. Også nå var momentet i OL-kritikken en helt annen enn på 90-tallet. Morgenbladets kommentator og tidligere langrennsløper Gudmund Skjeldal spurte i en kronikk om det var riktig at hele verdens idrettselite skulle samles for å leke i et land som holdt en million uigurer i fangeleirer? Også i VG satt kritikken løst. «Holder ikke å leke struts», skrev VGs sportskommentator Leif Welhaven, med klar adresse til Ole Einar Bjørndalens kinesiske trenerengasjement, og løftet samtidig frem Haakonsens kronikk i Vårt Land, og kalte den pensum på neste samling i diverse idrettsgrener.
En snowboarders kronikk som pensum i toppidretten? En idé fra Verdens Gang vi kan like.
Forbilde vs. forbilde
Mens det kjøres runder i helårsanlegget, spør vi Terje om han har hatt forbilder innen brettsport.
– Det handler mye om stil, og det er mange å nevne. Bruce og Andy Irons, som jeg har surfet mye med. Når du ser en utøver live, er det lettere å bli inspirert. På skateboard er det Bob Burnquist, Danny Way, John Cardiel og Tony Hawk. Bob skater helt vilt enda. Jeg har alltid likt Daewon Song fordi han er så sykt teknisk og kreativ. Jeg liker de som skater fort og hard, som Pedro Barros.
Han fortsetter:
– På snowboard hentet jeg mye inspirasjon fra Shaun Palmer. Han kjørte fort og var et racinghode. Og selvsagt Craig Kelly. Da jeg så ham og måten han kjørte på, kopierte jeg alt han gjorde. Det var veldig slitsomt å kjøre så lavt som Craig, nærmest overdrevent lavt. Men vi gjorde det fordi det handlet om kontroll og stil. En trend som også falt litt bort, smiler Haakonsen.
Terje kjørte også mye med en annen teamkompis hos Burton, Jeff Brushie.
– Han var bare tre år eldre. Måten han utførte triks på, var ganske rått. En McTwist er ikke bare en McTwist. Når han gjorde det, så «poka» han og markerte triksene tydelig når han utførte dem.
En annen som inspirerte Terje, var skater og snowboarder Noah Salasnek (1970-2017). Terje forteller at Salasnek var en god pipekjører, og at han senere tok med seg freestyletriksene til frikjøringen.
– Han var den første som gjorde noe mer enn bare vanlige airs i backcountryen, og var også en av de første som gjorde skaterelaterte linjer i pipen.
Noe som ikke var så vanlig på den tiden.
– I surfing så jeg mye videoer av Tom Curren. Alle som har begynt å surfe sent stiller seg gjerne spørsmålet: Hjelper surfing på snowboardkjøring? Det hjelper til med å få mer flyt i kjøringen, og du ser på terrenget litt annerledes. Selve kjøremåten er ikke så veldig lik, men måten du utfolder deg på kan sammenlignes. Jeg skater og surfer fordi jeg liker de sportene, ikke for å bli bedre på snowboard, sier han.
Det er fascinerende å høre Terje snakke om sine forbilder, all den tid han selv har vært, og fortsatt er, forbilde for mange snowboardere. En som ble invitert til The Arctic Challenge i ung alder, og som oppgir Terje som sin største inspirasjonskilde, er den sympatiske brettprofilen Jake Blauvelt fra Vermont.
– Det er ingen kjørestil jeg har forsøkt å etterlikne mer gjennom min karriere enn Terje sin. Hans naturlige talent som brettkjører er en fornøyelse å se på, hver gang vi kjører sammen, forteller Blauvelt til Fri Flyt.
Også Terjes piperival fra 90-tallet, Todd Richards, hyller bursdagsbarnet som en inspirerende faktor i sin karriere:
– Jeg kan med trygghet si at jeg ikke hadde vært den snowboarderen jeg er i dag, uten Terjes innflytelse. Han tvang frem det beste i alle som hadde gleden av å konkurrere mot ham på 90-tallet.
