For fire år siden var jeg på Island for å filme til padlefilmen Valhalla. Den gang ble det vartet opp med en enorm van utstyrt med det som egentlig er standardutstyr på Island, nemlig firhjulstrekk og monsterhjul. Denne gangen var det i litt mindre skala vi inntok Island, Tyler Curtis og meg, uten stort budsjett og firhulstrekk, men intensjonene var like klare: Fossepadling skulle det bli.
Hukommelsen min viste seg etterhvert å ikke være spesielt god, men etter litt leting og banning på diverse avveier, fant jeg endelig tilbake til elva som hadde risset seg inn i hukommelsen: Fjardar. Fjardar renner ned i den lille havnelandsbyen Seydisfjordur på nordøstkysten av sagaøya. Her finnes et utall døpte fosser til fryd og gammen for turistene, og ikke minst for de kajakkpadlerne som forviller seg ut til slike øde strøk.
Tyler og jeg slo opp teltet på toppen av elva, hvor tre drop var umiddelbart padlebare. Nedenfor camp gikk elva inn i et enormt juv. En foss var helt klart upadlebar, men dobbeltdroppet nedenfor kunne muligens padles. Eller overleves. Alt etter hvordan man ser det. Ulempen er at man må ut med enorme tauferdigheter for å komme seg ned i juvet, og sikring er utrolig vanskelig å sette opp. Deretter var det å sette seg i kajakken igjen. En fem meters foss byr på nydelig linje og enormt fotogene omgivelser. Så glemmer man heller at man ikke skal miste bakevja før neste foss, som ikke er spesielt pen.
Og slik fortsatte dagen, til vi til slutt fant ut at vi nok hadde padlet det som padles kunne på den vannstanden. Etter å ha skult stygt på maskinene som er i full gang med å demme opp denne perlen av en elv, satte vi kursen mot turistattraksjonen Godafoss.
Godafoss er viden kjent, en hesteskoformet foss som får turistene til å stønne og akke seg. Bedre ble det ikke av at vi dukket opp i full mundur og helt klart var i ferd med å begå selvmord om vi skulle tro all hoderistinga som foregikk langs land i det vi satte oss i kajakkene. Selv om fossen i seg selv er utrolig enkel, så er det et lite problem at den er temmelig høy, og at soppen av vann som blir presset opp til overflaten i selve landinga faktisk er noe slik som en og en halv meter høy. Det er ikke bare et problem i seg selv å eventuelt lande flatt fra godt og vel ti meter, men det at kajakken også lander i vann som er på vei opp igjen. Det gjør sammenstøtet ekstra hardt.
Uansett, etter en temmelig flat landing og en nesten-på-hodet-landing fikk vi stående applaus fra alle bussturistene, og brisket oss litt i lyset av alle blitzene som forfulgte oss rundt neste sving i elva. I løpet av fem dager hadde vi kjørt rundt hele Island, feiret en tredveårsdag i skyggen av Hekla, Islands mest aktive vulkan, padlet en håndfull store og et par små fosser, padlet i en særdeles kald isfjellfylt lagune og fått med oss en dags turistaktivietet. En særdeles vellykket ferie med andre ord.
