– Den nye stillingen som landslagstrener i snowboard betyr vel at din profesjonelle karriere er over. Er det greit?
– Ja, det er egentlig det. Det begynte med at jeg skadet hånden på motorsykkel i sommer og da begynte jeg å se etter andre muligheter. Jeg ble litt overrasket da Snowboardforbundet kalte meg inn på møte for å snakke om dette.
– Nå blir landslaget utvidet til alle grener av snowboarding. Hvordan kommer det til å prege denne gjengen?
– Jeg tror det er veldig positivt. Vi begynner med blanke ark og to nye trenere. Det er et helt nytt lag med unge motiverte kjørere innen alle grener. Hvis jeg skulle blitt trener til gamle venner, som Daniel Franck og Kim Kristiansen hadde det blitt helt feil.
– Hvilke planer har du for laget?
– Vi kommer til bl.a. til å samarbeide med Sverige om trening på boardercross. Det er veldig tidkrevende gren, samtidig som vi har noen av de beste i verden på juniorsiden. Den posisjonen må vi beholde. Det var ekstremt bra innsats fra junior VM og mange er på vei opp. Det er mer enn nok talent å ta av. Alt har blitt mer seriøst og de som satser hardt på denne sporten skal også få støtte i ryggen. Det krever det er stadig oppgraderinger i hele strukturen. Det blir mange samlinger og vi satser mye på alternativ trening, som turn og styrke.
– Hva vil være din styrke som trener?
– Jeg har vært med i mange år, i tykt og tynt. Helt fra jeg kjørte uten press til å stå nervøs på toppen før et run. Jeg har vært gjennom alt dette selv. I det lange løp er det jo også snakk om troverdighet. Utøverne krever mye av trenerne, så de setter veldig pris på at trenerne har peiling. Jeg tror ikke det funker å ha en trener som aldri har kjørt snowboard.
