Påske på Sunnmøre: En historie om bratte nedkjøringer

Jeg er fremdeles usikker på om det var overmot fra de tre bratte linjene vi hadde kjørt dagene i forkant, fra søvnmangelen til Christopher, eller bare fra de perfekte forholdene, som gjorde at vi med så stor selvsikkerhet kunne fastslå at også linjen ned sørsiden på Urkedalstind ville være kjørbar. 

For det var den ikke. Den endte i et hundre meter høyt stup.

Dette er historien om fire bratte nedkjøringer på Sunnmøre, påsken 2019.

Mandag 15. april - Brunstadhornet , Sørvestside

Historien vår begynner mandag 15. April. Etter et par rekogniseringsturer var vi i gang. Petter Hørthe og Erling Grøstad hadde kommet kjørende fra Ålesund, og møtt meg på parkeringen på Brunstad. Vi hadde racket opp med stegjern, økser og klatresele. I løpet av de siste fire timene hadde vi måttet bære skiene til Vellesetra, tråkket gjennom isen på en tilsynelatende frossen elv, balansert oss opp den nordvendte og isete Gullmorbrekka, og stekt i solen i den sydvendte flanken til fortoppen. 

Nå sto vi der, og skuet mot hovedtoppen på Brunstadhornet og dagens nedkjøring: den 45 grader bratte og 550 meter store sørvestsiden. 

For å komme oss herfra til hovedtoppen måtte vi først ned i et skar. Planen var først å sette rappell, men siden det lå en snørenne et stykke opp mot mot fortoppen, bestemte vi oss for å heller prøve å klatre ned. Det ville spare oss tid. Petter gikk først, og han plasserte spissene på stegjernene presist på de små listene i den ellers slette fjellveggen. Etter noen flytt med velplassert fotarbeid var han nede på snøen, og ropte opp at det var klart for nestemann. Vi fulgte på.

Fra skaret gikk vi opp den luftige ryggen, og sto endelig på toppen av linjen vår. Planen var å time nedkjøringen slik at solen skulle smelte snøen akkurat nok til at den ble myk. Den bunnfrosne Gullmorbrekka tidligere på dagen hadde imidlertid sådd tvil om den ville smelte nok. Vi måtte bare prøve. 

Det ble raskt tydelig hvorfor Petter har tatt pallplass i norgescupen i frikjøring, for da han ga full gass som førstemann fra toppen, ble det klart for oss som sto igjen at både skiferdighetene og føret var på stell. Full gass, og slusjspruten sto da han la store svinger mellom pinnakler og bergknauser ned den bratte fjellsiden.

Tirsdag 16. april - Dalmannshornet, Vestrenne

Turen til Brunstadhornet dagen før hadde to hensikter. 

Den mest åpenbare var selvfølgelig å kjøre sørvestsiden i best mulig stil. 

Den andre, mindre åpenbare hensikten, var å få tatt en god kikk på vestrennen på Dalmannshornet på tvers av dalen. 

I flere år har jeg kikket på den 1100 meter høye, og 50 grader bratte linjen, som snirkler seg fra toppen av Dalmannshornet. Jeg har ved flere anledninger stått på toppen og kikket ned, bare for snu i troen om at snøen var for ustabil, for hard, eller bare at den ikke ville gå hele veien ned. 

Det hører med til historien at to dager i forveien hadde jeg vært på rekognoseringstur til Dalmannshornet sammen med en annen gruppe. Petter og jeg hadde avtalt å spare rennen til en annen dag, men da jeg hadde kommet til toppen, og atter en gang kikket ned den stupbratte vestsiden, hadde jeg skjønt at forholdene for første gang riktige. Kort fortalt hadde fristelsen blitt for stor, og jeg hadde kjørt rennen sammen med Magnus, Klaus og Øivind.

Det hadde derfor vært ekstra viktig å ta en god kikk på rennen fra Brunstadhornet dagen i forveien, slik at jeg kunne vise Petter og Erling hvor vi hadde kjørt. Petter hadde tatt det hele med fatning, men både han og Erling var klare på at de også skulle ned, og dermed hadde planen blitt lagt for påfølgende dag.

