Frikjører Nikolai Schirmer har opparbeidet seg internasjonal status som skikjører gjennom filmer med oppslukende fortellerteknikk og halsbrekkende skikjøring. Aller helst i stupbratte renner der han knapt får tredd skuldrene gjennom.
Visningstallene på de mest sette filmene på youtube-kanalen hans har bikket 1 million.
I dag har frikjøreren fra Tromsø nett-premiere på Eulogy of a steep skier. En skifilm der Schirmer er atlet, regissør og produsent.
– Jeg synes den balansen er veldig gøy. Du legger til en ekstra dimensjon utover det å være på fjellet ved å lage film om det. Men så er det en kunst å ta en ting av gangen. Når jeg først skal gjøre en nedkjøring, så må jeg fokusere hundre prosent på det og legge bort alt annet, sier Schirmer.
Han mener fordelingen av de ulike ansvarsområdene handler om å ta ting i riktig rekkefølge.
– Før jeg setter utfor, så passer jeg på at filmfotografen har en god vinkel, er trygg også videre. Og så må jeg ta av meg regissør-hatten, ta av tindevegleder-hatten – og på med skikjører-hatten når jeg skal kjøre nedover. Man må hoppe mellom forskjellige roller, fortsetter Schirmer som åpenbart er et utpreget multitalent.
Eulogy of a steep skier utspiller seg i Lyngen, Troms. Ni garvede fjellfolk med ulike mål setter camp på Sydbreen, omringet av storslåtte fjell. Hvis forholdene tillater det, skal fjellene råkjøres på ski og brett.
I grove trekk handler filmen om Nikolai og snowboarder Krister Kopalas årelange fjellpartnerskap, som er i ferd med å skli litt fra hverandre på grunn av litt forskjellig fokus i fjellet.
– Jeg er nok et par, tre hakk softere enn Krister på brattkjøringa. Han er veldig glad i tau, isøkser og stegjern. Jeg synes det er kult at det går fort og man kan hoppe og tulle litt rundt. Det er vanskelig når man har 1000 meter med stup og død under seg, uttalte Schirmer i et tidligere intervju med Fri Flyt.
For som Nikolai sier i filmen til skikompis Eirik Verlo, som også ser for seg litt mindre risikable linjer på skituren til Sydbreen:
– Fint at du kan være med da, på ikke-dø-programmet.
Som resultat av ulikt fokus, lager Kopala The White Giant, som er en film om Jiehkkevarri, der den fryktløse brettkjøreren blant annet bryter seg på Lyngens bratteste fjell Jiehkkevarri - uten Nikolai.
– Oversatt til norsk betyr vel eulogy nekrolog? Hvem sin nekrolog er det snakk om her?
– En eulogy er også en hederstale. Den holdes ofte i en begravelse. Dette er jo da hederstalen til en brattkjører (steep skier). Men hvem det er, og om det er en brattkjørers karriere det er snakk om? Det er liksom litt av spenningen i filmen. Og enda en grunn til å se den.
– Du har vist filmen litt rundt. Blant annet på Fri Flyt Film Tour. Hvordan har responsen vært?
– Den har vært bra. Folk ler og har det gøy. Ser ut til å setter pris på historien og kjøringen. Så det er hyggelig.
– Hva betyr det for deg å lage skifilmer og vise de til verden?
– Alt. Det er det det jeg gjør. Det å kjøre ski, lage filmer om den skikjøringen og de opplevelsene jeg har på fjellet er jo en drøm. Det er en barnedrøm. En voksendrøm. Jeg føler meg priviligert og glad for at jeg får lov å holde på med dette.
– Også er det vel litt penger i det? Er det direkte inntekter, eller går dette inn i som en del av profflivet som skikjører?
– De filmene jeg lager er inntektsgrunnlaget mitt som skikjører. Til dels Instagram, men tyngden i det jeg gjør er skifilmene mine. Alle mine inntekter er sponsorinntekter. Og de sponsorene jeg har er fordi det blir laget skifilmer - og at de blir sett av hundretusenvis av mennesker.
– Er det å lage skifilm like viktig som å stå på ski for deg?
– Profesjonelt sett er virkelig like viktig. Men også for moro skyld. Det å lage skifilm er en egen greie i seg selv. Å jobbe kreativt med et prosjekt utover det atletiske. Jeg setter pris på hybridmodellen der jeg er atlet, regissør og produsent for egen film.
Les også Fri Flyts test av toppturski
– Hva gjør alt dette tilleggsarbeidet med skiopplevelsen at prosjektene blir så omfattende som de gjør? Klarer du å konsentrere deg om arbeidsoppgaven - altså å stå ski ned et jævlig bratt fjell, eller en skulder-bred renne?
– Ja, det gjør noe med det. Det tar bort mye tid. Jeg trener jo ikke som noen toppidrettsutøver på noe vis, fordi jeg også jobber som et produksjonsselskap, som agent, regissør og alt det der. Jeg har ikke den tida til å bare stå på ski, men jeg synes det er gøy å ha et liv med flere dimensjoner.
Jeg hadde blitt gal om jeg bare skulle vært toppidrettsutøver.
Jeg synes de livene egentlig virker ganske fattige og kjipe. Bare trene og trene.
For min del er dette er veldig fin balanse. På fjellet og er det veldig mye dødtid. Du går jo opp et fjell og ting tar tid. Da er det gøy å ikke bare ha fokus på mer enn det jeg gjøre utover alt det som har med fjell å gjøre med sikkerhet og skred osv. Hvordan skal jeg dokumentere dette og formidle dette til publikum.
– Hvordan er oppskriften til Nikolai Schirmer for å lage skifilm?
– Å ha det så kult som mulig, med så kule folk som mulig og dokumentere det som skjer på en så lite inngripende måte som mulig, slik at resultatet blir så likt som mulig opplevelsen uten kamera.
Vi er skikjørere og ikke skuespillere. Så det må være en genuin opplevelse.
Det har jeg jobbet med i mange år. Å være tilstede og ha kameraer som går og at man klarer å fortelle historien når det blir dramatisk og rått. At man klarer på ha disse fjellopplevelsene, men også fange dem (på film). I kontrast til en tradisjonell måte å lage både reklame- og skifilm på fjellet. Det er jo også en kjip måte å jobbe på, for da må du opp og ned, fram og tilbake foran kamera.
Jeg setter veldig pris på den andre måten å gjøre det på.
