JOTUNHEIMEN: Få ting er bedre enn bratt skikjøring i hjertet av Hurrungane. Jenny Bjørnsgaard setter en sving verdig for omgivelsene.Foto: Øystein Bjelland
Lesetid: 5 minutter
For oss vestlendinger representerer Jotunheimen en slags siste skanse mot omverdenen. Vest for Galdhøpiggen er vi på en måte trygge for fall i oljepris, børskrakk og renteøkning. For ikke å snakke om trump.
Kanskje ikke så rart når fjellområdet huser 255 av Norges 300 topper over 2000 meter. Dessuten er det nettopp her snøen varer lengst. For skikjørere representerer Jotunheimen nemlig en annen skanse – slutten på skisesongen.
Den årlige pilegrimsferden til Jotunheimen starter som regel i det øyeblikket man innser at fot-til-ski-raten i lavereliggende strøk havner over en kritisk grense. Når anmarsjen blir selve turen. I alle fall startet den der i år.
Én uke tidligere hadde jeg hoppet fra snøflekk til snøflekk i et tropisk Hardanger. Som en isbjørn som forsøker å rømme fra en smeltende nordpol. Den eneste forskjellen mellom oss var at i mitt tilfelle var det strengt talt ikke nødvendig å utsette seg for slike anstrengelser. Selv om sesongen var på hell så var den ikke over. Det fantes et alternativ.
DEL 1: Starten på slutten
Vi rullet inn på Turtagrø sent om kvelden. Telt, leirbål og feller til tørk vitnet om høysesong. Kjente fjes kunne fortelle om bratte linjer og lange dager i fjellet. Til tross for at snøgrensen også her hadde begynt å krype oppover, var det fremdeles fine forhold. Jenny og Victoria satte opp telt, mens jeg begynte å lage middag på primusen.
Etter et par turer til topper med litt lite snø og litt dårlig glid, bestemte vi oss for å prøve den klassiske turen til Ringstind via Dyrhaugsryggen. Turen går over to av de fineste skitoppene i Hurrungane, involverer en aldri så liten ryggtravers, litt brekryssing, og har prima bratt skikjøring ned i Ringsdalen. Vi startet fra Turtagrø passe tidlig, og nådde fortoppen på Dyrhaugsryggen etter noen svette timer. Ettersom den brede ryggen her går over til en smal egg, velger de fleste å snu. Vi skulle videre. Siden vi hadde droppet stegjern for å spare vekt knyttet vi oss inn i tauet.
Våren hadde vært varm, og vi savnet ikke stegjernene der vi ranglet langs eggen på snaufjell. Det var luftig. Linjen vår startet som en stor åpen flanke, men ble fort innsnevret til en trang renne. Det var en aldri så liten lettelse å se at det lå en snøstripe hele veien ned. Spesielt siden resten av den sørvendte siden var omvandlet til steinrøys, og vi ikke hadde kunnet se linjen vår på turen før akkurat dette øyeblikket.
Victoria droppet først. De første svingene hennes satte snøen i bevegelse. Hun kjørte til side. Sløsjskredet trumlet nedover rennen som et stødig lokomotiv, og raste over steinene i bunnen. Når det hadde roet seg pekte hun skituppene nedover, og la store svinger i glansen av dagens neste mål.
I bunnen av rennen tok vi en god pause før vi fortsatte over breen mot Store Ringstind. Det var nå langt på dag, og tilbake i campen var de fleste allerede godt nedi andre ølen. Det var herlig å være alene på fjellet. Mot toppen hadde snøen i den østvendte siden frosset til is, og vi måtte frem med isøksene. Vi toppet ut i lav kveldssol, mutters alene, etter 2000 høydemetre og en lang dag i fjellet. Fra toppen kunne vi se siste rest av sesongen smelte i kveldssolen, og at vi definitivt ikke kunne skli hele veien ut til bilen.
