Ronny Finsås har nå hatt fem sesonger på Antarktis med jobb som kokk, tråkkemaskinsjåfør og guide. Dette er hans tredje kite- og skiseiltur her nede.
Ronny hadde to mål med den siste ekspedisjonen, nemlig å rekke over etappen i løpet av fire dager og sette ny rekord for tilbakelagt distanse i løpet av 24 timer. Her er hans egne ord fra Sydpolen:
Oioioi! Der hekta ene skia under skavlen og løser ut. Prøver fortvila å fortsette på ei ski, men tryner framover mens kiten looper. Typisk, det er siste dag på turen. Har ikke hatt noen problem hittil. Nå skal alt plutselig skje...
Alene i Øst-Antarktis – klar for start
Det er ca 10 dager siden flyet lettet og fraktet kundene våre tilbake til Patriot Hills. Vi er ca 1500 km borte fra basen. Tråkkemaskinen som har brakt oss hit har motorhavari, mekaniker er underveis fra statene. Dette er dagen jeg har ventet på i mer enn to måneder. Jeg ringer basen og ber om tillatelse til å starte. Får grønt lys. Den eneste nedturen er at vinden, som har blåst godt i en uke, har nesten løyet. Det får ikke hjelpe, kiter av gårde på det lille som er, til kiten faller ut av himmelen. Første camp. Det føles godt. Alene en plass i Øst-Antarktis med ca 400 km til Sydpolen.
Før turen trodde jeg at jeg kunne det meste om lettvindskiting. Tok allikevel med en større kite, bare for å teste litt. Litt flaks skal man ha. Bruker den hele veien til polpunktet. Fem lange dager med lange liner. Den største forskjellen på turkiting og freestyle er utstyrsvalget. Vi kjører fortsatt rundt med håndtak og foiler, og blir sett rart på når vi nærmer oss Haugastøl.
GPSen forteller meg at det ikke er så langt igjen. Hvis du tror det er paddeflatt i Antarktis tar du feil. Det går opp og ned over såkalte ”superdunes”, ikke bratt men nok til at det merkes. Sastrugi eller skavler er det mer eller mindre hele veien. De er ofte harde som betong og opp til 2 meter høye. Jeg nærmer meg toppen av nok en dyne, og plutselig er sydpolstasjonen på horisonten.
Innseilingen går gjennom et hull i en 7 km lang antenne som er strukket på tvers av kursen min. Herfra og inn er det kryssing mellom boretårn og kvist og alt mulig rart før jeg kan krysse flyplassen og er fremme på sydpolen. Selve punktet er midt på et anleggsområde med bygninger overalt. Opptil 250 personer jobber her på sommeren. Jeg blir møtt av basesjefen som ønsker velkommen og inviterer meg inn på kaffe.
Sydpolen - mellomstasjon før videre seiling
Alt er klart for ny start. Har lettet pulken for alt unødvendig. Det blåser 4-5 m/s sidevind. Sol og blå himmel, nydelig cruiseføre. Jeg har 1100 km foran meg. Jeg har kitet denne turen to ganger før, med kunder. Fantastisk å kunne gjøre det alene denne gangen. Får følelsen av ”fast forward”, det som tok en uke forrige gang blir gjort unna første dagen.
Tredje dagen er jeg halvveis. Thiels Mountains ligger 60 km vestover. Det er fint å se fjell igjen. Meteorologen har sagt at vinden skal øke på de neste dagene. Planlegger å kjøre en 24 timers etappe neste dag. Niklas Norman og teamet hans har kjørt mer enn 440 km på et døgn på Grønland. Skal prøve å slå den. Camper tidlig, og tar en litt lenger natt enn vanlig.
