– Jeg har blitt vant til å ikke vite hvem jeg er

– Sorry, frossenpizzaen tok litt lengre tid i ovnen enn jeg trodde, går det fint hvis jeg spiser nå? 

Han tar pizzaen ut av ovnen, kutter den opp og setter seg ned ved det rektangulære bordet som skiller kjøkkenet fra stua. 

– Vil dere ha et stykke, eller?

Den svenskfødte skikjøreren kjører på ski som få andre – og han har holdt på lenge. Skikjøringen han står for er aggressiv og alternativ, naken og minimalistisk.

Det minner mer om en slags uttrykkende kunstform. 

De første årene i sin karriere som freeskier var preget av konkurranser. Hans første skikkelige resultat fikk han som 15-åring, med en fjerdeplass i big air under SM i 2008. To år senere vant han den samme disiplinen. I 2011 og 2012 kjørte han worldcupen i slopestyle og big air for det svenske rekruttlandslaget i freeski.

Det ble flere gode konkurranse-resultater på Maximilliam, men etterhvert tok fokuset på skifilm over. Allerede i 2013 belønnet skimagasinet Transition ham for årets filmpart med «Far Out» av The Bunch - et skifilmselskap Maximilliam etablerte med noen venner det samme året.

I dag er The Bunch blant verdens største merkevarer innen skifilmproduksjon.

Reisen med The Bunch varte i et tiår, og Maximilliam fikk realisert sine drømmer om å opptre på en slags scene, for et publikum.

– Det er det som er skikjøring er for meg. Det er kunst. 

– Hvorfor akkurat kunstbegrepet?

– For min del handler det hele om å uttrykke meg, jeg ønsker å skape et uttrykk. Jeg prøver å skape følelser når jeg kjører. Jeg spiller en karakter. 

– En karakter?

– Ja, jeg spiller noen andre enn meg selv når jeg kjører på ski – og når jeg poster det på Instagram. Det er viktig for meg å skape litt avstand fra meg selv som privatperson når jeg poster videoer. 

– Hvorfor det?

– Hadde jeg vist frem meg selv, for andre ville jeg nok bare ha overtenkt alt. Jeg hadde blitt supersjenert og følt at jeg ikke gjorde noe som var godt nok. 

Han tar oss med på en liten house-tour i huset på Tåsen. Vi begynner på rommet hans. Veggene er dekorert med kunst han har fått i gave fra venner. Fra en hylle trekker han ut en film med grønnskjær på coveret. 

– Dette er en av de første skifilmene jeg så, etter Free Radicals Rising. Sykt fet film. Den har fucket opp livet mitt, kan jeg si. Jeg ser mye på den fortsatt. 

Filmen han snakker om er Teddy Bear Crisis fra 2005 av nordmannen Henrik Rostrup og Kris Ostness. Den inneholder superstjerner som Tanner Hall, Jon Olsson og Simon Dumont. 

Ved siden av hylla med skifilmene er klesskapet til Maximilliam. Han trekker ut en rosa dressjakke han hadde på seg da han feiret 30-årsdagen sin på en slags festival med 100 pers i hagen på Tåsen. Så tar han ut en sølvgrå, tynn blazer.

– Hvis jeg skulle tatt frem et plagg som uttrykte min personlighet best, så måtte det bli denne. 

Deretter tar han fram en kjole med lange ermer og rutemønster. 

– Dette er den jeg hadde på i min første happy pride-post. Den er nice. Jeg husker ikke helt hva dette mønsteret heter, men det gjør at kurvene kommer bedre frem. 

Selv om favorittplaggene blir vist frem, må vi ikke glemme de blå støvlene, som også har blitt et varemerke for Maximilliam. 

Ikke fordi de er blå og er laget av merket Lange, men fordi de er laget for racing, dønn stive med 130 i fleks. I hvert fall ikke støvelen for jibbing, som han driver med.

– Det er de mest ukomfortable støvlene som finnes. 

– Har det blitt et slags statement?

