Den siste tiden har det vært flere snødager enn soldager mange steder i Alpene, noe som slett ikke er normalt for februar.
Når det snør og er flatlys må man inn i skogen, det vet enhver nordmann som er født med omvendt spenn på beina. Det er dog ikke alle skisteder som byr på så mye brukbart skogsterreng, og jeg forlot Engelberg noen dager for å se om jeg fant noe bedre enn Brunni-skauen.
Davos er kjent for mye bra skogsterreng og store områder fordelt på færre pudderhunder, i alle fall de av den glupske skandinaviske rasen. Jeg hadde ikke vært der før og tenkte det var perfekt tid til å ta turen. Det skulle snø i flere dager, så jeg kunne uansett komme tilbake til det klarnet og kjøre favorittlinjer på Titlis når solen tittet fram.
Det skulle vise seg å være en god plan. Jeg hooket opp med eksilamerikaneren Daniel ”DC” Caruso, som regner seg blant de lokale i Davos, og fikk upåklagelig guiding til perfekte skogslier, bekkedaler og pillowlines. Med noen stavtak, bussturer og små hikes begynner det å nærme seg uendelig med skogskjøring man får tilgang til fra de forskjellige heissystemene rundt Davos og nabobyen Klosters.
Det tradisjonsrike og berømte vintersportstedet med hele 11.000 innbyggere ble hypet av Sir Arthus Conan Doyle allerede på slutten av attenhundretallet og siden det har det strømmet spesielt engelske og nederlandske skiturister hit. Det ser man spor av fortsatt ved at de fleste turistene ser ut til knapt å ha hatt ski på beina før, og mange nøyer seg rett og slett med å kjøre kjelke.
Kan det bli bedre når snøen laver ned, trærne står med passe avstand og de fleste andre i anlegget kjører plogsving eller akebrett? Det gjør det i alle fall ikke tristere at det er en bar i Davos som heter Walhalla, der en norsk telemarkkjører strax blir hyllet som hedersgjest og som fyrer opp grillen innendørs slik at man kan ta med sine egne pølser eller kjøttstykker å steke på til afterskien.
PS: Ta en titt på været for helga; det er meldt drømmeskogskjøring i Davos i alle fall.