Neste morgen våkner jeg til frisk bris (10 m/s). For første gang på turen må jeg finne fram en mindre kite enn 14 kvadraten med 60 meter liner. Kjører av gårde med en 9 kvadrat, men må raskt ned til 5.5. Vinden er nesten rett bakfra. Det mest effektive er å loope kiten hele tiden. Føret varierer mellom nydelig myk nysnø, sastrugiene og betonghardt vaskebrett. Etter 10 timer er bena så møre at det tid for en siesta. Sjekker posisjonen, ligger an til rundt 500 km hvis jeg kan holde samme fart. Spiser en real lunsj og tar en ørliten lur. To timer senere er jeg på ski igjen. Vinden har økt til ca 12 m/s. Fremdeles ikke en sky på himmelen. Nyter at jeg har griseflaks og bare smiler og seiler.
Mot slutten av døgnet dukker Patriot Hills opp i det fjerne. Beina er farlig slitne, og jeg må kjøre noen hvileskjær med et 10 kvm skiseil for å slappe av litt. Kysten nærmer seg og nedoverbakkene blir lengre og mer isete. Er så trøtt at jeg har begynt å falle av og til. Det er 15 min igjen til 24 timer, men bestemmer meg for å campe. GPSen viser 502 km siden forrige camp. Ny rekord, men litt feil fokus.
Går for rekord nummer to
Det er bare 50 km igjen av turen. Nå skal det settes nok en rekord. Bestemmer meg for å gjennomføre på 5 dager. Kjører av gårde igjen. Av en eller annen grunn blir det mye surr. Hekter liner i sastrugi, tryner og mister ski. Tror nok det er fordi jeg er litt for sliten. Passerer leiren i Patriot Hills på ca 10 km avstand. Jeg skal litt lenger. Hercules Inlet ligger rett nord for Patriot Hills. Dersom all isen i Antarktis smelter, vil kysten ligge her. Derfor har Hercules Inlet blitt et vanlig sted å starte (eller avslutte) en ekspedisjon. Spesielt når det er snakk om rekorder. En annen fordel er at det ligger nærme Patriot Hills og dermed er det billigste alternativet.
Jeg smeller i bakken, er det tredje gang eller? Vet ikke helt, er altfor sliten. Lander på skuldra og prøver å få kiten under kontroll. Til værs igjen, fremdeles loop. Er midt i en lang nedoverbakke. Føret veksler mellom blåis og utoverhengende halvmeters skavler. Ny hard landing, det her er ikke bra. Sta som jeg er prøver jeg fremdeles å styre kiten, men blir dratt opp igjen. Takker gudene for at pulken er på stive drag så den ikke torpederer meg. Forbanner den jævla trangen til å sette rekorder. Må gjøre noe, drar i ene baklinen og kiten mister kraft og faller ned. Må gå noen hundre meter tilbake for å plukke opp skia. Prøver å fortsette med et skiseil, med vinden har blitt for ustabil, og det blir dårlig med framdrift
Vet ikke helt, er altfor sliten. Forbanner den jævla trangen til å sette rekorder. Det er 5. dag på turen og i stedet for å sove ut etter gårsdagens hardkjør har jeg prioritert å komme frem før midnatt. Føler meg som en idiot, men jeg klarte målet på fem dager.
Historien viser seg å gjenta seg. Begge de forrige gangene jeg har prøvd å seile ned den siste bakken til Hercules Inlet, har det endt med gåing. Finner frem fellene og stavene. Bytter til trekksele og tusler de siste meterne ned til «kysten».
Gleder meg til neste gang – da blir det helt uten rekordjag.
Utstyret
Logistikk: ALE.
Ozone kites: 14 Yakuza, 9 Haka, 5,5 Cult.
Liner: 20, 27, 40 and 60 m.
Skiseil fra Wolf Beringer: 10SC og 6SC.
Ski: G3 Baron med Dynafit TLT speed bindinger og Dynafit Zzero 4 PX støvler.
Pulk: Acapulka Dragonfly, Kevlar/carbon.
Telt: Hilleberg, Nammatj 2GT.
