Siden den norske sommeren er så uutholdelig varm og klam bestemte jeg meg for at nok var nok og satte kursen mot kjøligere strøk på den sørlige halvkule, nærmere bestemt Chile, i slutten av juli. Siden det er kjipt å dra på tur alene ble det rekruttert fire reisekamerater som også hadde sett seg lei livet på solsiden og lengtet tilbake til vintermørket. Disse var, rangert etter stigende hårlengde, østerrikeren Oliver Palmers, nordmennene Bjørn Kaupang og Remi Meum, samt amerikaneren Kevin Steen.
Utenom å slippe unna den kokende infernoen i Norge var målet å utforske Chiles snøkite potensiale samt å feste nevnte potensiale til film.
Turen begynte som den skulle da Remi mistet flyet sitt fra Queenstown i New Zealand hvor han hadde vært for å vise kiwiene hvor skapet skal stå. Heldigvis fikk vi samlet troppen uten for mye forsinkelse og satte kursen mot Andesfjellene i våre to nyervervede kjøretøy som skulle vise seg å være av variabel kvalitet og begrenset kjøreglede, men mer om det senere.
Første stopp ble skiområdet Valle Nevado som tårner 4000 meter ovenfor hovedstaden Santiago. Valle Nevado er et kjent eldorado for skikjøring, men for oss var den store haken at vinden viste seg fra den mer temperamentsfulle siden, og svingte uforutsigbart fra 0-50 knop på få sekund. Etter to dager med meget varierende forhold og et litt vel kjølig opphold på det lokale ”refugio” hvor ingen hadde hørt om Glava og eneste varmekilde var en stakkarslig kakkelovn på gangen, hadde vi fått nok og satte kursen sørover mot Corralco.
Chile er velsignet med en av de mer stabile økonomiene i Sør-Amerika, i alle fall sammenlignet med nabolandet Argentina hvor inflasjonen bare kan se seg slått av Zimbabwe, så infrastrukturen er heldigvis god og motorveien strekker seg fra ørkenene i nord til isfjellene i sør.
Få timer etter avgang fra Nevado skuet vi utover to aktive vulkaner i Corralco, men vinden uteble, og vi bestemte oss for å skli ned fra toppen og tilbake til bilen. Akkurat da Bjørn og Remi satte utfor bakken kicket selvfølgelig vinden inn og de ble nødt til å traske tilbake til kitespoten i tjukk snø og tynn luft. En solid utfordring, selv for frisk, norsk ungdom. Innsatsen ble heldigvis belønnet og vi fikk en liten time med vind i en av de penere solnedgangene jeg noensinne har vært vitne til. Kevin var ikke fullt så fornøyd da han kræsjet kiten sin i en vulkansk steinur og måtte innse at den var gått tapt.
Neste dag fikk vi også vind, men denne gangen av det mer ustabile slaget. Det ble allikevel et par shots i banken og vi kunne fortsette turen sørover rimelig fornøyde. Åtte timers kjøretur senere befant vi oss ved foten av en aktiv vulkan i Termas de Chilan. Termas var mye av grunnen til at vi var kommet til Chile. Etter å ha sett bilder fra Remis besøk der for to år siden av urskog, vulkaner og snø i samme setting visste jeg at dette måtte festes til film. Skuffelsen var derfor stor da det viste seg at det hadde regnet der de siste dagene og at snøen ved urskogen hvor vi skulle filme var rent bort som mascara på en forrådt fjortis. Den snøen som lå igjen var gjort om til is, men vi mistet ikke motet og begynte å kite oss opp mot toppen av vulkanen på jakt etter bedre føre. Fast bestemt på å komme seg helt til topps ble Oliver nesten offer for sin egen eventyrlyst da han bare var en hårsbredde fra å ramle ned et fem hundre meter høyt stup og var tydelig rystet da han kom rennende ned igjen med kiten under armen og halen mellom bena.
For dem som ikke har hatt gleden av å prøve, så kan jeg fortelle at det å krysse seg opp en 35 graders helning på ren is med sekken full av kamerautstyr i ujevn vind ikke er helt enkelt. Faktisk brukte vi nesten to timer på å bestige fjellet med masse tilhørende banning og steiking. Belønningen denne gang var en helt lamslående utsikt og perfekt puddersnø. Vi fikk inn tre shots av Bjørn, som takket være sine fire stålkanter hadde besteget fjellet en god stund i forkant av sine brettkjørende kamerater, før sola takket for seg og forsvant bak en sky.
Dette viste seg å være trendsettende for værutviklingen og de neste to dagene åpnet de himmelske slusene seg og regnet slo taktfast mot hyttetaket vårt, mens vi ble sittende inne i et Sopranosmaraton verden aldri har sett maken til. Etter å ha fortært et par sesonger på rappen fant Bjørn og Remi ut, som de evige passliterne de er, at Argentina var et land som lå knappe to timers kjøretur unna. Dessverre ble de stoppet ved grensa grunnet manglende autorisasjon fra leiebilfirma til å medbringe kjerra over til det betraktelig mer kriminaliserte landet. Et grusomt nederlag, spesielt for Bjørn, som kjente at passet brant i lomma etter et nytt stempel.
Med dystre værutsikter i tankene vendte vi nesen nordover til Santiago hvor det var lovet en smule mer sol. På et kjøpesenter midt i byen gjorde vi en stor oppdagelse; en stående bølge av typen man finner i Sommarland i Bø, sto tørr og tom og lokket oss med sine sexy kurver. Kisen som drev bølga var mindre fornøyd med å måtte hoppe uti det isende vannet midt på vinteren i tynn våtdrakt for å vise oss hvordan surfinga skulle foregå, men vi pushet på og fikk til slutt lov til å tre inn i den forlokkende tuben. Vi fikk enorme mengder juling i starten da bølga dro oss opp for så og slå oss nådeløst ned i den ventende harde plastikken under. Men et par nakkesleng senere var vi oppe og sto. Turens absolutte høydepunkt for undertegnede, som krever bølger på lik linje som en av platas travere heroin.
Med bare én dag igjen til å få inn det vi trengte av filming dro vi tilbake til Valle Nevado grytidlig om morgenen. For å ta seg opp de juvbratte bakkene er det påbudt med kjettinger, men siden vi hadde det litt travelt ble kjettingene planlagt satt på først da vi ankom de glatte partiene. Det valget skulle vise seg å nesten være skjebnesvangert, da vi plutselig traff et litt glatt parti og begge leiebilene seilte rett inn i fjellveggen samtidig. Alle kom seg unna med skrekken, men det var ikke fritt for at det grøsset nedover ryggen på samtlige da vi så hva som hadde ventet oss om vi hadde sklidd ut på andre siden av veien; et bratt stup som mest sannsynligvis ikke hadde bremset bilen før vi var nede i Santiago igjen. Bank i bordet. Den ene leiebilen takket for seg der og da med et aldri så lite fyrverkeri i motoren, så vi pakket alt utstyret inn i den gjenværende bilen og dro til topps, denne gangen med kjettinger.
Om vi scoret den siste dagen vil jeg ikke røpe her, det får dere se på premieren av vår nye snøkitefilm, ”Dimensions” som forhåpentligvis har premiere en gang i oktober