– Vel, jeg tror ikke jeg bruker støvlene for at de skal være en del av en karakter. I så fall er det i underbevisstheten. Det er kanskje mer motsatt. Min karakter blir bygd på støvlene. 

– Og hva slags karakter er det?

– Jeg har bakgrunn som alpin racer. Det formet meg veldig mye. Jeg liker å kjøre fort, og carving og sånt. For å svare på spørsmålet, tror jeg det er en karakter som bygger på min interesse av italiensk pist-cruise slash Bode Miller. 

Maximilliam forteller videre om hvor vanskelig han synes det kan være å representere seg selv som person, spesielt utenfor skikjøringens snøsky.

Les også

Maximilliam Smith: – Det må kjennes ekte

Maximilliam Smith (27) liker aller best å uttrykke seg gjennom skikjøring i Oslos gater.

–  Meg som person er en ting, mens min skikjøring er en annen ting. Det er to forskjellige tanker, på en måte. Det jeg gjør og det jeg skaper, det er ikke nødvendigvis akkurat den jeg er.  

For mange er han kjent som @bmackdigital og i sosiale mediers høytid kan det være vanskelig å skille person fra profil. 

– Instagram og andre plattformer bygger veldig på at ting skal kjennes ekte. De fleste videoer føles som en Snap fra en kompis, som filmer seg selv med selfie-cam og snakker. Det er fett, og det blir nært og personlig. Jeg digger når det føles ufiltrert. 

– Og slike videoer ønsker du også å skape?

– Jeg filmer meg selv nært og personlig. Men det er her kunsten kommer inn. Jeg er nødt til å se på det jeg skaper som kunst. Hvis jeg ser på det som meg selv blir det for intimt. Det blir for direkte. 

– Hva slags stil ender du opp med da?

– Det blir en del forskjellig. Det er litt sånn all over the place, for å være ærlig. Og det er jævlig dumt når det kommer til branding og sånt, men jeg er likevel stolt over at jeg får til å uttrykke flere ulike karakterer. 

–Og hvordan får du til det?

– Hvis jeg bestemmer meg for noe spesifikt jeg skal uttrykke så går jeg inn i en karakter ved å kle meg på en viss måte, kjøre på en viss måte, filme på en viss måte og ta visse triks som utføres på en bestemt måte. 

Liten pause. 

– Alle posts skal føles som en byggestein i et stort verk. Men likevel er disse byggesteinene preget av absolutt alt mulig. Det er kaos og mangfold. 

På denne Instagram-kontoen har han over elleve tusen følgere som han deler skikjøringens kunst sammen med. Feeden er i stor grad preget av park, løssnø, fjell og streetspots.

– Hvor viktig er denne kontoen for deg?

– Oj, godt spørsmål. Hvis den kontoen plutselig hadde forsvunnet, da hadde jeg blitt jævlig lei meg. Det er så mye som ligger der. Slik jeg ser det er det jo min egenskapte kunst som ligger inne på denne profilen. 

– Har du backup?

– Jeg prøver å ha backup på det meste, men det er mye som jeg ikke har backup på, assa. I tillegg ligger alt så perfekt organisert inne på min profil. Alt er jo kronologisk. Nei, jeg får satse på å ikke miste den kontoen. Hvis det hadde skjedd måtte jeg jo ha begynt på nytt.

– Det hadde vært litt fett det også egentlig. Å få en total re-start. 

Les også

– Hold lav profil, blend deg inn

Av alle tindevegledere i Norge er bare seks prosent kvinner. Da Merrick Mordal Johnston søkte til opptak i Nortind var hun ikke bare eneste kvinne i kullet. Hun var også første mor til å ta guideutdanning i Norge - det vil hun gjøre noe med.

– Hva er du mest fornøyd med som skikjører? 

– Det jeg er mest stolt over er at jeg har vært med å starte, og helt fram til i dag, en sentral person for det som har blitt kalt «the new wave movement». En bevegelse som har hatt stor påvirkning på de fleste områder innen freestyle og freeride-skikjøring. 

