Det var i slutten av januar, og Hemsedal snødde fullstendig ned. Det snødde (selvfølgelig) da vi kjørte mot Oslo den søndagskvelden. Det føltes ikke helt riktig, men som en erfaren storfjellskjører ettertenksomt sa til meg en gang: Hemsedal – det blitt litt sånn som minigolf. Vi var høye på januarpudder og klare for noe større. Billigbilletten til Salzburg var VELDIG billig, leiebilen overkommelig og dessuten var det meldt snø i Zillertal-området. Det så bra ut.
Snøen kom første dagen og natt til den neste, 10-15 cm, 20 der vinden hadde vært grei. Det var uansett nok til å kose seg i Mayrhofen, Hochzillertal, Gerlos og Königsleiten. Småpudder i et par dager, sol og kos resten. Turen videre til italienske Livigno var flott, og GPS-dama med sunnmørsdialekt ledet oss trygt gjennom et malerisk landskap. Vi fikk nysnø der også, vi, men ikke nok til å skrive hjem om. Så dette handler egentlig om hvor bra det ble et helt annet sted.
Dolomittene, og det hypa charterturistrunden Sellaronda (med blant andre Val Gardena, Alta Badia og Arabba, for å nevne noen kjente navn) i verdens største sammenhengende skisystem, Dolomiti Superski, skulle gi oss feriens beste pudderdager. Blant ustø representanter for stolte skinasjoner som Nederland, Danmark og Island fant vi endelig det vi lette etter.
Mens alle andre halset av gårde på den oppskrytte runden, med eller mot klokka i vide strømmer langs den ene kjedelig og oppkjørte transportetappen etter den andre, hoppet vi av karusellen så fort vi kunne. Det hadde snødd de siste dagene, og det var masse urørt rett ved siden av løypene og i heistraseene. Da snøen var sporet opp, tok vi heisen litt videre på runden, gjorde jobben og flyttet oss videre. Slik holdt vi på i to dager mens andre var opptatt av rundetider ned mot fem timer. Hvorfor er det ikke slik flere steder?