Forfatter av «Havet vasker bort alt» og tidligere importør av Burton, Elling Balhald, er blant nordmennene som ble kjent med Terje tidlig i karrieren.
– Jeg møtte Terje på et av de første snowboardrennene som ble arrangert i Norge – i Rauland i februar 1988. En spedbygd 13-åring med lys stemme, topplue med dusk og blå boblejakke. Han kjørte på et Burton Elite 150, som var altfor langt for ham, men det var ikke vanskelig å se at han var et talent langt utover det vanlige, sier Balhald til Fri Flyt.
Med eldre forbilder og treningskamerater som Åshild og Einar Lofthus, var Rauland Skisenter og Uvyrdslåmi Snobrettlag, med primus motor Harald Rishovd, det perfekte stedet å utvikle seg ifølge Balhald.
– Men øyeblikkene som sitter klistret på netthinnen er fra en sommerdag på Juvassbreen i 1989, da Jake Burton hadde sendt Craig Kelly over for å sjekke om det jeg hadde fortalt ham om Terje, var riktig. Å se Terje kjøre et par meter bak verdens beste snowboarder og gjøre de samme triksene, bare litt høyere og litt bedre, var vilt.
For noen av Terjes forbilder stoppet livet tidlig. I 2003 mistet han sin mentor Craig Kelly i et snøskred i Revelstoke. Tre ganger verdensmester i surf, Andy Irons, døde av overdose i 2010. I 2019 og 2020 gikk henholdsvis Jake Burton og Tom «Tommen» Bjerknæs ut av verden grunnet kreftsykdom.
Elling Balhald
Norsk snowboardbransjelegende, forfatter og mangeårig importør av Burton Snowboards til Norge.
– Jeg møtte Terje på et av de første snowboardrennene som ble arrangert i Norge – i Rauland i desember 1987. En spedbygd 13-åring med lys stemme, topplue med dusk og blå boblejakke. Han kjørte på et Burton Elite 150, men det var ikke vanskelig å se at han var et talent langt utover det vanlige. Med eldre forbilder og treningskamerater som Åshild og Einar Lofthus, var Rauland Skisenter og Uvyrdslåmi Snobrettlag, med primus motor Harald Rishovd, det perfekte stedet å utvikle seg.
Men øyeblikkene som sitter klistret på netthinnen er fra en sommerdag på Juvassbreen i 1989, da Jake Burton hadde sendt Craig Kelly over for å sjekke om det jeg hadde fortalt ham om Terje, var riktig. Å se Terje kjøre et par meter bak verdens beste snowboarder og gjøre de samme triksene, bare litt høyere og litt bedre, var vilt. Harald tok et ikonisk bilde av Terje, Craig og Einar den dagen. Utvilsomt en av merkedagene i snowboardhistorien, og begynnelsen på et nært vennskap mellom sportens to fremste utøvere gjennom tidene, som dessverre endte da Craig tragisk døde i et snøskred femten år senere.
En ting som var spesielt med Terjes aktive karriere, var at hans sportslige utvikling gikk til værs parallelt med snowboardsportens vekst og popularitet. Vi kunne alle blitt litt bedre snowboardere ved bare å kjøre noen turer i bakken bak Terje og la oss inspirere av stilen og brettkontrollen hans.
At signaturbrettene hans het Balance, passet perfekt. Han revolusjonerte sporten, og jeg er overbevist om at Terje, sammen med Ole Gunnar Solskjær, var en av de mest kjente nordmennene i utlandet på 90-tallet. Kanskje er han det fremdeles.
