I romjula for et par år siden sto jeg under toppen av et fjell som heter Sveigen. Det kommer neppe med i noen Matchstick-film. Snøen var hard som ruglete marmor og vi spaserte oppå den hvite flate, på vei inn i Matrix. Desemberlyset la et gult slør av lys over fjellene og det føltes som vi var statister i en nasjonalromantisk hyllingskantate. Dagen var kort og det var stille før stormen. Kullsvarte skyer samlet seg i vest.
Men jeg rakk å se linjer.
Hvis jeg lukker øynene ser jeg dem fortsatt: Sandfloeggi. Vassdalseggi. Verjesteinsnuten.
Jeg må tilbake.
Hver eneste sesong har jeg noe uoppgjort med fjellet. Jeg vil ha flere nuter, egger og mer skog. Drømmen om turer der forholdene legger til rette for å skrive historie gjentar seg. Det er ikke alltid de store historiene. De oppfyller ikke nyhetskriteriene om allmenn interesse og konflikt. Det blir verken roman og SKUP-pris av mine linjer. Ingen helikopter henger i luften over hodet mitt når jeg kjører mine linjer i fjellsidene ved Røldal, Gålå, Haukeli, Tryvann eller Sauda. Ingen teller rotasjoner, ingen intervjuer meg i målområdet og lager bloddryppende filmsekvenser med Audioslave i bakgrunnen når jeg setter siste skrens i dalbunnen. Fredrik Skavlan driter i mine linjer.
Men det gjør ikke jeg.
Selv etter de beste dagene, og de er det få av, sitter jeg i bilen med hjelmsveis, solsvidd hud og svettesalt i pannen og ser etter nye linjer. De fleste linjer er ukjent, de snirkler seg gjennom buskas, over stein og skavler. Det er sjelden eksponert og farten er ikke høy. Mange av dem har blitt kjørt før, men hva gjør vel det? Nå er det mine spor som ligger igjen. Værutsatte bevis for at det var jeg som var der. Sporene i snøen er ikke alltid de vakreste. Mellom sigdformede skjær i den hvite flate finnes det krater og spor av tvil. Jeg stopper ofte opp og nyter øyeblikket. Rypebæsj, fjellbjørk, iskald granitt og svettedråper bak speilglass.
Akkurat nå er jeg akkurat her, tenker jeg.
På et eller annet tidspunkt, i dag, i morgen eller kanskje neste år, må vi spørre oss selv:
Hvorfor gjør vi det vi gjør?
Er det sponsordrømmen, helsefordeler forbundet med trening og regelmessig inntak av omega3 eller er det kanskje status som driver oss?
Ikke det!?
Vi går inn i en tid som er ideell for linjer og lidenskap. Dagene blir lengre og snøen tryggere. Vi kan skrive våre egne historier i snøen. Bak hytta, i skisenteret eller på den mest avsideliggende nuten hvor bare sta Fri Flyt-lesende entusiaster gidder å slepe med seg fett utstyr.
Ingen kan garantere deg blåhvit puddersnø, sol og lange svev.
Ingen kan garantere at du ikke går på trynet.
Men så handler det ikke bare om å stå på beina.
Det handler mest om å stå på.
