ANDREMANN PÅ RAPELL: I blant frister det ikke å være først. Andreas Dalen rappelerer fra Store Brekketind mens sola gjør det samme fra himmelen.
Lesetid: 5 minutter
En drøyt lang anmarsj som delvis må gås på beina.
En motbakke som tar fra deg motet.
Kryssing av en bre som har sett sin storhetstid.
Et tynt sikret klatreparti til toppen som kan gi aldri så lite dødsangst.
Retur med rapell som definitivt gir dødsangst.
De siste vintrene har jeg tilbragt stadig mer tid på Sunnmøre. Av naturlige årsaker så klart. I min tid i eksil i Trondheim var det høyst nødvendig å komme hit for å realisere vestlendingen i meg. Likeså er Sunnmøre nå et utmerket tilfluktssted når heiskøen i Myrkdalen blir for lang. Uansett – fra mang en Sunnmørsklassiker er Store Brekketind et åpenbart blikkfang. Et fjell som er svært vanskelig å overse. Fra Sykkylven er det den majestetiske nordvestsiden som troner med sine kloremerker. Fra Strandadalen ruver den taggete ryggen foran Slogen og Jakta, mens den fra Patchellhytta er dominert av den en gang store Brekketindbreen. Brekketind kan til og med sees fra Strandafjellet skisenter. Det var jo ingen tvil - Brekketind måtte få besøk!
Turen startet i det solen rant oppover Liadalen en Februarmorgen, og belyste den stolte tinderekken med Storhornet, Leirvasshornet og Smørskredtind. Vinteren hadde hittil vært tørr, og forholdene var nå prima for alpinisme (les: steinhardt). Jeg møtte selverklært sunnmøring Andreas Dalen på Esso på Stranda. Vi lastet over tau, prusik og kammer i Landcruiseren hans mens vi nøt soloppgangen.
Selv om Store Brekketind i seg selv ikke er høyere enn 1578 meter over havet, gir den nesten én mil lange anmarsjen turen en voksen distanse. Planen var å korte ned anmarsjen. Med et tykt og hardt snødekke forklarte Andreas at det ikke ville være noe problem å kjøre Landcruiseren hans helt inn til Liasetra, den var jo tross alt praktisk talt en traktor. Ord forble ord, for bare noen hundre meter inn på traktorveien ble vi stående og spinne i en snølomme. På med feller.
Etter to timer med baksing, utglidninger, og diskusjoner om hvor langt vi kunne kommet hvis vi bare hadde prøvd litt til, begynte vi omsider på den reelle oppstigningen. Fra rett før Patchellhytta fulgte vi dalen som fører opp til, og over Brekketindbreen. Snøen var fortsatt steinhard, og det var så vidt at skarejernene penetrerte overflaten.
Ved bregleppen fant vi frem tau, rack, stegjern og klatreøkser. Andreas (som tydeligvis hadde alt for god plass i sekken) hadde i tillegg til fredagens tacorester pakket med seg en drøss med gigantiske hexentrics, hver og én på størrelse med en kubjelle. Jeg gav ham en klapp på skulderen for innsatsen, og vi ble enige om at de gjorde mest nytte liggende igjen ved skiene. Selv om solen varmet godt i den behagelige sørvendte bollen vi nå befant oss i, var vi klare over at nordvestsiden vi straks skulle over i ville bli kald. Vi avgjorde rollefordeling med stein, saks, papir, og det ble klart at det var det jeg som fikk rollen som ropegun.
Eksponeringen slo innover oss i det vi kikket over i den bratte nordvestsiden. Langt der ute var Atlanterhavet, og før det, en fabelaktig bukett av tindenæler - kjent som Sunnmørsalpene. Andreas satt i skaret og holdt tauet, mens jeg begynte oppover den siste taulengden mot toppen. Det skulle vise seg at all snøen på Sunnmøre var knallhard denne helgen - bortsett fra akkurat i klatreruten. Et tjukt lag med skare over tørr snø gjorde det vanskelig og tidkrevende å sette sikringer. Isskruer var nytteløse. Andreas ropte trøstende at det var nettopp dette som var sjarmen med vinterklatring, og at det sikkert ville gå bra. «Sikkert.»
Jeg satt et par slingrete kammer før jeg fikk kavet meg videre opp mot cruxet. Jeg stanset under en hammer, og svingte den venstre øksen i en sopp av snø og porøs is. Ville den holde? Neppe. Jeg svingte den på nytt og på nytt til det ikke var mer snø igjen, og tuppen av øksen fikk feste på en liten list i fjellet under. Den holdt så vidt i én bestemt retning. Svetten rant. Hva faen gjør jeg nå? Gutta på film fikk det til å se så enkelt ut ved å legge den ene øksen på skulderen, matche på den andre øksen, for så å bevege seg videre - som en slags fandens ballerina. Jeg tenkte at det bare fikk stå til, og prøvde på det samme. I en slags reinkarnasjon av meg selv fikk jeg flyttet høyrehånden over på den venstre øksen, plukket den andre, og satt den i en ny tvilsom plassering. Situasjonen var nå akutt. Andreas, som satt og frøs i skaret, visste lite om hvilken begivenhet som nå var i ferd med å utfolde seg litt lenger oppe i fjellsiden. Hvis jeg falt var det vel heller tvilsomt at sikringene ville holde. Dessuten - med så mange skarpe ting flygende rundt er det heller ikke sikkert at det ville spilt noen rolle. Desperasjonen var nær. Andreas, som fortsatt ikke kunne se meg, ropte nedenfra.
– Hvorfor bruker du så lang tid? Dette er ikke Himalaya, det er bare Brekketind!
Jeg flyttet vekten forsiktig over på venstre stegjern, og lirket meg videre de siste fem meterne.
Jeg toppet ut med solen i fleisen, panoramautsikt og lettere kaffeskjelv. Endelig. Jeg fikk gravd frem en steinblokk og lagt tauet rundt til standplass. Andreas, som nå var nærmest gjennomfrossen, var rask med å komme etter. Jeg kikket over kanten mens jeg så ham forsere cruxet. Det ble verken tid til seiersdans eller kransekake, for like fort som begge var på toppen, begynte vi å rigge returen. Dagen var over, solnedgangen et faktum. Andreas stilte seg en tanke skeptisk til den tilsynelatende bombesikre standplassblokken min. Kan ikke si at jeg var uenig. Den hadde nok ikke gått gjennom hos HMS-ansvarlig på jobben. I mangel på bedre alternativer, dagslys og blodsukker, valgte vi allikevel å sette rapellen her. Ettersom jeg hadde valgt rapellfeste fikk jeg rappellere først.
Allerede abonnent?
Kjøp abonnement og få tilgang til artikkelen.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Fri Flyt,
Terrengsykkel, UTE, Klatring, Landevei og Jeger sine nettsider og e-magasin.
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
139,-
per måned
3 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
2 utgaver av Fri Flyt Magasin
119,-
per måned
12 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
8 utgaver av Fri Flyt Magasin
99,-
per måned
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Friflyt.no har daglig dekning av det som skjer i skianlegg og toppturområder, og vi dekker debatter og dilemmaer om alt fra snøskred til klimaendringer. Om sommeren skriver vi om aktiviteter skifolk er opptatt av når det ikke er snø på bakken, som vannsport og sykkel.
På friflyt.no finner du også Fri Flyt sine skitester og mer enn 750 guider til toppturer.