Ryktene spredde seg til andre siden av vannskillet, og Christopher Lange kom derfor susende fra hovedstaden for å være med. Det vil si, på grunn av en diffus blanding av møtevirksomhet, flytting av seilbåter og døgnrytme, hadde Christopher bestemt seg for å kjøre hele natten uten søvn, og dra rett på tur. Da jeg hadde kjørt rennen to dager i forveien, hadde jeg erfart at den tidligst kunne kjøres klokken fire på ettermiddagen for at den skulle være myk nok. Christopher hadde derfor vært våken i nesten 16 timer da vi endelig sto på toppen, klare for å droppe inn.

Søvnmangelen så ikke ut til å påvirke ham, for i motsetning til oss andre som hadde kjørt konservativt ned det øverste partiet, der vi måtte traversere over en klippe med den klassiske faller-du-her-er-du-ferdig-eksponeringen, hadde Christopher lagt store svinger som om det skulle ha vært hvor som helst. Typisk. 

Med 1100 høydemeter, seriøs eksponering, og noen isete seksjoner, tok det oss nesten en time å komme oss ned hele den steile rennen. Mesteparten av kjøringen var bratt, og krevde full konsentrasjon, med korte og presise svinger. Det var derfor en lettelse å nok en gang kunne feste skiene på sekken, og begynne på utmarsjen.

Onsdag 17. april - Urkedalstind, Sørvestside

Som en konsekvens av feiring av nedkjøringen dagen før, med litt for mye Côtes du Rhone, hadde starten på turen til Urkedalstind blitt en smule forsinket. Men nå var vi i gang. Victoria Isern hadde kommet kjørende fra Romsdalen for å være med. Dette var nytt terreng for oss alle, og vi hadde håp om å få til en linje på sørvestsiden. 

Da vi hadde bært skiene oppover Litledalen, og fått den gigantiske sørvestveggen mitt i fleisen, hadde vi fått opp håpet om at den skulle være kjørbar fra toppen. Det hadde sett slik ut. En snørenne snirklet seg nedover, kun avbrutt av noen små steinpartier. Vi var giret, og med de siste dagers erfaringer friskt i minne, var den innen rekkevidde. Men først skulle vi til toppen.

Vi gikk rundt fjellet. Fra nordsiden smalnet ryggen, det ble isete og vi måtte på med stegjern. Vi traverserte over den store sørøstveggen, som vi hadde i bakhånd som alternativ nedkjøring. På grunn av den sene starten vår var den nå imidlertid frosset til is. Christopher ledet an, og var først på toppen.

– Linjen ser dritbra ut! Dette går lett.

Christopher ropte ned til Petter, og pekte ned sørvestsiden. De var et stykke foran. Erling og Victoria så spørrende på meg. Etter litt betenkningstid ropte vi tilbake.

– Er dere helt sikre? Vi lurer på om linjen vår kanskje er noen hundre meter sørover?

Etter en kort diskusjon, sjekking av gps, kart og bilder, fant vi ut at linjen vår faktisk var omtrent 200 meter sørover. Den gikk fra en fortopp, som fra dalbunnen kunne se ut som hovedtoppen. Linjen fra hovedtoppen, som vi nå sto og kikket ned, endte i et stup. Og vi hadde ikke med tau. Skivebom der altså.

Heldigvis oppdaget vi feilen mens vi fremdeles var på toppen. Petter, Erling og Christopher spente på seg skiene, og kjørte fra toppen tilbake langs den luftige og isete ryggen. Victoria og jeg foretrakk å heller klatre tilbake over traversen. 

Etter å ha kjørt deler av den frosne sørøstsiden, hadde vi sklidd rundt fjellet tilbake i sørvestsiden. Vi var nå rett ved siden av linjen vår, men inngangen var blokkert av et klippebånd. Det berømte tauet glimret med sitt fravær. For de fleste av oss fristet uansett cruising i 35 graders terreng ned langs sør-ryggen, heller enn nedklatring i løs steinur. Men ikke for Christopher.

