Topptur på svenskenes norske favorittfjell

Dette var forrige gang jeg gikk opp på Indre Trøndelags tøffeste fjell. I vår var jeg endelig tilbake. Kragg hadde for lengst reist til de evige jaktmarker for å hente pinner, stein og rype, sommer var bytta ut med vinter, og faren min var bytta ut med en annen nordtrønder; Robert Aaring. 

Ifølge svigerfaren hans er det stupbratt og livsfarlig på begge sider av Sylryggen, så vi får håpe han ikke ser bildet av Robert som gjør en femten meter høy backflip fra ryggen og inn i Sverige. Eller kjører den nokså bratte renna fra toppen av Storsola. Eller klatrer uten sikring opp den siste hammeren fra Sylryggen og opp på selveste Storsylen.

– Jeg kjører dere inn, så kan dere bo på hyttene jeg har ved Nesjøen. Derfra har dere både Storsylen og Storsola innen rekkevidde, fortalte Lars Østby Nilsen på telefon. 

Lars er tydaling, trippel norgesmester i snøskutercross og navnebror med en historisk figur du snart får lese om. Nå driver Lars guiding og frakter folk inn til fjellene i Tydalen. Vinterstid er det stort sett snakk om isfiskere. Det er nemlig temmelig langt fra nærmeste, åpne bilvei og inn til foten av fjella i Sylmassivet helt øst i Trøndelag. Den lange, flate innmarsjen har holdt toppturfolk unna, men det håper Lars å kunne gjøre noe med.

Sjekk ut Fri Flyts massive arkiv med tester av stæsj for topptur her

– Med løyve til å kjøre skuter inn til fjellene Fongen, Skarsfjellet og Øyfjellet, i tillegg til Nesjøen som er utgangspunkt for Sylmassivet, håper jeg på mer fart på toppturaktiviteten i Tydalsfjellene. På den andre sida av grensen er det jo masse aktivitet med randoski, uten at fjellene er noe nærmere, forteller Lars.

Sylene er de første, skikkelige fjellene svenskene kommer til når de kjører nordover fra sine største byer. Og utgangspunktet på svensk side er nær nabolandets skihovedstad Åre. Hvis du spør Google om svensker setter toppturer i Sylene, eller Sylan som det heter på trønderdialekt og de fleste andre steder, høyt, så får du et klart ja til svar. Selv om svenskene også må kjøre skuter eller beltevogn inn temmelig lange flater for å komme seg på topptur i Sylmassivet. Og det gjør de – i store mengder. Litt, men ikke bare, fordi de mangler Lyngs- eller Sunnmørsalper i Sverige.

Allerede i januar 1719 var en stor gjeng mannfolk på plass på Østby i Tydal for å ta seg inn i fjellene mot Sverige. Og akkurat som Robert Aaring og meg i april 2018 hadde de en guide som het Lars Østby. 

Heldigvis stopper likheten der. I 1719 skulle nesten 6000 svenske soldater hjem til Sverige etter et mislykka forsøk på å angripe Trondheim. Svenskekongen Karl XII var død, og den store nordiske krigen i Norge var i ferd med å koke bort i kålen. Det var iskaldt og klart da soldatene dro av garde, men da nordvesten kom med og snøstorm og null sikt frøs 3000 soldater i hjel i løpet av de to neste dagene i Tydalsfjellene. 600 ble krøplinger for livet. De fleste døde da de måtte slå leir i uværet mellom Øyfjellet og Essandsjøen. Historien om general Carl Gustav Armfeldts tilbaketrekning i Tydal er noe av det mest dramatiske som har skjedd i norsk militærhistorie, og en viktig del av lokalhistorien i den vesle bygda i Trøndelag.

I årene etter tragedien var ravnen og jerven i Tydal uvanlig feit, og det var ikke måte på så flotte støvler, geværer og bajonetter tydalingene plutselig hadde.

I 2018 kjører vi skuter.Og vi har sjekka værmeldinga på smarttelefonene våre. Det rister og skrangler baki skuterhengeren der Robert og jeg sitter mens Lars kjører. Hengeren ligner litt på en svart og stuttjukk Citroen 2cv, og bak der igjen er en slags pulk med bagasje. Vi stopper på ei flate sørøst for Øyfjellet og nyter utsikten mot Storsylen som bades i kveldslys. Fjellet og skilinjene fra toppen ser fantastiske ut. Noen kilometer mot nordvest fra der vi står frøs tusenvis av svenske soldater i hjel for temmelig nøyaktig 299,5 år siden. 