Maximilliam forteller at denne stilen kan gjenkjennes i hvordan kjørere både innen verdenscupen i freestyle og freeride er inspirert av «the new wave movement». 

– Det har bidratt til å åpne opp og gjøre freestyle tilgjengelig for flere folk, siden en stor del av bevegelsen handler om å flytte fokus fra høy risiko eller høy teknisk vanskelighetsgrad, til mer innovasjon og og estetikk, sier han. 

I de tidlige filmprosjektene til The Bunch var nettopp dette deler av suksessoppskriften. 

– Vi klarte å vise skiverdenen hvordan det var mulig å kjøre jævlig fett og imponere folk uten å nødvendigvis ta høy risiko eller kjøre på et ekstremt høyt vanskelighetsnivå, fortsetter han. 

Saken fortsetter under filmen av Maximilliam

Mystikk

– Jeg prøver ganske aktivt å være mystisk på min Instagram. Jeg liker når det er litt mystikk, spesielt når det kommer til kunst – som er det jeg ønsker å uttrykke på min profil. 

– Kan du utdype?

– Jeg vil at de som ser min profil skal lure litt på hva det her er, hva jeg mener og hva jeg ønsker å si. Jeg vil at de skal få den følelsen av at de vet det finnes noe mer her, et underliggende budskap som ligger i bunn og koker litt. For det er nettopp det det gjør. 

– Er du bare mystisk digitalt?

– Det å være mystisk er jo en litt sånn toxic personality-trait, spesielt når man er med venner eller henger med nye folk. Da synes jeg mystikk egentlig bare fører til dårlig kommunikasjon og uklarhet, som igjen er jævlig frustrerende. Så jeg prøver å forholde meg til den digitale mystikken. Det eneste stedet det er nice å være mystisk i virkeligheten er jo i sengen. Der kan det faktisk være sjarmerende!

Den digitale mystikken har lenge fulgt Maximilliam. Eller er det Maximilliam som har fulgt mystikken? På Instagram ligger det nemlig flere hint som tyder på hvem han er, også utenfor profilen. Han har lagt ut små hint hele veien. For Maximilliam har veien ut av skapet likevel vært en lang prosess, men det var nok ikke før posten han la ut i våres at folk skjønte at han var queer.     

– Hva betyr queer for deg?

– Wow. Hva føler jeg at queer betyr for meg? Faen, jeg vet ikke. Men jeg føler det finnes en ganske bra tekstbok-definisjon av queer hvis man googler det! Og jeg tipper at min definisjon er ganske lik den. Jeg håper det hvert fall. Det er liksom den jeg vil prøve å holde meg til. 

– Vil du prøve å forklare med egne ord?

– For meg er queer bare et stort, inkluderende ord. Det er på en måte alt annet enn det hetronormative normative narrativet. Det ligger også en form for estetikk i ordet queer. Det er kanskje litt derfor jeg ønsker å si at jeg er queer, istedenfor å benytte meg av termen LGBTQIA+ community. I tillegg kan det være litt begrensende. Det kommer dere til å merke når jeg gir dere mine labels.

– Jeg er biseksuell, jeg definerer meg som panseksuell og jeg er genderfluid. Og alt dette er jo bare sånn, do whatever you want, liksom. 

– Har du alltid visst det selv?

– Nei, det har jeg egentlig ikke. Eller, jeg har vært skeiv. Det har jeg alltid visst på en måte og det har jeg strengt tatt alltid vært åpen om. 

Videre forteller Maximilliam om en hendelse som skjedde da han var mindre og fortsatt gikk på skolen i Sverige. 

– Jeg vet ikke helt hvor gammel jeg kan ha vært, men jeg var jævlig ung hvert fall. Da fikk en kompis av meg spørsmål, et sånt mobbete spørsmål som er ment for å være slemt, av en sånn cool gutt i klassen som spilte fotball og sånt. På denne tiden spilte alle fotball, hvis ikke var man outcast. Så jeg var definert som outcast og min outcast-kompis fikk spørsmål om han var «bøg» av denne fotball-kidden, med en masse andre folk bak ham. Og da legger kompisen min den sjukeste quoten. Han var sånn, «Det vet jeg ikke. Jeg vet at jeg er tiltrukket av kvinner, men jeg har aldri hatt sex med en mann så jeg kan egentlig ikke svare på det.»