Ernæring og fysisk helse
Det er lunsj, og det er på sin plass med et avbrekk fra den kunstige, litt sure, innendørsvinteren på Lørenskog. Fri Flyt går for en overpriset cæsarsalat. Terje velger salat, med det passende navnet hokkaido, etter det japanske løssnøparadiset med samme navn. Temaet dreier naturlig inn på ernæring og fysisk helse. Temaer som Terje har ment mye om i mange år. Salaten fra restauranten serveres i plast - noe Terje ikke heller ikke er videre imponert over.
– Hva gjør du for å holde deg i form?
– Jeg sykler til barnehagen hver dag. Frem og tilbake. Fire runder. Det er nesten syv kilometer på runden. Jeg prøver å holde meg aktiv og unngå å bli for stiv. Yoga er det jeg har best utbytte av. Det bygger opp og holder hele kroppen sammen.
Tony Hawk
Tidenes skateboarder. Legende.
– Terje er en snowboarding-pioner og satte standarden for generasjoner fremover. Jeg har blitt inspirert av hans allsidige ferdigheter i flere tiår, og han fortsetter å innovere, og beviser at alder er mer en sinnstilstand enn en hindring.
Haakonsen har gjennom hele sin karriere snakket om viktigheten av et sunt kosthold, kombinert med fysisk aktivitet. Så prinsippfast har han vært, at da The Arctic Challenge i 2013 stod i fare for å bli avlyst grunnet manglende finansiering, takket han nei til en stor sukkerdrikkeprodusent som tilbød seg å betale regningen for arrangementet. I stedet ble det inngått samarbeid med den amerikanske stiftelsen Drink Water.
Terjes mangeårige samarbeidspartner, Jan Christian G. Sundt, utdyper til Fri Flyt:
– Terje har alltid vært opptatt av helse og nødvendigheten av sunn mat og drikke, mens jeg introduserte miljøaspektet i arrangementene. Det ble for eksempel solgt økologisk mat, og energidrikker som Red Bull ble ikke tillatt solgt i anlegget, og vi ville ikke bruke dem som sponsorer selv om de var dominerende i actionsportmarkedet.
I dag er servering av sunn mat, noe flere arrangører av snowboardkonkurranser fokuserer på. En bransjetrend Haakonsen sier han er stolt av å ha bidratt til.
Rune Lundsør
Eier og driver Epic Boardshop i Uvdal, snowboardhistoriker, snowboardmuseumsbestyrer, arrangør av Old Boys NM i snowboard. Representerte Norge i to olympiske leker.
– Terje satt tidlig standarden for første generasjon snowboardere i Norge. Han viste at man kan komme fra en liten plass i et lite land og erobre verden. Han ble raskt verdens beste snowboarder. Da satt han standarden for hvordan man skulle kjøre pipe, for nye triks, for hvor høyt man kunne gå, og ikke minst standarden for stil, lek og moro på brett.
Terjes første signaturmodell, Sverdet, satte også standarden for hvordan et snowboard bør være. Det var helt unikt den gang for 30 år siden, og er faktisk fortsatt et veldig bra brett å kjøre på sammenlignet med dagens brett. Det er rått!
Senere satte Terje også standarden i fjellet. Helt unike linjevalg og stilfull lek ned fjellsiden.
På Old Boys NM i år stilte Terje med en Sims Pocketknife 140 fra 1988. Han går høyere enn mulig i den lille pipen, og bildene blir snakket om verden over. Det er helt rått!
Terje tar vare på leken i snowboarding. Snowboard er ikke en turngren med poengsatte øvelser og stilmal. Snowboard er et verktøy for utfoldelse, mestring og lidenskap. Terje er lederen av første generasjon 50-åringer som charger på brett. Rock on!
– Hva spiser du for å holde formen?
– Jeg prøver å spise så ferske og rene råvarer som mulig, og unngår produkter med konserveringsmidler og rapsolje. Mye vilt kjøtt, spesielt reinsdyr fra Nord-Norge, fordi de har spist tang i fjæra. Spiser nesten bare ferskvanns fisk. Synd at havet har blitt en søppeldynge.
