«Jeg hater wingfoil»

Gjennom to sesonger har min fasinasjon og frustrasjon rundt wingfoil vokst i takt med hverandre. Jeg elsker alt som foregår sidelengs på brett og har aldri vært sint på en brettsport. Før nå. Hvorfor er jeg så sint på akkurat wingfoil? Vi må tilbake i tid for å finne svaret. Til slutten av 80-tallet.

Les også

10 grunner til at wingfoil blir større enn windsurfing og kite

Wingfoil er fortsatt en ung sport, men vi våger oss med en spådom om at wingfoiling blir den nye, store vannsporten. Vi har tatt en titt i krystallkula, og det ser lovende ut. La oss forklare hvorfor.

Back to the future

Sommeren 1988 begynte jeg å skate. Brettet var svenskkjøpt møl av verste sort. Det var 80-tallet. Jeg visste ikke bedre. For å skate trengte jeg bare skateboardet, så var jeg i gang. Ikke noe spesialutstyr eller reising var nødvendig for å leke på brett. På med skoa og ut å skate i gata. Enkelt og forutsigbart. Jeg ble hekta på denne enkelheten i 1988, og er det fortsatt i 2024.

Så kom snowboardet inn i livet i 1994. På med klær, kjøre til bakken og rett i gang. Litt mer styr enn skating, men fortsatt en overkommelig lavterskelaktivitet, det også. Neste på lista var snowskate. Den forelsket jeg meg i en solrik vårdag i Tryvann i 2001. Tilbake til 1988, bare med snø under beina. Null spesialutstyr. Rett ut og leke. 

Omtrent samtidig arvet jeg et seilbrett fra en venn av familien som skulle flytte. Seilbrett hadde fasinert meg siden windsurfbølgen herjet norske strender på 80-tallet. Skulle dette bli døråpneren til vannsportens verden? Så langt derifra. Borte var alt som het enkelhet. Seil og bom tok hele bilen. Takstativ med pads måtte anskaffes, for å frakte brett og mast. Kjøring til spots tok hele ettermiddagen. Første forsøk på rigging endte med klikking. Brettseiling var et uutholdelig styr som gav meg utslett over hele kroppen. Ikke hadde jeg plass til å oppbevare utstyret heller. Det endte på loftet og så på Finn.no. Pengene fra salget gikk til kjøp av wakeboard. På med brettet og leke bak båten. Tilbake til det enkle, som ofte er det beste, sies det i reklamen. True that.

LES OGSÅ

Dette er wingfoil

Omtrent hvert tiår dukker det opp en ny vannsport som ikke bare blir borte som en bølge mot stranda. Kan wingfoil – der du holder en slags kite i hendene og farer over vannet på et brett med foil – bli den nye greia?

Utstyr til wingfoiling - stor guide

Velg rett utstyr til wingfoiling. Tips til størrelse på brett, vinge og foil tilpasset vekt og nivå.

Sommeren 2011 prøvde jeg SUP i Varberg. Hallo, du gamla indian! Oppblåsbart padlebrett ble kjøpt. Litt styrete var det å pumpe opp brettet når jeg skulle ut, men ikke i nærheten av så styrete som brettseiling. At alt utstyret fikk plass i en bag, og kunne oppbevares i boden, var en åpenbaring. Samme år laget jeg min første powsurfer. Rett ut og leke på nysnøen. Uten bindinger. Så enkelt. Så gøy.

Du begynner sikkert å skjønne tegninga. Jeg liker enkle brettsporter som ikke krever planlegging, reising, rigging, og masse utstyr. En årsak kan være medfødt overtenning. Ja, jeg blir fort gira og vil leke. Da skal det helst skje med en gang. Søsteren min sa en gang at jeg kanskje hadde ADHD. Det har jeg ikke. Jeg har bare kort aktivitetslunte, som brenner fort. 

Flytting med forviklinger

Sommeren 2021 flyttet familien til Drøbak. Et sentrumsnært hus ikke langt fra vannkanten lokket oss ut av hovedstaden og til vannsportens episenter på Østlandet. Fra terrassen i andre etasje så jeg brettseilere leke utenfor Torkildstranda. Utslettene meldte seg umiddelbart. Aldri skulle jeg prøve det igjen. Samtidig skammet jeg meg over min negative innstilling til brettseiling. Her hadde jeg bosatt meg rett ved sjøen, hvor det blåste jevnt hele våren, sommeren og høsten, også var jeg grinete på den aktiviteten som var den mest naturlige å holde på med akkurat her. Var det på tide å gi det et nytt forsøk? Nei, konkluderte jeg. Boende fem minutters gange fra skateparken, med SUPen alltid klar og hytteliv på fjellet om vinteren, fikk det holde. Småbarnslivet hadde uansett så få friminutt at jeg allerede slet med å finne tid til å drive med alt som fylte opp energibanken.