Kompisens svar åpnet noe i ham. 

– Jeg er jo et ekstremt utforskende og søkende menneske, og den hendelsen åpnet rett og slett noe i meg. Jeg utviklet mer en tankegang som går ut på at man ikke vet før man har prøvd.  

Likevel skulle det ta litt lengre tid før Maximilliam fikk anledning til å utforske egen seksualitet. 

– Jeg hadde en del jentekjærester da jeg var ung. Som biseksuell er jeg seksuelt tiltrukket av kvinner, så det har jo fungert veldig bra. Det gjorde nok også at jeg heller ikke hadde det store behovet for å teste alt mulig annet. Men senere ble det behovet større og større. Jeg var litt sånn, ja kanskje, hvis jeg møtte et rett fyr på en fest noen gang og ting skjer, så jeg er åpen for et forhold.

Men så skjedde aldri det. Maximilliam befant seg kun i ulike skimiljøer. 

– Jeg gikk skilinja på videregående og hang bare med skifolk der. Senere dro jeg til USA og hang bare med skifolk der. For å si det sånn, jeg møtte rett og slett jævlig lite queer-folk.  

– Jeg følte at jeg hadde oppnådd et stort livsmål, allerede som 22-åring. Da jeg fikk en stor part, en ender-part i The Bunch. Og etter det, så begynte jeg å bli mer nysgjerrig. Jeg begynte å føle på et behov for å utforske min egen seksualitet mer. Derfor la jeg mer tid og energi på å gå på oppdagelsesferd i mitt eget hode. 

– Bare i eget hode?

– Ja, eller på internett også da! 

Selv om Maximilliam alltid har vært åpen med seg selv, har han likevel aldri skjønt hvorfor det skal være en så stor greie å «komme ut». 

– Jeg antar at mennesker bare er mennesker. 

– Hva legger du i det?

– Det handler nok om at jeg synes det er så sjukt at man fortsatt behøver å «komme ut». Det er et konsept som ikke burde være aktuelt i dag, synes jeg.  Med andre ord skulle jeg ønske at dette ikke hadde vært et aktuelt tema og at det bare hadde vært dritkjedelig å lese om – fordi det var et så normalt tema, men sånn er det dessverre ikke. 

Reaksjoner

Som nevnt tidligere har Maximilliam et ønske om å fremstå mystisk på Instagram – i stor grad for å hinte om egen seksualitet.

– Jeg har valgt å bruke mystikk, jeg har vært forvirrende – med meningen, og jeg har forsøkt å få frem meg selv som person langsomt og suksessivt.

– Som en del av egen kunst? 

– Ja, jeg begynte ganske tidlig med det. Jeg ville reflektere min reise, med min profil. 

– Hvordan har du klart dette, da?

– Altså, denne prosessen har jo vært veldig gøy. Et eksempel er jo at jeg har lagt ut en story av laptopen min, med masse faner oppe – hvor blant annet faner med gayporn så vidt kunne skimtes. 

– Når begynte du med denne hintingen da?

– Altså jeg husker jeg postet et bilde på Instagram i 2018. Hvis man ser raskt er det jo en helt vanlig selfie, liksom. Men ser man litt nærmere så legger man merke til Grindr-logoen i venstre hjørne. 

Det var denne hintingen som til slutt førte til at mange skjønte at Maximilliam var queer. 

– Det var egentlig det jeg postet i anledning pride som fikk flest kommentarer. Som jeg tror kommer av at det var mange som forstod det først da. 

– Hva slags kommentarer fikk du da?