– Synder du aldri selv?
– Jeg spiser mye sjokolade, kanskje en sjokoladebar om dagen. Det er det første jeg spiser når jeg står opp, innrømmer Haakonsen.
– Jeg spiser sjokolade, men næringsrik sjokolade. Av og til faller jeg for fristelsen for konvensjonelle sjokolader med høyt kakao innhold, men for mye sukker. Melkesjokolade spiser jeg ikke, og jeg drikker heller ikke melk. Man får ikke sterk benbygning av og drikke melk. Som mye annet i matindustrien, er det fake markedsføring, sier Haakonsen.
Han fortsetter:
– Den som tror på at et norsk, variert kosthold er bra nok, bør lære seg litt mer. Da jeg gikk på skolen, lærte vi aldri hva halvfabrikat var. Nå lager de gelé og all mulig dritt. Det er ikke rart at diabetes og andre sykdommer boomer. Det er sykt hvor dårlig mat og helse vi har i et velstandsland som Norge. At skattepengene går til folk som ikke kan passe på seg selv er galskap. Staten burde kreve mer av folk, og undervisningen burde handle mer om sunn livsstil og ernæring.
Daniel Franck
Kunstner, snowboarder og medgrunnlegger av The Arctic Challenge. Vant VM, EM og World Cup sammenlagt i 2000. Norges første X Games-gull i slopestyle fra 1997.
– Når du blander rått talent, lidenskap, en fyrrig skalle og et utrettelig behov for utvikling, skapes legender og sterke cocktails. «Legende-kortet» blir til tider slengt ut litt for kjapt og ofte, men her har du en person som har fått det brennmerket fra sitt eget miljø.
Mannen fra Åmot i Telemark har med sin ekstraordinære brettkontroll beveget seg rundt i de fleste terreng på høyt nivå, sanket trofeer i samtlige grener, satt standarden med en fandenivoldsk progresjon, og høstet jubel verden over. Det er få som har lest landskapet bedre gjennom flere tiår.
Det tilhører sjeldenhetene å levere varene i over 30 år, men det har Håkonsen til gangs gjort – noe han fremdeles gjør. Med kontinuitet, lek og dedikasjon til sin kraft – ja, sånt blir det kunst av.
Terje er ikke den mest utadvendte karen, har aldri vært utsatt for gane-brokk eller lignende, men sidelengs har han utviklet sitt eget språk, og der er han høylytt og tydelig. På lang avstand kan vi se hvem som kommer, like lett og kattaktig som på 90-tallet.
Hittil og litt til – et skritt nærmere ved å aldri bli ferdig. Sånn er det for de som velger å leve FOR noe, i motsetning til å leve AV noe.
Det er grunn til å tro at Haakonsen vil glede seg over Helsedirektoratets nylig lanserte kostholdsråd, som skapte overskrifter i mediene og ble kalt moraliserende. De anbefaler mest mulig rene råvarer, fisk, grønnsaker og et råd vi tror går spesielt godt hjem hos Haakonsen: DRIKK VANN!
– Har det å bli eldre påvirket deg på noen måte?
– Da jeg ble 45, merket jeg at jeg begynte å bli litt gammel. Før den tid var det greit, men etter det har det tatt lenger tid å venne seg til fart, og enda lenger tid å komme seg etter skader. Jeg har noen skavanker, men jeg føler fortsatt at jeg kan gjøre det meste.
Menneskene rundt ham har likevel en litt annen oppfatning.
– Alder er bare et tilfeldig tall vi har fått utdelt, slik at vi kan holde styr på dødeligheten i befolkningen, svarer Terjes pipekonkurrent fra 90-tallet, Todd Richards, når Fri Flyt spør ham om dagens Terje versus 90-tallets konkurranseversjon.
