Den første uka i juni hadde jeg gleden av å besøke venner på halvårskurset til Nordnorsk klatreskole i Henningsvær i en av deres egentreningsuker. Værmeldingen noen dager tidligere hadde varslet 9 grader og regn uti uken, men nå så alt mye lysere ut med sol og fine temperaturer. Etter landing i Bodø tok jeg hurtigbåten til Svolvær, en tur på tre og en halv time som virkelig bør oppleves om været er fint.
Lørdagskvelden ble tilbrakt på klatrekafeén i Henningsvær som ligger i tilknytning til klatreskolen. I ukedagene finner du glade og slitne klatrere over et par kalde øl og historiene fra dagens ekspedisjon. I helgene dukker det opp lokale mennesker og en og annen gruppe på firmatur med litt andre interesser enn klatring, for å si det slik.
Søndagen ble det gjort et forsøk på å bestige Vågakallen (942m) ved Henningsvær etter 'vi-finner-veien-selv' - prinsippet. En riktig så skandinavisk gruppe bestående av Jørgen Bennetter, Malin Lindbäck, Jeppe Svendsen, og undertegnede parkerte bilen ved Presten og satte av gårde. Etter en del diskusjon og nøye sikting mot toppen, endte vi helt feil på en utsatt fjellrygg og måtte snu pga akkutt høydesyke blant et par ekspedisjonsdeltakere. Vi kom oss et stykke ned igjen og Jørgen og Jeppe prøvde seg på en nytt, men klatret seg nok en gang fast. Ved tredje forsøk endte vi på toppen med en fantastisk utsikt - mot toppen av Vågakallen og resten av vestfjorden. Vågakallen forble ubesteget av klatreskolen denne dagen.
Mandagen tok Andrea Ahlenius følge med gruppen fra dagen før og kjørte avgårde til et klatrefelt ved Kalle og foten av Vågakallen. Etter en kort men strabasiøs anmarsj kommer man til klatrefeltet hvor man finner mange fine korte ruter for kileklatring, topptauing, og buldring på svaberg og små klipper. Et perfekt sted for nybegynnere og for de som vil bedrive litt koseklatring. Været viste seg fra sin aller beste side med strålende solskinn og temperaturer godt opp på tjuetallet. Mesteparten av dagen gikk vel egentlig med til soving på svaberget og grilling av pølser.
Tirsdag pakket Jørgen, Jeppe, Malin, Andrea, og undertegnede sekken og satte kursen mot Svolvær og Svolværgeita. Anmarsjen opp til oversiden av geita tar ca. tre kvarter, avhengig av fysisk form. Går du opp på høyresiden er det noe bratt klyving på toppen, men ikke større utfordring enn at du lett kommer deg opp. Jørgen og Jeppe gjorde et forsøk på å komme seg opp 1910-ruta, men måtte snu midtveis da det viste seg at vinteren har gjort skader på ruta og to store blokker var renset bort slik at første standplass hadde blitt ustabil. Mens jeg satt i solen og ventet på min tur kom Geir Rune Holm opp, en lokal klatrer med over 200 bestigninger på geita, og gjeldende fartsrekord på 52 minutter (fra parkeringa opp til toppen av geita og ned igjen). Denne dagen hadde han med seg to stykker som skulle guides opp og hoppe fra storhornet til lillehornet. Hoppet kan fortsatt foretas selv om det har løsnet en stor blokk ved landingen og gjort hoppet et par hakk mer skremmende. Klatreskolen tuslet etterhvert sure hjem igjen, fast bestemt på å finne seg en annen sport.
Onsdag hadde jeg avtale med Malin og Andrea om å bli ledet opp Lost Gandalf på Gandalf-veggen ved Henningsvær. Dette er en relativt lett, men fin rute på tre taulengder. På veien bort møtte vi Jørgen med sin nyinnkjøpte fiskestang og store planer om å skaffe kveldens middag. Vel oppe i veggen på første standplass og lidende av en utpreget form for høydeskrekk kunne jeg vel innrømmet absolutt alt jeg ville bli beskyldt for der oppe, men det gikk seg til og etterhvert kunne jeg nyte utsikten utover mot Lofotveggen, mens jeg ventet på Malin som skulle lede meg opp. Man bør være litt oppmerksom på kommunikasjonsproblemer i veggen om det blåser. Tauet kan også kile seg fast, noe vi fikk oppleve til tider. Jentene fra klatreskolen fikk meg trygt opp og min karriere som utendørsklatrer hadde fått seg en fin-fin start. Torskemiddagen ventet på oss hjemme i det vi trasket tilbake til Henningsvær i midnattsolen.
