Guide til ramborenna
Hva: Renne, Kvaløya. Starter på rundt 850 moh., mellom Storsteinestinden 1017 og fortoppen 884 på Kattfjordeidet. 250m ca. 35 graders helning.
Snø: Kattfjordeidet på Kvaløya har ofte tidlig snøfall og kan by på frikjøring for de ivrigste i tiden før jul. Området er kjent for fantastisk skikjøring sesongen igjennom og er et av de nærmeste områdene for Tromsøværingene. Kattfjordeidet kan by på fine snøforhold fra des-mai.
Hvor: Rennen ligger i Soriamoria-massivet mellom Djeveltanna og Storsteinnestinden på det kjente skiområdet Kattfjordeidet nært Tromsø by. Det tar ca 20 minutter med bil fra Tromsø sentrum til du er oppe på eide, hvor du har har tilgang til mange av Kvaløya´s klassikere. Området rundt Ramborenna gir tilgang til flere spennende nedkjøringer, deriblant bratte renner, fine flanker og alpin klatring.
Den vanlige veien går ofte over Kattfjordvatnet når isen er tykk og stabil. Ruten følger østsiden av Vasselva til du kommer opp til vannet hvor Ramborenna munner ut i en stor flanke. Siden under Renna kan by på flere muligheter for kreativ skikjøring om du liker de litt mer luftige svevene.
Renna er brei og fin og gir mulighet for bra kjøring uten hoppsvinger. Den kan by på fin kjøring fra topp til bunn og er cirka ti meter bred hele veien fra topp til bunn. Den er noe smalere og brattere i midten.
Det var siste time fredag. Både læreren og elevene i 1. klasse var klare for helg, da det kom inn sms fra Marius Lund.
– Det ryktes om gode forhold i Ramborenna. Har du strøm på hodelykta?
Vi hadde tidligere i uka vært på den lokale maurtua, Rødtind. Det ble en kjip sesongstart, da den våte nysnøen klabbet seg fast over alt og ga oss like god glid som sandkassa om sommeren ... Her må det hustering til. Vi må opp i høyden!
Rett etter jobb på fredagen kjørte vi forhåpningsfulle utover til Kattfjordeide på Kvaløya, der Ramborenna ligger. Marius hadde vært der mange ganger før og kjenner til både renna og fjellene rundt. Jeg derimot, var noe mer spent! Dette var andre skitur for sesongen. Jeg viste ikke helt hva jeg gikk til, og var spent på om skiferdighetene var intakt etter forrige sesong.
Vi ankom Kattfjordeidet, og forsto fort at dette ble en lengre tur enn hva vi først trodde. Normalruta krysser Kattfjordvatnet når isen ligger, men i dag var det fortsatt fiskemuligheter. Det endte med at vi valgte å legge ruten på vestsiden av vannet, selv om den ble forlenget fra omlag tre timer til rundt fem timer, bil til bil.
Det hadde nettopp vært fullmåne, og selv om det på denne tiden av året er mørkt døgnet rundt i nord, lyste måneskinnet veg. Hodelyktene brukte vi bare i enkelte områder, hvor vi var redde for å knekke skiene i ura. Turen rundt vannet mot renna ga ingen store utfordringer, annet en stein og tett krattskog, som til vanlig ligger langt under snøen.
I lavlandet var det særdeles lite snø, og alle elver og bekker var fremme. Vi gikk ikke langt oppover flanken før vi måtte hive skia på sekken og boote veien opp ura. Sakte gikk snøen fra våt nysnø til et mer fast og tørt snødekke. På vei opp flanken gikk vi gjennom det tynne snølaget blandt steinene, noe som satte en demper på stemningen. Jeg tenkte:
– Ska vi kjør ski ned her? Faen ...
Jeg startet også å kjenne det tunge føret i beina, da jeg plutselig gikk inn i ryggen på Marius.
– Fast fisk, mumlet han før han fortsatte å gå.
Før jeg visste ordet av det lå jeg nedi profilgropa hans som ikke kunne være dypere enn omlag 30 cm.
Etterhvert åpnet det seg ett fint skue med stjerneklar himmel og glimt av nordlys. Jeg måtte frem med kameraet og ropte etter Marius, slik at han kunne posere i forgrunnen av bildet.
Da vi kom opp til åpningen av renna, lå det mer snø. Dette så lovende ut. Det hadde vært lite vind i området, og snøen var lite påvirket. Snøprofilen indikerte stabile forhold og vi vurderte det som uproblematisk å fortsette. Videre gikk vi med god avstand mellom hverandre.
– En bowlingbanes avstand, som Marius pleier å si.
Lyskjeglen på hodelykta lyste opp noen meter fremover. Det avslørte noe stein og pudderlignende snødekke. Ett lite crux i åpninga av renna ga noen akrobatiske klatreklyv, som kunne minnet mer om buldring enn skitur. Marius først, og jeg etter. Etter flere timer i kjipt terreng, så vi frem til å nå toppen. Rødbrunt lys fra byen satte kontraster i fjellsiden og silhuetten av 884 kunne ses.
Vi satte igjen skiene rett før toppen og scrambla opp den siste biten til 884. Klokken var rundt elleve da vi nådde toppen med god utsikt utover Soria Moria traversen, Tromsø by i øst og Kvaløyaklassikerne i vest. Oppe i fjellet, langt i fra bystress, helt uten bekymringer hadde vi orkesterplass da nordlyset eksploderte over oss. Marius satt taust på sekken og så på utsikten. Jeg rigget opp kamera da jeg hører bak meg
– Sjokkis?
Ingenting er så godt som en sjokoladebit på toppen. Jeg fikk noen fargerike bilder, der nordlyset danset over Tromsø by.
Etter å ha byttet til tørre klær og spist en matbit, var det klart for turen ned renna. Marius satte ikke flere en ett par tre svinger før han forsvant ned i det mørket dypet. Jeg holdt pusten.
– Yahoo! Sjukt bra ... De e klart! bar ekkoet opp fra renna.
Forsiktig satte jeg første sving i overraskende god snø. Det var som om det aldri hadde vært sommer. Noen hoppsvinger og noen større svinger. Renna var mye smalere på tur ned, enn hva den var på tur opp. Rart med det. Vel ute av renna sto Marius klar med hånda i været og sa "æ spandere pils i mårra!"
Skikjøringen ned resten av facen var ikke noe å skryte av. Det var som en parodi på Haisommer 4. Stein over alt! Nede ved vannet tok vi på fellene, og i dårlig telemarkstil la vi ned ura og den tette krattskogen. Vi fulgte sporene rundt vannet og tilbake til bilen.
Les om flere toppturer i Troms.