Kontroverser
En lang karriere med sterke meninger har ført til kontroverser. I et forsøk på humor på Twitter i 2015, brukte Haakonsen ordet «gay» som beskrivelse for kjipt og ukult, og tagget sin tidligere pipekonkurrent Todd Richards. Her hjemme var det få som løftet på øyenbrynene av tweeten, men i USA, hvor ordskiftet var betydelig mer sensitivt, tok saken fyr og spant ut av kontroll. I 2021 kom Terje med en offentlig beklagelse, som ble lite omtalt i snowboardmediene.
Hvorfor, blir spekulasjoner, men en forklaring kan være at beklagelsen bommet med tidsånden, som var sterkt preget av wokebevegelsens politiske korrekthet, og kanselleringskultur. «Jeg er veldig lei meg for å ha brukt ordet 'gay/homofil' som en metafor for 'ikke kult og kjipt'», skrev Haakonsen og fortsatte: «men jeg har aldri dømt homofile, verken som gruppe eller individuelt. Men jeg vet at tonen og språket jeg har brukt har vært sårende».
Todd Richards
Vinner av US Open, X Games og VM. Terjes piperival fra 90-tallet, podcaster, snowboardgründer, snowboardkommentator og mediapersonlighet.
– Alder er bare et vilkårlig tall som er tildelt mennesker for å holde styr på befolkningens dødelighet. Å gi fingeren til denne matematiske undertrykkelsen er lett å gjøre, men vanskelig å bevise i handling. Terjes tidløse stil, styrke på brettet og vilje til å presse fysiske grenser når han fyller 50, er inspirerende, for å si det mildt.
Hør her, enhver som er villig til å fullstendig tryne på en snowskate mens han prøver en judo over 40-fots hopp, fortjener enorm respekt! Han fikk frem det absolutt beste i alle som konkurrerte mot ham på 90-tallet. Jeg kan med stor selvtillit si at jeg ikke ville vært den snowboardkjøreren jeg er i dag uten hans innflytelse.
Gratulerer med dagen, Terdy Hackysack – bare slutt å tagge meg i tilfeldige kontroversielle sosiale medier-innlegg!
I 2021 gjorde Haakonsen sitt første intervju hvor han snakket om saken, sammen med snowboarder Cheryl Maas, som tidligere hadde kritisert IOC for å tildele OL til Russland, grunnet inhuman lovgiving mot lesbiske og homofile. Maas hadde støttet Haakonsen gjennom twitterstormen. Da intervjuet ble publisert, hadde nyheten kommet om at Burton Snowboards, Terjes arbeidsgiver gjennom 31 år, ikke hadde fornyet kontrakten hans.
Når denne saken skrives, har det fortsatt ikke kommet noen offisiell uttalelse fra Burton om årsaken til det avsluttede arbeidsforholdet. Haakonsen selv kaller sluttårsaken for kansellering, når vi sitter i heisen på SNØ. Han får støtte fra den profilerte sportsagenten og snowboardprofilen Circe Wallace, som mener det var en tragedie at Terje ble kansellert fra Burton:
– Vi ser mye av det i samfunnet vårt for tiden, og jeg mener vi må kunne tilgi folk for feil eller misforståtte handlinger. Som en av de beste snowboarderne gjennom tidene, fortjener han respekt og en mulighet til å reparere. Identitetspolitikk er nyansert, men jeg tror ikke noe Terje gjorde rettferdiggjorde kanselleringen.
Hun fortsetter:
– Det er tragisk at han ble kansellert. Han er ikke homofob, han er ikke rasist eller sexist, sier Wallace til Fri Flyt.
Filmskaper Dave Seoane støtter Wallace og beskriver det som en elendig avgjørelse av Burton:
– Hadde Jake Burton levd når dette skjedde, hadde han samlet de involverte på kontoret, snakket ferdig problemet og verden hadde gått videre. Slik gikk det dessverre ikke. Terje hadde fortjent en mye bedre behandling enn det han fikk. Ikke bare fra Burton, men fra andre i bransjen. Det var lite med støtte å få fra de store bransjeaktørene når det stod på som verst. Det var helt stille.
