Jo visst, har vi flotte fjell i landet vårt også, men det er en viss bonus å kunne ta en gondol opp fjellet, og ikke traske 3-4 timer og kun rekke en nedkjøring i løpet av en dag! Men lettere tilgang til urørte fjell kan dessverre føre til hardere kamp om drømmesnøen.
Vi startet denne turen med to personer, og bestemte oss først for å prøve lykken i St. Anton. Håpefulle med ord som “nysnø” og “så langt en knallsesong” i bakhodet, ble vi møtt av forholdsvis hardt føre, oppkjørt både i skog og mer åpne terreng. Kanskje det ikke var det beste tidspunkt å forlate norsk snø? Heller ikke Rendl, på den andre siden av dalen, ga oss det vi kom for. Riktignok flott vær med sol og god Alpe-stemning, men fortsatt snø som innimellom gjerne kan betegnes som skare i de nederste skyggepartiene. Men den som leter litt, kan være heldig og finne noe; i Lech var det mye fin og myk snø, og med litt godvilje kan man si at det ikke var enormt mye oppkjørt. Det er vel egentlig ikke nødvendig å trekke fram vårt eneste såkalte førstespor som var omtrentlig 70 meter ned en liten “haug”.
Etter ett par dager fikk vi blant annet besøk fra en liten gjeng som hadde vært noen dager i Bad Gastein, og vi ble totalt sju stykker. Og det var ikke noe som helst fare for at vi ikke ble påminnet den flotte kjøringen de hadde hatt i halv meter pudder. Vi dro samlet tropp til Zürs for å prøve lykken, og det var et lurt valg; fortsatt var det gode muligheter for å finne urørt snø i artig terreng som ga bra kjøring og en etterlengtet pluss i margen.
Det var fine muligheter i Zürs-området, men etter tre dager der på ski og brett, satte vi fart mot Zillertal som flere av oss har besøkt tidligere. Første kvelden ble vi med på karneval for å feire fastelaven på østerriksk og vi ble mildt sagt forfjamset over kreativiteten og hvilke ressurser som var lagt ned i kostymene. Rett og slett et artig og imponerende syn! Og karnevalet ga oss faktisk et lite forvarsel på hva som ventet oss de neste dagene. Selv om det var noen dager siden siste snøfall, var det mange områder å boltre seg. Mange folk i bakken, men utenfor var det en gruppe på drøye 20 nordmenn, noen svensker og lokale som delte mer eller mindre broderlig på det som fjell og skog hadde å tilby. Siden det så langt ikke er nevnt noe om after ski på østerriksk vis, må vi ha med et lite alkoholholdig innslag: Det ble bedt inn til sosialt lag, bestilt bord og på menyen stod spareribs i en liten hytte oppi lia. Maten og tilhørende drikke ble fortært, og litt utpå gikk det rykter om chili-snaps. “En liten snaps kan vel ikke gjøre noe fra eller til, så det kan vel prøves, det”, og et par minutter senere sto små glass med lysebrunt innhold på bordet. Vi fikk beskjed om at vi ikke måtte nippe, men styrte det ned. En kvass liten sak, men slett ikke helt ille. Eller jo, etter 15 sekunder ble det til en ille kvass sak! Dette var en snaps som varmet både ører, hals og mage og satte fart på tåre- og svetteproduksjon. Et ord som “skinnsykt” kan være en passende beskrivelse av det hele.
Takk Gud for at forferdeligheten ikke ødela formen neste dag. Fra oven var vi blitt skjenket med 30-40 centimeter med fjærlett pudder oppå et allerede fint underlag. Vi kunne kjøre hele dagen i urørt snø og forholdene var rett og slett helt utrolige! Når man i tillegg plusser på kupert terreng, nedsnødde steiner som naturlige hopp og hvitkledde trær i perfekt avstand fra hverandre, måtte dette bare bli en latterlig bra dag. En av de aller beste skidagene noensinne. Det må legges til at det så litt komisk ut der en liten gruppe trasker oppover til en topp, og 30 meter bak en annen gruppe (“Vi må passe på at neste gruppe ikke kjører der vi har tenkt”). Et lite innslag av konkurranse der alle, uansett valgte linje, sto igjen som vinnere. Også neste dag var det muligheter for å unngå å krysse andres spor. Med sol og bedre sikt ble også dette en fantastisk bra opplevelse.
Fri Flyt hadde reportasje fra Zillertal i 2006, og det ble da omtalt som “hemmelig pudder”. Det har blitt litt mindre “hemmelig”, men heldigvis er det ikke som i for eksempel St. Anton der det er enorme områder som kan kjøres på ski, men som dessverre alt for ofte er oppkjørt. I frykt for reprimander og skumle blikk fra andre nordmenn som var i området samtidig med oss, er det best å omtale “vår” plass som Zillertal, uten nærmere stedsangivelse. Vi fikk en perfekt avslutning på toukers-turen, og håper på reprise neste vinter.
Auf Wiedersehen!
(Og god bedring til bergenseren som dessverre var litt uheldig med feil fart, klippehøyde og landing!)
