VANNTINDEN: Med ustabile forhold i Lyngen søkte Kristoffer Karlsen og Markus J. Aase lengre ut mot havet på jakt etter bedre snø.
Lesetid: 6 minutter
Nylig dukket det opp en interessant epost fra Tromsø.
To karer – Kristoffer Karlsen (24, student, snøskredobservatør for Varsom/regObs) og Markus J. Aase (24, student og deltidsansatt i Center for Avalanche Research and Education på Universitetet i Tromsø) – hadde vært på en frisk tur på Vanntinden (1031 m.) på Vannøya litt nord for Tromsø.
Vi fyrte av noen spørsmål og her er det vi fikk til svar:
– Fortell om Vannøya!
– Vannøya er en øy 2 timer nord for Tromsø, i Karlsøy kommune. For å komme seg dit kjører man én time til Hansnes, via Kvaløya og Ringvassøy, for så å ta ferga over til Vannøya. Tipper at de vanligste skitoppene er Vanntinden og Vannkista med nedkjøring mot SV. Øya er ganske øde, og i Tromsø har man så ufattelig mye godt skiterreng nærmere enn Vannøya. Men det er noe spesielt med å stå på ski ut mot storhavet, hvor neste land blir Svalbard. Utrolig kult sted!
– Fortell om linja!
– Opprinnelig plan for helga var egentlig en langtur i Lyngen, men på grunn av den tragiske ulykken og det nyutviklede kantkornlaget i overflaten bestemte vi oss for å dra lengre ut i håp om mer stabile forhold. Da tok vi bilen, skia, klatreutstyret og teltet fatt og dro til Vannøya lørdag kveld. Nøt vakker kveldslys ved bålet og snakket om den planlagte turen og forventinger. Dagen etter var planen å gå opp til Vanntinden for så å traversere egga videre nordover langs Skipsfjorddalen.
– Når vi nærmet oss toppen av Vanntinden så vi renna rett nord-øst for toppen. Den så veldig innbydende ut der den badet i sola. Men hele turen var påvirket av tanken om at dette kan godt bli en snutur. Utbredelsen av overflatekantkornet var det mye usikkerhet rundt, og noe vi snakket mye om. Når det er sagt viste snødekket seg å være lite potent i området vi var i rundt Vanntind.
– Vet dere om renna er kjørt før?
– Vi har prata med den lokale skikjøreren Audun Mathiassen . Han har kjørt nordsiden noen ganger, men aldri ned den renna vi har kjørt. Han har ganske god kontroll på hva som er kjørt der ute, og kunne med stor sikkerhet gratulere oss med vel gjennomført førstenedkjøring. I tillegg har vi hørt i Topptur Tromsø-gruppa på facebook om noen har kjørt der, hørt med Krister Kopala (som har flere førstenedkjøringer i Lyngen) og sjekke litteratur om toppturer i Tromsø og finner ingen som har kjørt denne renna før. Så da kan det vel ansees som førstenedkjøring! ☺
– Hvordan kommer man inn i linja?
– For å komme til renna må man rappellere fra toppen av Vanntinden. Det er en ca. åtte meter høy rappell, med spektakulær utsikt. Herfra går man litt ned på nordsiden av ryggen og følger den østover til man kommer til nok et bratt parti der man må fram med tau.
– Det er kanskje fem meter høyt med stupbratt underliggende terreng. Dette var noe av det mest eksponerte på turen. (Markus: «Må innrømme at pulsen steg litt her ja.») 100 meter stup på østsiden, og da sikret jeg (Markus) Kristoffer ned dette partiet. Men jeg måtte også komme meg ned dette partiet. Da lagde jeg et såkalt «snow-bollard»-anker anchor, rappellerte ned og pustet letta ut.
– Herfra følger man egga videre, med fortsatt litt klyving, til man står i toppen av renna, denne var fin å gå med flott utsikt ut mot havgapet og Nord-Fugløya. Kanskje noe av det mer eksponerte-ryggtraversen både jeg og Kristoffer har gått, hvertfall ilag! Da vi kom til toppen av renna hadde vi fortsatt «mindsettet» om at dette gjør vi ikke om snødekket ikke tillater! I tillegg visste vi ikke hvordan utgangen av renna var enda, så tauet og klatreutstyr var lett tilgjengelig hvis vi skulle trenge å ta det i bruk.