«Har du slengt deg på wingfoiltrenden, da?» spurte min nye nabo mens barna lekte på lekeplassen. «Er redd for å prøve. Kanskje jeg blir hekta. Trenger ikke mer brettsportutstyr», svarte jeg. Samme kveld googlet jeg wingfoiling. Utslettene kom tilbake. Ikke over hele kroppen. Men de kom. Det så styrete ut med vinge, brett og foil. Men ikke så styrete som brettseiling. Kunne wingfoiling være noe? Jeg ble ikke enig med meg selv. Før jeg lånte en vinge, tok den med på hytta og seilte på et islagt vann på skøyter. Uken etter bestilte jeg min første vinge. Tok den med på SUPen på en downwinder, som ble til flere downwindere. Avtagbar kjøl ble montert på brettet, som dermed krysset Drøbaksundet på lik linje med brettseilerne. Bare uten masta, bommen og all riggingen. Kun en vinge i hånda. Slik holdt jeg på en hel sesong. Så ble det kjedelig. På nytt googlet jeg wingfoil, og det jeg fant gjorde meg både glad og forbanna. Glad fordi det så unektelig morsomt ut. Forbanna fordi utstyret var skrekkelig dyrt. En dårlig kombinasjon. Var wingfoil den nye klasseskillesporten? Selve motsatsen til de enkle brettsportene? Jeg fant både svar og trøst da jeg forhørte meg i det lokale vannsportmiljøet.

Les også

– Min nye hobby

Den tidligere superalpinisten er vant med å reise verden rundt for å konkurrere. Nå har den nybakte småbarnspappaen fått en ny lidenskap han kan drive med rett utenfor huset på Snarøya.

«Du trenger bare en vinge og en foil», sa de rutinerte foilerne på Torkildstranda. Samtalene med fagfolkene var den bekreftelsesfellen jeg trengte. Hva gjør man ikke for å overtale seg selv til å rettferdiggjøre innkjøp av brettsportleketøy? Ganske mye, er min erfaring. To år senere har jeg flere vinger og ulike brett til ulike formål. De som gav rådene om en foil og en vinge, har selv mistet tellingen på antall vinger, foiler og brett de har hatt.

Første foilbrettet ble en oppblåsbar leke på 110 liter. Det ankom akkurat i tide til at høstmørket takket farvel til foilsesongen 2022. Håpløst dårlig timing for en som vil ut og leke med en gang. I mangel på vind, og inspirert av YouTube, forsøkte jeg å padle meg opp på foil med padlebrettåren, med ikke egnet set-up. Det kunne vært en nytt kapittel til optimistens julehefte. Det var bare nysgjerrigheten som møtte overtenningen, mens høstmørket ble til vinter. 

Frustret mann på 48

Sesongen 2023 møtte jeg med optimisme. Nå skulle jeg lære wingfoiling.  Det ble et brutalt møte med bølger og strøm utenfor Torkildstranda. Jeg var han ene som ikke fikk det til, mens andre rundt meg lærte fort. Den mislykka foileren. Slik føltes det. Jeg begynte å kjenne på aversjon mot det hele. Sjekket ikke lenger værmeldingen så ofte. Valgte bort foiling mot en kveld i skateparken. Alt for å kjenne på mestring på brett. Det hjalp ikke på humøret at dagene med gunstige vindforhold, da jeg kjente på indre motivasjon for å foile, krasjet med jobb og andre aktiviteter.  Frustrasjonen vokste gjennom våren og sommeren. På et tidspunkt vurderte jeg å selge utstyret og gi opp.

Sensommeren kom første gjennombrudd på et lånt hard board på 90 liter med fotstropper. Luftmadrassen ble solgt på Finn, og et 82 liters brett ankom sent på høsten. Elendig timing på brettkjøp, igjen. Men jeg var i det minste gira for sesongen 2024. Det skulle bli mitt gjennombrudd som foiler.

Les også

En guide til alle ferskinger på wingfoil

Feilene du bør unngå og tipsene du trenger for å komme deg raskere i gang med wingfoiling.

