Musikk er en stor del av skifilmer. Helt siden Greg Stumps «Blizzard of Ahhh`s» i 1987, og sikkert lenge før det igjen, har skifilmer blitt akkompagnert, både mer eller mindre gjennomtenkt.
Men filmmusikken som sjanger er i stadig forandring. Før i tida var det som regel rock`n roll som preget filmene. Inspirasjonen ble gjerne hentet fra skatefilmer, der kameraføring og utsnitt aldri stod i stil til de finslepne og supertekniske triksene som ble utført – det skulle alltid se trashy ut, selv om prestasjonene var til å ta av seg hatten av. Og det skulle være punk, og det skulle være sint, som Refused, eller et eller annet punkband fra Umeå. Etterhvert gikk det over i hip-hop, eller en blanding mellom de to sjangrene, Nu-metal, om du vil. Limp Bizkit, Korn og flere. Den klassiske rocken kom og gikk, og band som Turboneger, Wolfmother, TV on the Radio med flere, dukket gjerne opp flere ganger i året, i forskjellige filmer. I det siste har også elektronikaen fått mer og mer plass, og det går stadig lengre mellom hver gang vi får høre gitar, trommer, bass og en badass solo.
Det er vel kanskje naturlig, ettersom det ikke helt funker med punkrock når bildene vises i så slow motion at du hadde rukket å høre et helt Ramones-album før fyren lander trikset.
Men hva er egentlig best? Backflip og metall - eller trippel rodeo og dubstep?
Vi har snakket med alt fra musikkjournalister og filmprodusenter til filmstjerner og eks-skikjørere som har blitt kjente norske musikkartister. Førstemann ut er Asbjørn Slettemark. Hva har mannen fra Lydverket å si om musikk i actionsportfilmer?
– Som med filmmusikk skal det først og fremst bidra til å forsterke stemningene og atmosfæren i filmen. Tenk for eksempel når Terje Håkonsen for alvor kaster seg utfor i den siste scenen i First Descent, og Foo Fighters kommer flommende nedover fjellet sammen med ham. Foo Fighters, et av verdens største stadionband, er perfekt i en episk, slick snowboardfilm med svært budsjett. Musikken og filmen kler hverandre. På den andre siden har man bevisst brukt av undergrunnsmusikk for å understreke DIY-holdningen, noe blant andre norske Turboneger har nytt godt av de siste femten årene.
– Hvordan følger filmene musikktrendene?
– Musikk i disse filmene er definitivt toneangiven- de, spesielt i måten de skyver undergrunnsartister ut til et bredt publikum. Spesielt skatere har tradi- sjonelt sett ganske alternativ musikksmak, og når de setter sitt stempel på musikk gjennom å ta det med på filmer, er det noe som blir lagt merke til.
– Vet du om historier om band eller artister som har slått gjennom etter å ha vært brukt i en actionsportfilm?
– Jeg kommer ikke på noen låter eller artister som har blitt direkte hits via skate/snowboard-filmer, men det er klart at artister som nevnte Turbonegro, Fu Manchu - som hadde Tony Alva på et platecover for lenge siden - og Suicidal Tendencies, har hatt enormt mye igjen for å ha musikk i skatefilmer og være knyttet opp mot den scenen.
– Hva med «aproposmusikken». Har vi sett noen grove overtramp?
– Hehe, de groveste overtrampene er vel mer når artister prøver å være ironisk i musikkbruken. Det var en periode da «Freestyler» av Bomfunk MCs dukket opp ironisk av og til, men det førte underlig nok bare til at mange – meg selv inkludert – opp- daget at låten egentlig er ganske kul. Så slik sett funket det!
– Wolfmother. I enkelte filmer er det brukt opptil tre Wolfmother-låter. Hva er det med et band som Wolf- mother som gjør det til så bra filmmusikk?
– Det meste av klassisk rock fungerer bra, for det har et frihetsaspekt hengende ved seg. Musikken var tradisjonelt uavhengig, søkende og en real virkelighetsflukt. Jeg mener, Wolfmother har en låt som heter White Unicorn.
– Enkelte artister har nektet å selge rettigheter på låter til bruk i actionsportfilmer. Hva tror du det kommer av? Er det ikke ensbetydene for god markedsføring?
– Jo, det er klart at det er god markedsføring, men samtidig kan det jo bli stigmatiserende. Et band som Fu Manchu vil for alltid være stonergjengen som har skatere på coveret. Noen artister er jo notorisk vanskelige på slike ting, de er livredde for å bli knyttet til en scene eller et miljø.
– Du nevnte blant annet «First Descent». Har du flere filmfavoritter?
– Mine favoritter er nok de gamle VHS-ene som kom med Big Brother Magazine, hvor Johnny Knoxville og gjengen hans dukket opp i små snutter mellom hissig gateskating. De har jeg sett så mye at de er blitt svart/hvitt.
LES OGSÅ: Twintip og popmusikk
LES OGSÅ: Tre på gata
Saken er skrevet av Hans Petter Hval og sto på trykk i Fri Flyt nummer 93