Seoane mener at det skyldes wokebevegelsen som stod sterkt i USA på den tiden.
Uansett årsak, Terje var ferdig hos Burton og stod uten brettsponsor for første gang i sin profesjonelle karriere. Som tar oss tilbake til samlingen på SNØ, og hans nye brett fra Zen Snowboards under beina, og prat om fremtiden som snowboarder.
– Hva slags karriere ser du for deg fremover?
– Jeg har vært i fjellet i fem år som fjellmann, og ser for meg å gjøre mye av det samme. Kanskje kjøre noen frikjøringskonkurranser, og dra på en banked slalåm- eller snowskate-konkurranse. Jeg samarbeider også med Flux-bindinger og boots, og har guidet noen turer i Japan. Kanskje jeg får jobbtilbud fra noen andre snowboardmerker og klesmerker. Jeg føler jeg at jeg kan bidra mye.
– Hvordan trives du som guide?
– Det kommer litt an på folkene, men generelt er det som å henge ut med kompiser. Jeg møter også interessante folk som jeg kan lære noe tilbake fra.
– Hvilket forhold har du til dagens snowboardere, og det de presterer?
– Det er gøy å se hva Travis Rice gjør. Filmen hans Dark Matter, må jeg si, er den råeste snowboardfilmen som er laget. En god snowboarder for meg er en som kan kjøre alt. Et eksempel er Alexander Østreng. Han vant ikke så mye gjennom konkurranser, men er en av de jeg liker best å se på. Ståle Sandbech har alltid vært Norges beste overallkjører, og jeg er spesielt imponert over det lille jeg har sett av ham frikjøre.
– Hva vil du si har forandret seg i snowboardsporten siden du begynte?
– Det er mange forandringer, spesielt på konkurransesiden. FIS har kapret sporten, og det er mye fokus på nasjonale landslag, noe som ikke passer inn. Konkurranseformatene har ikke forandret seg, og det har blitt kjedelig å se på halfpipe-konkurranser. Men folk vil alltid kjøre snowboard for moro skyld, og det er mange andre konkurranseformater som dukker opp.
Vi snakker om frikjøringskonkurransen Natural Selection Tour (NST), hjertebarnet til Travis Rice, som har vist frem frikjøringskonkurranser på snowboard med spektakulær kjøring og filming. Hva tenker Haakonsen om NST, og vil vi få se ham i konkurransen?
– NST er en frikjøringsturne arrangert av kjørere selv, så det er dritbra. Jeg har blitt invitert, men det har ikke passet. Men opplegget er veldig godt.
– Blir man klokere med alderen?
– Jeg tror og håper det! Man har lært av erfaringer og feil. Med alderen kommer en annen ro enn jeg hadde som ung.
– Mange har lagt merke til at «å» er borte fra etternavnet ditt, og at du nå skriver Haakonsen. Har du byttet navn?
– Ja, jeg har byttet fra Håkonsen med «å» til Haakonsen med «aa». Jeg har eiendom i utlandet og barn med besteforeldre der, så det ble litt enklere med «aa». Jeg har tenkt på det i mange år og gjorde det for tre-fire år siden.
– Din venn Franco Feci inviterte til 50-årsfest, som fant sted i god tid før selve datoen for bursdagen. Hvordan var feiringen?
– Ja, jeg skal ut og reise, så noen venner har feiret meg allerede. Det var folk jeg har kjørt snowboard med i mange år, nye venner, folk fra hjembygda og familien.
Mads Jonsson
Venn og tidligere teamkollega hos Burton. Eier og driver Stad Kystmat.
