En rask titt på vekkerklokken bekreftet ikke bare at dagslyset var langt unna, men også at min søken etter ivrig toppturfølge var over. Man må tydeligvis opp om morgenen hvis man skal få gjort noe bratt friluftsliv av betydning på Sunnmøre i desember. Trøttheten satt fortsatt godt i da vi vrengte inn på 04.40 fergen fra Magerholm til Aursnes. Målet vi hadde sett oss
ut var Sykkylvens høyeste topp Råna på 1586 m.o.h. med start i Regndalen. Ruten krever litt klatring og er ikke blant de vanligste på disse trakter vinterstid. Men den lokket med en våt drøm av en snødekt flanke på vei ned. Til tross for at det ikke ble svele på fergeturen, kriblet det derfor litt i magen ved avmarsj. Med hodelykten av kunne vi såvidt skimte konturene av toppene i Regndalen mot en stjerneklar himmel.
Første del av turen gikk gjennom skog, mye skog. Veivalget ble gjort mest på magefølelse og lydløse var vi knapt der vi tidvis brøytet oss mer over enn rundt trærne. Det gikk heldigvis ikke lenge før vi kunne begynne stigningen. I takt med høydemetrene og avtagende vegetasjon steg også humøret. Etter å ha krysset regndalsvatnet på 434 m.o.h. dreide vi vestover, bratt oppover siden mot Råna. Høydemetrene gikk effektiv unna og vi var allerede på god vei mot Regndalsbreen da sola begynte å stå opp. Følelsen av å se lyset komme sigende over taggete topper og gi farge til snøen er vanskelig å beskrive uten å ty til klisjeer. Spesielt inntrykk gjør det når man har jobbet noen timer i mørke og utsikten plutselig åpenbarer seg.
Med breen unnagjort var det tid for den bratte delen av dagens tur. For å komme opp til platået på ryggen mellom Midtre Regndalstind og vårt mål Råna var det noen taulengder enkel klatring. Rutevalget måtte justeres litt i forhold til den opprinnelige planen fordi en stor snøskavl på toppen ikke lå helt som ønsket. Vi innså raskt at rapell nok var å foretrekke fremfor ski på returen. Plankene ble derfor ikke med de siste metrene opp. Til tross for dette lille tilbakeslaget var det ikke skuffelse som preget de to svette karene som tok fatt på sjarmøretappen mot toppen. De siste metrene gikk på en autostrada av en rygg mens sol og skyfri himmel ga 360 graders utsikt til det meste av topptuklassikerne på Sunnmøre. Med stegjernene godt plantet på toppen og 1586 høydemetre under meg, tok jeg meg i å nynne Teigens Optimist og lure på om naboens nachspieldeltagere var like fornøyde med tilværelsen som meg akkurat der og da.
Etter noen brødblingser og en obligatorisk fotoseanse var det to kjappe rapeller og litt bratt baklengsgange før skiene igjen var på. Kriblingen vi kjente ved turens start ble raskt til intens sitring idet feller gikk av og støvler ble spent. Høylytt latter og jubelbrøl kunne nok høres langt utover Sunnmørsalpene idet de første langsvingene ble lagt i urørt løssnø. Ingen sirlige, disiplinerte, kortsvingte, alpeguidespor på disse guttene nei. Med en nedkjøring som lå i skyggen størstedelen av dagen var snøen lett og fin på toppen. Fullkommen lykke! Slitenheten vi hadde merket mot slutten av oppstigningen var erstattet med eufori og ny energi. Selv ikke overgang til pappsnø med dårlig bæreevne for tunge kjørere med ryggsekk kunne dempe entusiasmen. Til og med da skogen møtte oss igjen med skare, stein og tett kratt satt latteren løst. Noen fall senere, med kvist i bindingene og bark mellom fortennene, staket vi oss ut på veien til bilen. Det var det to glade gutter med stive lår og noen nye gnagsår som kunne se sola forsvinne bak fjellene og konstatere at sesongen er ung og Sunnmøre har uendelig mye moro igjen å by på.