– Ved toppen av renna gravde vi ned en isøks og lagde vi et t-anker, og jeg (Markus) sikret Kristoffer ut til litt ned i renna for å grave og se på snødekket. Hvor solen hadde startet å ta, men visste seg å være lite potent. I tillegg tok vi noen hoppsvinger i starten, med tausikring for å få en «feeling» av renna. Så altså: To rappeller, mye klyving, en t-anker sikring ut i renna.
– Hvordan var snøen? – Snødekket bar preg av været som hadde vært i forkant. Mot slutten av uka hadde det kommet en del nysnø, mens sola hadde vært framme på lørdagen og varmet opp overflaten der den hadde fått tak. På tur opp Vanntinden gravde vi for å få et bilde av snødekket så langt ut mot kysten. Her også hadde det begynt å danne seg kantkorn mellom gammelt og nytt snødekke, men i solsiden var ikke utviklet nok til å ansees som et problem enda.
– Ellers så var det gode bindinger i snødekket. Vi gravde på nytt i toppen av renna for å få en bekreftelse på at snøen hadde samme oppbygging og egenskaper der. Overflaten var som forventet etter at sola hadde stått på et par timer. Etter oppvarmingen på lørdagen hadde det fryst på i løpet av natten, men smeltet igjen på søndags formiddag når vi kom fram. I sidene som ikke hadde fått så mye sol siden nysnøen kom var det tørr og løs snø. Der fant vi nydelig puddersnø og kjøre i til bunnen av dalen.
– Hvordan var kjøringa?
– Kjøringen var bra, og bratt! Helningen var på rundt 50-55 grader flere steder. Så det var en renne hvis du faller, så sklir du langt. Nedre og midtre del av renna (der den svinger 90 grader) var ganske smal (typ en skibredde), så kan ikke skryte på at det ble særlig til kjøring der. Det var riktig å ta det rolig og kontrollert, særlig ned der renna tok en 90-grader-sving. Hvis man hadde kommet ukontrollert inn der, kunne det blitt stygt.Men ellers så satt snøen godt og det var fin kjøring ned renna med minimalt med sluff. Etter renna så var det fin kjøring ut dalen i tørr og fin snø. Som føltes ut som en god belønning etter rappelleringen, klyvingen, og kjøringen. Det var mestringsfølelse det!
– Vi hadde egentlig tenkt å gå flere topper denne dagen, mot Peppartinden og Vannkista den dagen. Men vi gravde (igjen), og i nordvestlig helning fant vi dette overflatekantkornet, som tilsynelatende var mer velutviklet her. Det ble da snutur der, og fortsatte turen ut dalen og tilbake til teltet. Det føltes som definitivt riktig avgjørelse! Så bar det hjemover til Tromsø, og det var to solbrente, slitne karer på ferga tilbake. Nydelig tur, og vi er vel begge enige om at, her skal vi tilbake!
– Er det andre linjer på Vannøya som frister? – Absolutt! Her er en plass man skal tilbake til. Det finnes både 100% trygge ruter som byr på rolig skikjøring om det skulle være ønskelig, eller så er det flere alternativer for brattere rennekjøring. Så Skipsfjorddalen med toppene rundt er et kult område for skikjøring. Man får bratte sider og renner i alle himmelretninger, samt trygge turer utenfor skredterreng. Et område vi kan anbefale på det sterkeste! sier Markus.
Allerede abonnent?
Kjøp abonnement og få tilgang til artikkelen.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Fri Flyt,
Terrengsykkel, UTE, Klatring, Landevei og Jeger sine nettsider, app og e-magasin.
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
3 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
2 utgaver av Fri Flyt Magasin
12 måneder
50%
rabatt
Digital tilgang til 6 nettsider
8 utgaver av Fri Flyt Magasin
Betal smartere med Klarna.
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Friflyt.no har daglig dekning av det som skjer i skianlegg og toppturområder, og vi dekker debatter og dilemmaer om alt fra snøskred til klimaendringer. Om sommeren skriver vi om aktiviteter skifolk er opptatt av når det ikke er snø på bakken, som vannsport og sykkel.
På friflyt.no finner du også Fri Flyt sine skitester og mer enn 750 guider til toppturer.