– De fleste er jo sjukt supportive. Og det var jeg ganske sikker på at mange kom til å være også. Andre synes det var en veldig big deal, og det kan oppfattes som en litt negativ kommentar synes jeg. Fordi jeg selv har et så avslappet forhold til det hele, og skulle ønske andre hadde det og. 

Til tross for mange positive kommentarer ble det også en del negativ feedback – mye på grunn av at Maximilliam gikk i kjole og skjørt. 

– Jeg tror jeg krysser en slags grense ved å kle meg feminint. En grense som flere har problemer med å godta. Det handler nok også om samfunnet som helhet. At det er mer godtatt å være gay, enn det er å være transgender. Så det ble en del negative kommentarer også på det bildet – på grunn av hvordan jeg ser ut og kler meg. 

Disse kommentarene overrasket Maximilliam, selv om han egentlig forventet et par reaksjoner. 

– Jeg tror det var sånn fem av 300 kommentarer som var negative. Prosentvis er jo ikke det særlig mye, men hver kommentar hadde rundt 30 likes. Og det må jeg si at jeg ble sjokkert over faktisk.

Han tenkte at folk kom til å ha ulike meninger om det han postet, men trodde likevel ikke at folk skulle gidde å kommentere. 

– Jeg trodde bare jeg skulle miste litt følgere, også ferdig med den saken liksom. 

– Gjorde du det og, da?

– Jeg gikk fra 11,2 tusen til 11,1 tusen, så det kan jo ha vært alt fra en til 100 personer. Men så fikk jeg jo litt fame ut av det også da, hvor folk reposta bildet mitt og sånt. Så rundt en uke senere var jeg oppe i 11,3 tusen følgere igjen. Jeg kvittet meg med de som ikke støtter meg. Jeg fikk rensket opp i systemet. 

Selv om en del tanker har gått til å utforske egen seksualitet, er det likevel en ting som alltid prioriteres – nemlig skikjøringskunsten. Maximilliam selv føler han har utviklet seg som skikjører, ikke bare på grunn av mye skikjøring, men også på grunn av at han har utforsket flere sider ved seg selv. 

– Jeg føler at min skikjøring alltid har vært ganske grasiøs og elegant. Og jeg føler at den alltid har hatt en litt feminin del av seg, selv om den til tider er veldig maskulin. Etter hvert som jeg begynte å eksperimentere innenfor det å være genderfluid har jeg faktisk innsett at det ikke forandrer særlig mye med tanke på hvordan jeg kjører. 

Maximilliam identifiserer seg iblant som en mann, iblant som en kvinne og iblant er det begge deler. 

– Når jeg står på ski er det ofte ingenting. Det er da kunstneren i meg kommer frem. Når jeg kjører på ski, er jeg bare en skikjører.

– Vet du da akkurat hvem du er?  

– Jeg føler at jeg har prøvd å finne ut hvem jeg er så lenge at jeg kanskje har blitt litt vant til å ikke vite hvem jeg er. I det siste har jeg kanskje rukket å bli litt trygg på at jeg alltid er så søkende og jeg føler ofte at jeg finner meg selv på nytt.

– Og ja, det er klart at det ofte er veldig stressende og frustrerende å hele tiden spørre seg selv hvem man er, og revurdere hvordan man skal forholde seg til ting. Men det er litt gøy også. Jeg stiller meg ofte de samme store, filosofiske spørsmålene igjen fordi jeg liker dem. Eller i det minste er det spennende. Det er alltid noe nytt som skjer i hodet. 

LES OGSÅ

– Jeg har aldri følt tilhørighet

I skifilmen «People Like Us», tar regissør Ryan Collins et oppgjør med det å være skeiv skikjører i et lite samfunn.

Maximilliam Smith vant IF3 pris med ON3P 7

B-Mack sikret seg prestisjepris under årets iF3 for sin part i ON3P 7.

– Den beste street-sesongen i min karriere

Maximilliam Smith trodde egentlig ikke han fikk tid til så mye skikjøring i starten av sesongen. Nå, når han ser tilbake, ble det hans beste street-sesong noensinne.