Før vi rakk å tenke noe mer over det, hadde Christopher funnet en passasje inn i siden, og var i ferd med å feste skiene på sekken. Etter en kort men eksemplarisk utførelse av én-manns-gruppepress, var Erling overtalt til å bli med. Vi andre ble stående å se på i det de klatret nedover steinuren, og inn i den bratte sørvestsiden. Til slutt spente de på seg skiene og satte utfor. Muligens som førstenedkjørere.

Se også denne saken for tips om toppturer du kan gå tidlig på sesongen på Sunnmøre.

Torsdag, 18. april - Tverrfjellet, Vestside

De siste dagers utskeielser hadde nå begynt å ta oss igjen, og vi la derfor opp til en noe kortere tur. Petter hadde bailet og reist til Bjorli. Jeg hadde fått øye på vestsiden på Tverrfjellet under en rekogniseringstur til Skruven noen dager tidligere. Den 550 meter høye, og 45-50 grader bratte vestsiden var usedvanlig tiltrekkende. Så vidt meg bekjent var den heller aldri kjørt på ski. 

På grunn av mildværet et par uker tidligere, var veien opp Synnylvsmoldskreddalen fri for snø. Vi hadde derfor kunnet kjøre nesten helt opp til snøgrensen på nesten 500 meter. Videre hadde vi tuslet vel en time før vi var ved foten av fjellet. Nå lå vi og halvsov på en moseflekk. Litt fordi vi ventet på at solen, som lå bak et lite slør av skyer, skulle smelte snøen. Men mest fordi vi var slitne. Både fysisk og mentalt. Etter en time på moseflekken fikk vi nok og satte i gang.

Dette var den første linjen denne turen hvor vi hadde måttet klatre opp linjen vår. Solen hadde enda ikke tittet frem fra bak sløret sitt, og snøen var derfor fastere enn tidligere. Vi kjente derfor ekstra godt på eksponeringen da vi sparket inn i snøen for å få feste med spissene på stegjernene. Slik fortsatte vi til vi var 50 meter fra toppen. Her ble linjen vår sperret av et klippebånd. 

Etter å ha utført en halvsketchy soloeringsmanøver i fri over det mosegrodde klippebåndet, besøkt toppvarden, som for øvrig var 200 meter høyere enn det vi hadde klart å lese ut fra kartet, var vi tilbake og klare for å droppe inn. Christopher kjørte først. Etter et par styresvinger slapp han opp og ga gass ned det 50 grader bratte topp-partiet. Jubelen gjallet mellom fjellveggene. Erling, som hadde importert de smaleste skiene han kunne finne fra nabofylket, kunne ikke være noe dårligere og fulgte på. 

Snøen var perfekt, og da det var min tur skjønte jeg begeistringen fra Christopher, Erling og Victoria. Linjen startet i et bratt 50 graders parti, som raskt slakket ut til 45 grader. Dette var akkurat passe bratt til at å måtte være på vakt, men samtidig akkurat passe bratt til at å kunne gi litt gass. Dessuten var konsistensen på snøen slik at den nesten ikke laget sluff. Fra bergschrunden var det bare å slippe helt opp.

Nede ved moseflekken delte vi ut høye femmere for mulig førstebestigning, mulig førstenedkjøring, og god stil. Erling hadde nemlig sjekket GPSen, og kunne konstatere en toppfart på 107 km/t etter å ha lagt en ellever etter bergschrunden. Christopher, som visstnok hadde sluppet opp lenger oppe, hadde ingen fartsmålinger å vise til, og måtte dermed se seg slått.

Også føret måtte til slutt se seg slått, for to dager senere slapp nattefrosten og snøen begynte igjen på sin langsomme ferd mot havet. En uke med nærmest perfekte forhold for brattkjøring var forbi. Og om vi skulle bli så så heldige å få oppleve slike forhold igjen, så går det nok i alle fall et år. Om ikke flere. 

Les flere saker om toppturer her.