– Siden første gang jeg så Terje på forsiden av VG tidlig på 90-tallet, har han inspirert meg til å ha en stor kjærlighet for snowboard, surfing og skating. Forsidetittelen var «Sky, sær og søkkrik» … som ung aspirant var dette svært attraktivt og tente en indre flamme i meg som fortsatt brenner den dag i dag.
Først og fremst kan man trekke frem de sportslige kvalitetene hos Terje. På alle arenaer der han velger å prestere, blir han irriterende god. Dette skyldes helt klart kroppskontroll som de fleste av oss ikke har, men også et brennende ønske om å prestere over «nabomannen». Dette har uten tvil bidratt til hans mange sterke meritter over de siste 30 årene.
Mannen er helt unik i måten han kjører transition, noe som har vært en stor faktor i alle titlene han har opparbeidet seg i karrieren. Men utenfor den store arenaen er det han virkelig skiller seg fra oss andre som står på brett – i fjellet.
Måten Terje leser terreng på er helt unik. Det stammer uten tvil fra våre forfedre som
Craig Kelly og bærer preg av ren kraft og overlegen forståelse for brettkjøring. Etter mitt syn er det i dag bare Nico Müller som nærmer seg å beherske både brett og fjell på denne måten, og det virker som om det kanskje er en utdøende kunst, siden snowboard på mange måter går inn i nye paradigmer. Jeg føler meg beæret over å ha fått lære av begge og ikke minst vært heldig nok til å se dem kjøre live.
Videre kan man si noen velvalgte ord om Terje som person. Siden jeg ble kjent med ham tidlig på 2000-tallet, har han vært en av mine beste venner. En liten kid på 18 som plutselig får kjøre med sitt store forbilde vil bli lett påvirket, men det har ikke stoppet Terje fra å gi meg et balansert forhold hvor han ikke alltid har opptrådt som en storebror. Snarere tvert imot har han vært utrolig ydmyk over sin posisjon og veldig selektiv med hva han sier, og når han sier det. Denne holdningen har vært en like stor suksessfaktor for karrieren som hans sportslige talent, og jeg er sikker på at Jake B ville sagt det samme hvis han fortsatt var i live i dag.
De to var veldig gode venner og like på mange måter. Jeg liker å tenke at Terje lærte mye av den gamle ringreven.
At Terje er et ikon som står aller øverst på «hall of fame» i brettsport er for meg like selvsagt som jordens rotasjonsmønster. Han har virkelig bidratt til industriens vekst siden 80-tallet og formet snowboardkulturen til det den er i dag. Dette er viktigere å huske på nå enn noen gang tidligere i historien.
Terje, dette er nok «smoke up the butt» for de siste 20 årene.
The GOAT
Da Snowboarder Magazine kjørte artikkelserien Mountain Goats gjennom 2017 og 2018, var det ingen overraskelse at mannen fra Telemark befant seg øverst på lista over 70 vurderte snowboardere. «Andre har flere seiere, men ingen har betydd mer over tid for snowboardsporten, enn Terje», skrev magasinet, da saken kom ut den symbolske datoen 17. mai 2018.
Gjennom tre tiår har Terje Haakonsen definert hva snowboard skal være. Han har vært ambassadør for å bringe leken inn i idretten.
Når vi skriver oktober 2024, kan vi se tilbake og bekrefte at Haakonsens moralske kompass pekte rett vei i kritikken av IOC og av norske idrettsutøveres taushet rundt OL-deltakelse i Kina. Med sitt globale nedslagsfelt, og sin enorme påvirkningskraft, mener Fri Flyt at Terje Haakonsen, mer enn noen annen norsk idrettsutøver, har brukt sin posisjon til å fremme gode verdier, og stå opp for urett.
Vi er helt enige med Snowboarder Magazine, Shaun Palmer og alle brettsportprofilene vi har vært i kontakt med i arbeidet med artikkelen: Verdens mest innflytelsesrike snowboarder kommer fra Åmot i Telemark, og heter Terje Haakonsen.
Gratulerer med 50, Terje!