Torsdag dro hele klatreskolen og besøkende kompiser nok en gang til Svolværgeita, fast bestemt på en grusom revansje fra tirsdagens fadese. Anders Rake, Vegard Torp Lien, Morten Christensen og kompisen Torstein skulle klatre forsida på Geita. Jørgen, Jeppe og jeg satset på rappellruta, mens jentene skulle komme etter oss opp samme rute. De fleste ruter opp Geita er ikke spesielt vanskelig, men det blir nokså luftig etter som du nærmer deg toppen og skal komme deg det siste stykke opp på Storhornet. Det kan også være litt vrient å lage standplass eller nå rappellfeste på toppen. Det er visst snakk om å lage rappellfeste på Lillehornet for den som ikke har så lange armer. Tøffe i kjeften var vi og hoppe skulle vi, helt til vi sto på toppen og kikket over avgrunnen til Lillehornet og landingsplassen som da ikke var der lenger. Selve hoppingen ble raskt ikke så viktig, vi hadde jo nådd toppen, det fikk være nok. Vi kom oss ned, de to andre taulagene nådde toppen, mens damene ga opp og fotograferte glade klatrekarer i stedet. En liten revansje fra tirsdagens miserable tur.
En bedre lekeplass enn Lofoten er det vanskelig å finne, og sove kan man gjøre når det blir mørkt en gang på sensommeren. Etter retur til Henningsvær fra Svolvær, litt mat, en kjapp ompakking av sekken, og låning av ski, så dro Malin og jeg av gårde for en nattlig skitur på Småtindane (700m) rett vest for Kabelvåg. Vi parkerte bilen ved midnatt og ettersom det var lite snø igjen kunne man ta hele oppturen på beina med skiene på sekken. Turen opp tar ca. tre timer. Den utsikten som møtte oss i det vi nådde toppen og den lave og orangfargede solen ville vel gitt meg årets skifoto, men toppen kallet. Der ble vi i to timer for å nyte Lofoten på sitt beste og havståken som prøvde å smyge seg over fjellene og ned i fjorden. Så var det klart for årets siste skitur. Støvler ble byttet, ski ble satt på, kamera tatt frem, en liten ærbødig takk til vinteren som var og en bønn om mer snø i oktober. Årets siste skitur var nok over på et minutt, men hver sving ble tatt med andakt og var så absolutt verd turen opp. Klokken var 0530 om morgenen 8. juni 2007 og jeg tok av meg skiene for siste gang denne vinteren, i verdens beste lekegrind. Nå ventet en lang gåtur tilbake til bilen og frokost i Svolvær.
FAKTA OG SMÅTT
Henningsvær kan nåes med fly til Bodø eller Narvik og så videre til Svolvær, eller du kan ta fly til Bodø og hurtigbåt derfra. Fra Svolvær går det regelmessig buss til Henningsvær. Meldes det stabilt høytrykk over Lofoten så ikke nøl med å bestille deg billett opp dit, du vil ikke angre.
Området rundt Henningsvær og Svolvær tilbyr store muligheter for klatring, bulldring, fjellbestigning, toppturer på ski, fisking, dykking, kajakk osv. Du har klassikere som 'Presten' og Svolværgeita, samt den massive Vågakallen som kan nåes uten hjelp av tau, men med en god del mot (er jeg fortalt). Mulighetene er så store at du kan holde på i årevis, og prøve deg på førstebestigninger omtrent hver dag.
Nordnorsk klatreskole tilbyr et bredt utvalg av kurs både sommerstid og vinterstid, klippeklating, fjellklatring, kameratredning, skredkurs, samt guiding og skreddersøm av arrangementer. I tilknytning til klatreskolen ligger klatrekafeén med sin underlige mix av klatrere, bobilturister, helgeturister fra byen, og lokale kunstnere og beboere. Det finnes også en godt utstyrt klatresjappe vegg-i-vegg.
