Iver Johansen Aastebøl er redaksjonen favoritt med sine betraktninger i «Værmelding». Iver mener historiens gang delvis henger på vinterens kalde fakta, og at klimaendringene gjør sitt for at den må skrives om – både frem og tilbake.
«Værmelding» har dessuten skapt engasjement på forumet og det gjør ham til en verdig vinner av en Norrøna primaloftjakke.
VÆRMELDING
Velkommen til nåtiden, her er vått og grått. Joachim Nielsens hese stemme roper fra høytaleren; ”det regner ute, det drypper” og leverer samtidig en generell værmelding for november. Og resten av vinteren, om vi skal ta meteorologene på ordet.
Jokke hadde nok ikke klagd, han var vel ikke så begeistret for snø og ski. Og han er ikke alene. I en tid der curling snart blir folkesport og ikonet Dordi Norbys 20 om dagen ikke handler om frukt, men om Marlboro, står ikke aktiviteter som medfører risiko for bedre helse høyt i kurs.
De går en lys tid i møte, skihaterne. Meteorologene har jo tross alt ikke spådd skiføre for de neste hundre åra heller. Bra for dem, tenker du kanskje. Da tenkte du feil. Slutten på snøen vil bli en historisk skillelinje uten sidestykke. Glemt er Harald Hårfagre, unionsoppløsningen og krigen: Ingen ting vil komme til å få så stor betydning for Norsk Folkesjel og Samhørighet som mangelen på snø. Hele fundamentet for norsk suksess internasjonalt er jo i ferd med å smelte bort. Se bare for deg Roald Amundsen, Fridtjof Nansen og Oddvar Brå født 200 år senere. Ingen snø, og ingen plass i historiebøkene. Hvem ville i 2286 spurt hvor du var da Brå brakk gåstavene?
Som du kanskje har forstått, forandring fryder ikke når det kommer til klima. Flere og langt mer alvorlige skrekkscenarioer ligger nemlig på lur. Det er stor fare for at snømangelen vil inspirere Thomas Hylland Eriksen til nye bokutgivelser, og jeg ser med frykt frem til hans essay ”Sosialantropologiske betraktninger om en generasjon født med vannski på bena”, et av flere i en samling essays som ”tar tempen på fremtiden”, alle med det likhetstrekk at overskriften er lengre enn hoveddelen. Jeg har også blandede følelser knyttet til Bjørn Dæhlies utgivelse ”Mitt liv på bar bakke”, andre bok i hans triologi om seg selv.
Det er liten grunn til å tro at språket vil slippe unna fremtidens omveltninger. Tenk bare på værets sentrale posisjon i norsk small-talk. Det er gjennom uanstrengt småprat om været nordmenn blir nordmenn. Tradisjonelt har været vært variert, og slik har man hatt mye å prate om. Når vi nå får 11 grader og yr hele året, vil den norske småpraten forsvinne. Resultatet blir at stillheten senker seg over landet, og vi trekker nisselua enda lenger nedover øynene. Tilslutt ser bare vi våre egne skotupper. Statens utgifter til hodeskader eksploderer, og som en naturlig konsekvens stiger renta. Vi nærmer oss stupet.
Noe av det som vil bli hardest rammet, er den norske sangskatten. Slagere som «Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski» og «det snør, det snør, tiddelibom», vil forsvinne. Interessen for musikk vil for alltid være skadeskutt, og vi vil aldri igjen hevde oss i Melodi Grand Prix. Nasjonen Norge er i ferd med å smuldre opp.
Men det vil heller ikke gå upåaktet hen for Jokke. Hans plass i historien krymper betydelig når det ikke lenger er plass til godbiter som «Her kommer vinter’n» «De fire årstider». Da gjenstår det bare å ønske velkommen til fremtiden. Her er varmt og vått.