Etter tre kvarter på skuter er vi framme ved Nedalssjøens østbredd og hyttene Lars disponerer om vinteren. Det er en eiendommelig følelse å sitte i ei varm hytte over ei mil unna nærmeste bilvei og dele noen flasker øl fra det trønderske bryggeriet EC Dahls, pluss noen dråper fra Roberts flaske med Génépi fra Chamonix. 

I morgen skal vi sette skispor på Sylryggen og Storsylen.

Les også om toppturfestivalene i 2019

– Dæven, herre vart itj så fint læll, roper Robert.

Han står tre svinger nede i renna fra toppen av Storsola, og konstaterer at snøen har blitt is. Fjellet rager 1 711 meter over Trondheimsfjorden, og renna er nordvendt og ligger i skygge hele tida. Det er litt kjedelig, for nordveggen på Storsola er full av fete skilinjer og artige snøformasjoner som ligner blomkål. Både styggbratte flanker og åpne snøfelt med muligheter for stor fart og dropp, i tillegg til renna som vi altså ga et forsøk. Robert tråkker opp igjen, og vi går tilbake til plan a, som altså var å følge Sylryggen over til Storsylen. Men å kjøre ned i den svære bowlen på østsida – altså den svenske siden – er ikke noe dårlig alternativ. Her er det fete linjer overalt, og såfremt skredfaren ikke er for stor er det en grei sak å gå opp igjen til det laveste punktet på Sylryggen. Hundre meter videre fra toppen står grenserøysa, som markerer skillet mellom oss og hjemlandet til general Armfeldt. Vi går inn i Sverige for en tur på do og ser masse fine linjer fra ryggen mellom Storsola og Templet (1 728 moh) og ned sørsiden. Her er flere renner og eksponerte flanker som frister, men vi skal motsatt vei, og går tilbake til Norge. Templet er for øvrig det høyeste fjellet i den svenske delen av Sylarna.

Nede i gryta på sverigesida ser vi tre snøskutere komme kjørende, stoppe to meter fra norskegrensen, sjåførene går av skuterne, hoier og tar selfies, før de kjører tilbake til Sverige igjen. Vi fortsetter videre langs ryggen, som foreløpig er bred nok til å gå på ski. Snøen på høyre side, som altså peker mot øst og Sverge, har blitt til perfekt sløsj. På venstre side er det fortsatt nokså hardt, men vi har sola i ryggen, og ingen grunn til å stresse. Det er fortsatt noen timer til sola får varma opp den vestvendte nedkjøringa fra Storsylen.

Så når vi plutselig det som blir turens spektakulære bonus. Like før ryggen blir for smal til å gå på ski finner vi en temmelig spektakulær takeoff. Den ligger i Norge, og omtrent femten meter lenger ned, ligger landinga i den Europeiske Union. Robert melder backflip, og jeg klatrer ned for å finne en ålreit fotovinkel. Idet jeg er på plass og  har funnet vinkelen får jeg en sms fra mobilselskapet mitt som ønsker meg velkommen til Sverige med informasjon om mobilpriser i nabolandet. Noen minutter etter flyr Robert ut i en monumental og internasjonal baklengs salto ut fra Norge og Sylryggen, og inn i Sverige. En halvtime etter gjør han det samme igjen, og vi konstaterer at dette må være frikjøring på sitt aller mest moderne: Triks og knep i fjellet med klatresele og isøks på uten at det er til pynt.

Foran oss har vi fjellet Slottet, som henger sammen med Sylryggen. Vi ser to jenter som koser seg i sløsjsnøen på vei ned fra Slottet, mens de kjører tre svinger i slengen og hoier og jubler på svensk. Det er omtrent da vi innser at vi slett ikke er alene på fjellet, selv om det er en vanlig tirsdag i april. Bak oss har vi tre grupper på vei langs Sylryggen, og på toppen ser vi enda flere. Vi hører dem også, og alle snakker svensk. Vi veksler noen ord med et par karer med jibbeklær, trendsolbriller og klatresele som møter oss på ryggen. De droppa toppene, men gikk opp på ryggen fra den svenske siden, og fikk ei lekker nedkjøring i deilig sløsj på vei hjem igjen.

Etter saltofestivalen går vi det siste stykket langs eggen til toppen av Storsylen.Her er turen på sitt smaleste og mest eksponerte. Til høyre blir det loddrette stupet ned på Storsylglaciären høyere og høyere, og på venstre side blir de halvbratte skilinjene inn i Norge lengre og lengre. Like før toppen kommer cruxet; et nesten vertikalt klatreopptak på to meter. Vanskelig er det ikke, men et fall vil nesten garantert ende med døden. Terrenget er eksponert og omgivelsene spektakulære. Heldigvis har sola varma opp fjellet, som er knusktørt og fast. 

