Aldri før har vi kjørt så mye pudder som dette i desember. Myke landinger, snø i trynet og førstespor har vært hverdagskost siden vi ankom det amerikanske kontinentet. Men det har krevd sine liter fossilt brensel. Etter tolv rette i Revelstoke dro vi tilbake til kysten og gamblet på at det skulle holde seg kaldt nok til at de store nedbørsmengdene på vei inn fra havet kom som snø.
Mt. Baker er et legendarisk lite skianlegg ved foten av et enormt stort fjell helt nordvest i Washington. Dyp puddersnø er ikke et ukjent fenomen her ettersom nærheten til stillehavet ofte sørger for ordentlig store leveranser med ferske bakevarer. Dog er termostaten i bakerovnen dessverre upålitelig noen ganger, og det kan fort bli for varmt.
Først da vi ankom parkeringsplassen ved bunnstasjonen på rett over tusen meter kom nedbøren i form av snø, og så langt opp som det var mulig å komme med heisene var snøen dyp men av den fuktige vestlandspuddervarianten som vi er vant med fra våre egne kystnære fjellstrøk. Isen fra uka før var i alle fall borte og landingene myke, men med økende skredfare og enda varmere værmelding for de neste dagene bestemte vi oss for å lage så mange bombehull som vi fikk tid til i løpet av dagen og så starte på en en ny 10-timers kjøretur nordover til der vi kom fra.
Terrenget i Mt Baker er omtrent slik som jeg forestiller meg level 6 i Nintendo256-spillet Pillow Pow Mania III. På ett eneste run under ”heis 6” fikk vi ikke mindre enn 20 lufteturer av varierende høyde fra omtrent ti til et par meter, og gode flate takeoffs for å kunne få god pop eller fyre av noen knep eller grep fra den nye skolen. Måler man skidagene i antall høydemeter luftferd hadde vi hatt en grei alpeuke allerede før lunsj og vi kunne forlate åstedet etter bare en dag, uten å føle at vi hadde satset pengene på feil hest.
British Colombia fortsetter desember med jevne påfyll av ny puddersnø, og det er ikke bare Revelstoke som har bra base og fett terreng. Med ny leiebil etter at vår Chevy kasta inn handduken etter forrige 10-timers var det bare å trø på global-oppvarmings-pedalen igjen og sette kursen mot Nelson, og enda et legendarisk pudderhull: Whitewater, BC.
