For sommeren er lang.
Noen av oss dreper tiden med vannski og klippeklatring. Andre søker asyl på en isbre eller på et kjølerom. De fleste spiser Lollipop-is og presser seg inn i urbane
vaner. Famlende vikler de seg inn i den dyptgående løgnen om at fotball er ok og tippeligaen slett ikke er så verst.
Men alle vet at vi er i offside.
Vi er som fisker på en strand, gispende etter luft og vårt rette element. Vi er isbjørner ved ekvator. Vi hører ikke hjemme denne årstiden.
Jeg skulle så gjerne dratt til Sør-Amerika. Jeg skulle spist biff og hetset Pinochet på det groveste. Jeg skulle kjørt pudder og skrevet en saklig artikkel om rekreasjon, Evita og familien Lorenzten. Jeg skulle tatt en tur i regnskogen, det lille som er igjen. I samme slengen skulle jeg gjerne dratt til Antarktis. Altfor få telemarkkjørere har signert denne hvite bunnstasjonen, svøpt i is og eldgammel polarlitteratur. Jeg skulle tatt morsomme bilder av pingvinene, jeg skulle skrevet et dikt om Bouvetøya og en hyllest til Shackleton. Jeg skulle bekymret meg for isbreenes tilbakegang og klimaforandringene. Jeg skulle sendt en bekymringsmelding til Børge Ousland og Monica Kristensen Solås.
Jeg skulle gjerne dratt til Kebnekaise. Under midnattsol og en øredøvende rotor skulle jeg kjørte lange sveipende svinger i vårsnøen. Etterpå skulle jeg badet i et fjellvann. Naken. Og ropt: ”Fuck Huk!”
I september skulle jeg bladd i en tynnslitt Moleskine-notatbok og høstet misunnelse blant venner for tidenes lysbildefremvisning.
Men det blir ikke i år.
I beste fall neste år. I beste fall noensinne.
Snart er det sommer og planene mine høster ikke overskrifter, slik som jordbærpriser og høytrykk.
Men jeg fortviler ikke.
I sommer skal jeg konsentrere meg om de nære ting. Jeg skal jobbe. Jeg må jobbe. Helgene er mitt pusterom. Derfor skal jeg senke lista og dyrke kontrastene. Jeg skal fiske makrell. Jeg skal hjelpe pappa og bære stein. Å bygge en steingard er hagelivets ekstremsport. Altfor få bærer stein nå om dagen. Hvordan skal vi bygge Norge uten å bære stein? Bruke isopor og Facebook?
Jeg skal gå en tur, helst på gjengrodde stier.
Jeg skal dra til Folgefonna.
Jeg skal sitte i Jondal og drikke iskaldt øl mens jeg lar meg sjarmere av Hardanger Sunnhordlandske Dampskipselskap og utvalget av iskrem.
Faen ta Nestle.
Jeg skal gjøre meg noen tanker om jibbing og den tåpelige gangsterkulturen.
Slik er det å ikke ha planer. Du må kjede deg litt for å more deg litt.
Det vil si, jeg hadde en plan for sommeren. Jeg skulle kjøpe sykkel. Et beist av en fulldemper med vulgære stickers som tåler mer juling enn Gerd-Liv Valla.
- Du trenger en ryddig demper som takler hårete stier i skauen, sa mannen bak disken.
Han hadde jord under neglene og hårbånd med kamuflasjefarger.
Men jeg har verken jord under neglene eller tjue lapper til overs. Jeg ser ingen grunn til å kamuflere meg. Etter en voldsom budsjettjustering falt valget på en brun Svithun fra 1963 med defekt dynamo og fartsvinge på forskjermen (1600 kroner inkludert sykkelolje og et års service). Den sliter med fortauskantene men suser av gårde som en DeLillos-sang på tørr asfalt.
Og slik skal sommeren 2008 bli. Tungtrødd, ekte og uforglemmelig.