Del 2: Når du tror det er over
Dagene gikk, og i Bergen byttet vi ut sjøstøvler og pjuskregn med hawaiiskjorte og skogbrannfare. Det ble satt varmerekord for mai, og jeg følte meg en smule sesongforvirret. Var det sommer eller vinter? Skulle jeg legge skiene på hyllen og finne frem badeshortsen allerede? Det gikk ikke. Jeg måtte tilbake. Selv om skisesongen også i Jotunheimen var så godt som over, så meldte rapportene om mer snø lenger øst. Det var verdt et forsøk.
Vi krysset vannskillet og etablerte en slags sigøynerleir langs veien. Asbjørn, Martin og Silje tok den nye livsstilen på alvor, og satt i gang med å samle ved. Med den uvante skogbrannfaren lysende over oss, gjorde vi et forsøk på å bygge leirbålet vårt i le for den nokså sterke vinden. Med vindvegg improvisert av en pickup og en presenning, og med 10 liter vann lagret på den svenskimporterte dunken donje, fyrte vi i gang leirbålet, som brant inn i den lyse natten.
De neste dagene var varme, og startene ble høyere og høyere. Vi hadde begynt optimistisk med Storebjørn fra øst - en klassisk vårtopp, som er omkranset av isbreer på alle kanter. Skikjøringen under brefallet hadde vært upåklagelig, med cruising i rask vårsløsj i perfekt konsistens. Alikevel så var det ikke til å stikke under en stol at den drøye en og en halv lange milen med anmarsj og utmarsj, på asfaltveg, i skisko, samt de to elvekryssingene, i iskaldt brevann, var litt mer enn vi hadde sett for oss.
Den siste turen gikk til Galdhøpiggen. Norges høyeste fjell, men også norges høyeste vei, og dermed også norges høyeste start. Turen til Piggen fra Juvass kan vel ikke sies å være krevende, men utsikten fra norges tak er spektakulær, og skikjøringen på Styggebreen kan være fin nesten hele året. Denne dagen hadde solen tatt pause, og snøen blitt steinhard. Det gjorde ikke noe, for med syre i lårene var vi fornøyde så lenge vi kunne gå på ski fra bilen.
I bilen på vei hjem var shortsen for lengst kommet på. Vi kikket på bergknausene som stakk opp fra snøen, og som ble større og større jo lenger ned tindevegen vi kom.
Ikke gap for høyt. Det vil si ikke velg en tur med så lang anmarsj at du dreper all motivasjon, og påfølgende helg velger jazzfestival fremfor ski.
Nordsider! På grunn av jordklodens orientering i universet går snøsmeltingen tregest i nordsider. Det er derfor også her størst sannsynlighet for å finne snø når det lir mot sommer.
Meter over havet. Jo høyere du kan starte, jo lavere er risikoen påpekt i punkt 1.
Anmarsjsko. Når barmarkanmarsjen er uunngåelig, er det lov å redusere lidelsen.
Ikke vær redd for riper i skiene. Helt ærlig. Skisåler er forbruksvare (økologisk kryss på hjertet), og det meste kan fikses med P-tex, voks og duct tape. Dessuten blir nedkjøringen mye artigere når du kan legge deg godt bakpå og gønne over lyng og gress.
Allerede abonnent?
Kjøp abonnement og få tilgang til artikkelen.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Fri Flyt,
Terrengsykkel, UTE, Klatring, Landevei og Jeger sine nettsider, app og e-magasin.
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
3 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
2 utgaver av Fri Flyt Magasin
12 måneder
50%
rabatt
Digital tilgang til 6 nettsider
8 utgaver av Fri Flyt Magasin
Betal smartere med Klarna.
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Friflyt.no har daglig dekning av det som skjer i skianlegg og toppturområder, og vi dekker debatter og dilemmaer om alt fra snøskred til klimaendringer. Om sommeren skriver vi om aktiviteter skifolk er opptatt av når det ikke er snø på bakken, som vannsport og sykkel.
På friflyt.no finner du også Fri Flyt sine skitester og mer enn 750 guider til toppturer.