Tett som faen.
Buskas, krattskog - jyplinger tuftet på klimaforandringer og klorofyll. Vi kommer ikke lenger frem. Bjørkeslagsmålene vi vant før, taper vi nå. Sauene, våre brekende venner, som har viet sitt liv til å gnage vekk kvast og nyskudd er borte nå. De har emigrert til New Zealand eller blitt til pinnekjøtt og ulvangsokker.
Der frihet og kreativitet før rådet herjer nå massesuggesjon. Du blir presset til å følge de få åpne glennene i skogen. Der hvor det en gang var løssnø blir det nå dype spor, kuler og kvalme. Vi er i ferd med å bli som barna i en Pink Floyd-video.
Vi er på vei rett i kverna. Skogen må tynnes. Nå.
Men hvem skal gjøre denne jobben? Er det en oppgave for Fylkeskommunen, Norges Idrettsforbund eller Regnskogfondet? Nei, nei og atter nei. Og ikke tenk på bøndene. De har nok med Åslaug Haga, Nationen og rølpete ledere fra Trygve Hegnar. Dette er en jobb for deg O` kalde Snøbror (and sister).
Anse jobben som en selvpålagt dugnad – et stykke dønn ærlig arbeid. Ta med deg venner, ha noen pølser på en termos. Hogg trærne helt nede ved bakken, kvist stokkene, legg dem i fine hauger. Men la alltid noen trær stå igjen, noen tause vitner til vinterens snøballett.
Vær forberedt på motstand, også fra dine nærmeste. Ansvarsfraskrivelsen opptrer i mange former og varianter. Onde krefter vil ha deg bort fra denne edle planen. De vil ikke svette i fellesskap, de vil bare legge til ”venner” på Facebook, og se ”Frustrerte fruer”. De sier:” Herregud, vi betaler nok skatt i dette landet, skal vi hugge trærne våre selv nå?”. Eller kanskje det smeller fra en raddis: ”Jeg hjelper ikke de kapitalistiske svina!”. Eller klassikeren: ”Jeg har ikke tenkt å rydde skau her for at en blærete østlending skal komme her og komme her”.
Neivel.
Det er tid for retorikk. Den tid er forbi der alt kommer seilende på ei fjøl. Bak blodslit og ofring ligger en premie som selv den mest bortskjemte mammadalten aldri kan få: følelsen av å ha skapt noe selv. Mal et bilde for din villfarne venn. Fortell om kald snø og kameratskap. Om lange linjer og naturlige kickere. Siter Arnulf Øverland: ”Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap, og tenke på hva der gir vinning og tap. Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv”.
Respekter pasifister. Sherwoodskogen, Hundremeterskogen, Fornetskogen og Fangornskogen (det finnes fortsatt mennesker som tror på Enter) har satt varige sjelespor hos enkelte.
Men før du avskoger Norge, ta en prat med grunneier og skisenter. Presenter deg selv med fullt navn. Forklar tingenes tilstand og bruk gjerne superlativer. La vedkommende forstå alvoret i situasjonen. Bruk ord som fraflytting, sesongkortkjøpere, kulturlandskap. Smil. Ta rollen som ekstern rådgiver som ”vet hva som rører seg der ute”. Gi veden til et godt formål. Inviter lokalavisa.
Før eller siden kommer vi inn på temaet motorsag. Alle som har prøvd dette monsteret av et verktøy har følt den perverse gleden av å se skogen legge seg flat. For Guds skyld, bruk sikkerhetsutstyr. La oss alle slippe tabloidoverskrifter som ”Øksedrap i Gummiskogen” eller ”Sagde kompisen i to”. Men send oss gjerne bilder, leserinnlegg eller dikt av typen:
Hogg et tre, gjør det i dag.
Skjær det opp med motorsag.
Gi det gratis til bestemor,
eller selg det til svigermor.