Tau og isøks blir liggende i sekken, men den slags utstyr kan absolutt være kjekt å ha, særlig hvis du er her og været minner mer om da Armfeldt & gjengen var i området i 1719, og ikke da Fri Flyts gjeng var der i 2018.

Vi har somla langs ryggen, og brukt mye tid på å ta bilder.Dermed er linjene ned Storsylens vest- og sørvestvendte side blitt myke – snøen er i ferd med å bli så varm at det er litt skummelt. Men det er ikke så bratt som vi trodde, og de definerte linjene som minner litt om lange, brede renner med steinrygger mellom, har tidvis nydelig skiføre. Det gjelder å unngå stein, som det er en del av oppi her, men det er lett å finne deilig cruising ned mot Syltjønna. Robert setter på fart, og selv når han er 500 høydemeter under hører jeg klærne hans som blafrer i fartsvinden.

Fra Syltjønna er det en kjapp tur opp til Sylporten, hvor vi kan cruise ned til hytta og Lars og skuterskyss hjem. Lars har sittet på Nesjøen og fiska hele dagen, han er brun som ei eikenøtt og mener fisket var ganske dårlig.

– Æ fikk bare seksten i dag, sier han. 

Robert og jeg blir storøyd, og spør om ikke det må være veldig mye fisk.

– Ein gang fikk æ hoinnerånittn. De e my, svarer Lars med et glis.

Men vi gliser enda mer. Ikke bare fordi vi har gått en kolossal tur i et – for oss – nytt og/ eller nygammelt fjellområde, men også fordi Lars henter fram litt av sine gamle skuterskills på tur hjem. Da er det mildt sagt artig å sitte på. 

PS! Dagen etter turen kom følgende melding fra Robert, som hadde logga turen med sponsorklokka si og tatt en titt på kartet: 1. Æ tok ikke backflip fra Norge til Sverige 2. Det meste av bra skiterreng i Sylan e NORSK!

Toppturer i Sylan

HVOR: Sylmassivet ligger helt øst i Trøndelag, delvis i Sverige og delvis i Norge. Storsylen, som ligger i Norge, er det høyeste fjellet. Fra begge land er det minst ei mil i flatt terreng for å komme seg inn til fjellene. Fra Norge er Tydal eller Stugudal fine utgangspunkt. Hit kommer du ved å kjøre Riksvei 705 via Selbu. Fra Sverige er Storulvån utgangspunktet, som du finner ved å følge E14. Fra Storulvån fins transport med beltevogn, og distansen er 16 kilometer.

NÅR: Kaldt innlandsklima skiller Sylan litt fra de mer typiske, kystnære toppturområdene i Norge. Dette betyr mindre snø, men også kaldere, lengre og mer stabile vintre. Skisesongen kan – med litt flaks - starte allerede midt i november. Den varer gjerne til ut i juni, og når veien inn til Nedalshytta åpner tidlig på sommeren blir tilgangen til fjellene mye enklere.

HVORDAN: Flere selskapet og privatpersoner arrangerer skuterskyss fra de norske siden og inn i Sylmassivet. DNT-hytta Nedalshytta er stengt om vinteren, men selvhusholdsdelen av hytta er åpen. Lars Østby Nilsen har hytter til leie ved Nesjøen i vintersesongen. Fra veis ende i Stugudal til Nedalshytta er det 14 kilometer å gå om vinteren – altså hvis du ikke vil kjøre skuter.

TOPPTURER: Storsylen er rosinen i pølsa, men nabofjellet Storsola har minst like fin skikjøring. Turen beskrevet her er en runde på 1450 høydemeter og 22 kilometer, som inkluderer begge toppene. Men det er også fint å besøke bare en av dem. Mulighetene for fin skikjøring fra Sylryggen mellom de to fjellene er mange. I motsatt retning fra Storsola ligger Templet (1 728 moh), som også har mange fine linjer. Rygge mellom de to er smal og krever litt aktsomhet. Også Bandaklumpen, som du passerer på vei inn, har fine skilinjer. Øyfjellet, Fongen og Skarsfjella ligger i Norge, litt lenger unna selve Sylmassivet, men også disse toppene har pennende skiterreng.

SKREDVARSLING: Varsom.no har ikke skredvarsel for dette fjellområdet, men på det svenske nettstedet lavinprognoser.se (Sveriges svar på varsom.no) finner du skredvarsel for Sylan. Regionen som gjelder for Sylan heter Södra Jämtlandsfjällen.

SKISENTER: Tydal skisenter ble nedlagt i 1996 og åpnet igjen i 2004. Nå er det full drift i det vesle skisenteret hver vinter. 

MER INFO: fjellguidentydal.no, sylan.no, tydal-skisenter.no