Ny nedtur

Da den historisk gode vinteren på Østlandet var på hell, og innbittheten for å lære foil var på topp, ble jeg sidelinjet med lårskade i to måneder. Powsurf på luggete slushsnø kommer ikke uten risiko. Opptreningen foregikk gjennom april og mai, mens jeg fra terrassen kikket misunnelig på foilerne i Drøbaksundet. Sett i ettertid var skadeperioden bra for meg. Pausen fra brettsport fikk meg til å koble helt ut, og gå all inn på skaderehabilitering. Mye tid til familien ble det også. Comebacket på vann i slutten av mai ble nedtur. Jeg ramlet, bannet og skrek, mens strømmen dro meg i feil retning. I land var jeg sint. Såpass at jeg begynte på salgsteksten til Finnannonsen på vei hjem. Uttrykket «walk of shame», som jeg fortsatt ikke liker, dukket opp i hodet og gjorde meg enda mer forbanna. Det siste jeg trengte var et skambelagt tøyseuttrykk som dro meg enda lengre ned i ikke-mestringsopplevelsen. Jeg fant tilbake til brettgleden igjen i skateparken. Der finnes ingen skambelagte ord for å ikke mestre. Hørte du det, wingfoil? Ta deg sammen. 

Les også

– Det er selve definisjonen av frihet

På hjemmelagde brett er Halvard med i en revolusjon som forandrer måten vi surfer bølger.

Takk, Jannicke!

«Den som gir seg, er en dritt», skriver ofte en jeg gikk på videregående skole med på Instagram. Jannicke, som hun heter, ble slagrammet i 30-årene, men gir gass på snowboard, som spinninginstruktør og i livet generelt, på tross av sine begrensninger. Ville jeg kunne gå med hevet hode i Drøbaks brettmiljø, som han ene som gav opp foilingen? Da blir jeg han dritten som gir seg. Som vil bruke resten av livet til å føle på utilstrekkelighet. Takk Jannicke, for at du inspirerte meg til å ikke gi opp. Du er en av årsakene til at det ikke ble annonse på Finn.no. De påfølgende turene på vannet ble oppturer. Årets klokeste avgjørelse var å ta med foilutstyret på ferie til Kroatia. I krystallklart vann uten bølger og strøm, løsnet alt. Jeg fløy. Jibbene satt. Forløsningen var total. Lettelsen så enorm at jeg ropte til meg selv på vannet i gledesrus.

Mer utstyr. Mer styr

Når vi skriver august 2024, to år etter jeg kjøpte min første vinge, har jeg blitt nerd. Sjekker værmeldinger på ulike apper. Abonnerer på Foiling Magazine. Følger foilkanaler på Insta og YouTube. Hører foilpodcaster. Går med tanker om å bygge hjemmelaget wakefoilbrett. For mens jeg har vært forbanna på wingfoil i to år, har jeg brukt de samme to årene til å forelske meg i wakefoil. Wakefoil minner om skating. Kun et brett med foil. Minimalt med styr. Sånn jeg skulle ønske wingfoil også var. Wingfoil uten vinge. Slippe å drasse på det ankeret når kroppen vil være fri på brettet. Løsningen finnes allerede og heter assistert foiling. Jeg tør ikke engang se på prisen på Foil Drive og Stoke Boost. Da blir jeg bare sur igjen, og utslettene kommer tilbake.

Les også

Wingfoiling er en revolusjon for surfing av bølger

På Hvaler i forrige uke innså jeg for alvor at wingfoiling i bølger rett og slett er en revolusjon for surfing.

Forsoning

Gjennom to sesonger har wingfoil vært en kilde til sinne, frustrasjon, oppgitthet, dårlig selvfølelse, og etter hvert glede, mestring og solid dopaminproduksjon. Etter to år med hat mot  wingfoil, hater jeg det fortsatt. Fordi det er så moro og altoppslukende. Leder meg ned uendelige, digitale kaninfoilhull. Tømmer sparekontoen for penger. Gir meg dårlig samvittighet når barna blir lei seg fordi pappa heller foiler enn å leke på trampolina. Hallo, det er bare meldt vind en dag denne uka. Vis litt hensyn, a!

Heldigvis har vi foilere forskningen på vår side. Komplekse, fysiske aktiviteter skal vissnok regnet  som det beste for å forebygge demens. Kombinasjonen av vann, bølger, strøm, vind, vinge, brett og foil er den optimale oppskriften på å holde seg mentalt frisk. Wingfoil er så god folkehelse at jeg mener arbeidsgivere bør legge til rette for foilfri på dagtid, om det blåser over syv sekundmeter. Urealistisk? Langt ifra. Får de til en slik ordning hos klesprodusenten Patagonia, er det mulig også hos norske arbeidsgivere. 

Men la oss ikke stoppe der. Jeg har forslag til nok en løsning; wingfoilutstyr på blå resept.
En ordningen for oss med kronisk tilstand som krever langvarig behandling. 8.september 2025 er det Stortingsvalg. Påtroppende helseminister har herved fått fasiten levert på sølvfat for å få alle foilernes stemmer. Og jeg har så trua at jeg allerede har bestilt time hos fastlegen i oktober 2025. Ikke for å bli kvitt utslettene. Skal bare ha en resept på Foil Drive, takk.