Fri Flyt har mottatt et brev fra Karinas far, Bjørn.
Karina og jeg ankom Cato rehabiliseringssenter i Son, fire dager etter planen, men vi kom dit torsdag for 1 ½ uke siden. Vi fikk en omvisning og Karina var glad i rullestolen sin, som hun bare har sittet i et par ganger tidligere. Senere spiste vi middag med de andre pasientene på kafeteriaen. Dette er første gang hun er ute av sengen og hun hadde sitt første toalettbesøk på to måneder. (Ja, her får du vite alt.) Jeg forlot henne sent den kvelden og kjørte hjem til Hemsedal, sikker på at vi endelig var over det verste.
Fredag natt klokken 00.30 mottok jeg en telefon fra CatoSenteret om at Karina var på vei tilbake til sykehuset med fulle sirener. Karina klarte ikke puste skikkelig og det var ingen leger tilstede. Karina ble sendt til et annet sykehus enn før, og jeg ble nødt til å dirigere ambulansen tilbake til Ullevål, der de kjente henne godt. Dette krevde innsats og overtalelse for å få til.
Tilbake på Ullevål fant de ut at hun hadde en form for blodpropp i lungene. Dette kommer av alt blodet i lårene som har koagulert (størknet) i såret og som har lagt seg i blodbanen og tilbake til lungene. Dett er en veldig vanlig komplikasjon etter slike skader. Kroppens største blodkar går gjennom lårene, så store mengder blod vil stivne i slike sår som Karinas.
Sykehuset gjorde ikke annet enn å observere henne og gi blodfortynnende medisin. På dette tidspunkt var hun skikkelig syk og like nede som etter operasjonene i Sveits. Hun hadde store smerter og kunne ikke snakke skikkelig.
Etter et par dager ble hun bedre, og etter 4-5 dager begynte de å gå ned på medisineringen. På dette tidspunktet bidro medisinene bare til at hun ble sløv og treg. Sannsynligvis fordi hun hadde mindre smerter enn tidligere.
Legene reduserte mengden medisin til et punkt så abstinensproblemene satte inn. Nå fikk hun virkelig føle hvordan det var å være dop-avhengig. Å komme til seg selv tok et par forferdelige dager.
Nå har Karina kommet seg tilbake til CatoSenteret. I større og større grad klarer hun selv å komme seg ut av sengen på egenhånd i lengre perioder og hun har til og med klart å besøke sin bestemor (på hennes sykehus). Håpene er oppe igjen og vi håper dette var vårt siste tilbakeslag.
Stå på, Karina og Bjørn. Vi tenker på dere!
