Rennejakt på Senja

I slutten av februar 2016 ser det mørkt ut. Vi har tenkt oss til Kosovo, men der har det ikke snødd i hele vinter og langtidsvarselet viser bare røde tall. Skianleggets oppfordring om å Lutemi për dimër! – be for vinteren - blir spikeren i kista for planer om skikjøring på Balkan.
Vi prøver å finne løsninga, men chatten som skulle være planleggingsarena oser nå av beslutningsvegring og unnasluntring. Turen vår henger i en tynn tråd.
– Ingen snø i sikte i alpene.
– Men...Sunnmøre er alltids en mulighet.
– Hva med Kvinherad?
– Bulgaria?
– Mulig med skiferie på Tenerife?
– Nei.

Erling er den som drar løsninga opp av hatten. Vi tar det trygge valget, og drar dit fjellene er brattere, snøen hvitere, havet djupere og folket triveligere. Vi drar nordover.

To dager senere lander vi i Tromsø, og sikter den knøttlille leiebilen vår mot ... Olsborg?
Utenfor Olsborg i Målselv kommune har Magnus Davidsen kjøpt seg hus og hundeflokk sammen med samboeren Madeleine. Som gammel frikjøringsatlet, blogger, foto- grafspire og skifilmregissør har han kommet hjem til nord. En av favorittene i nærområdet er Senja, og vi har en plan om at Magnus skal ta oss til de flotteste skilinjene.

DAG 1.

Når man har reist til et nytt sted er den første dagen på ski som oftest treig. Lang frokost, minst to kanner kaffe, pakking av sekk, studering av kart og hvor i svarte er fellene? Slik er det også denne gangen.
Turen vår går ut på bilbasert skikjøring. Konseptet er ikke like heftig som heliskiing, ikke like eksotisk som ski and sail, og ikke like bedagelig som heisbasert skikjøring.

Likevel er det i all enkelhet den aller beste måten å dra på skitur. Er du så heldig at du skal på ski i et kompakt fjellområde med mange bilveier har du skutt gullfuglen. Lite slår det å kjøre rundt i grisgrendte strøk i utkant-Norge, med varm kaffe i koppen og triviell lokalradio på anlegget. Kjør rundt, speide etter skilinjer. Ser du noe som er lovende, gjør du det eneste rette; stopper bilen og begynner å gå.
Enklere – og bedre – kan det ikke bli.

Senja er perfekt for bilbasert skikjøring, hvor en av våre nasjonale turistveger slynger seg mellom ord, storhav og tind. Den første dagen her oppe er vi like mye bilturister som skiturister der vi kjører rundt med fjeset trykt mot rutene og sikler etter skilinjer. 

– Oi. Den hadde jeg glemt.
Det er så mange renner å se fra veien at Magnus ikke husker alle. Objektet vårt ser mildt sagt spennende ut. Smal, lang, bratt, og ...full av stein midtveis.
– Det går vel an å snike seg mellom der?

Erling er uforbeholdent optimistisk, og klar til å få på skia.
Imidlertid er det en kjensgjerning at kombinasjonen av bratthet, snøkvalitet og bredde på snøfelt fortoner seg noe annerledes fra framsetet av en lun bil enn halvveis ned en isete renne med stramme sko, skjelvende knær og sviktende skikanter.
Muligens kommer denne tanken fra bakhodet og redder oss. Renna blir uansett satt på vent.

På turistvegens hjemmeside loves det bratte fjell og dramatisk landskap, og fra utsiktsplattformen i Bergsbotn kan du skue ut over Bergsfjorden og havet utenfor. Det er sikkert tilfelle for alle bobilturister som finner veien opp hit, men om du har et snev av interesse for bratt skikjøring er det ingen tvil om hvor du vil feste blikket. Renna på Luttinden tvers over fjorden er så staut og flott som ei renne kan bli; en rett, vertikal strek som drar øynene til seg. Havutsikt, sjølukt og alle andre tinder blekner i sammenlikning – herfra er det en linje som får all oppmerksomheten.

Vi er alle enige om at vi må signere renna på Luttinden mens vi er her oppe.

I starten av mars er dagene fortsatt korte på 69 grader nord. Det blir en kjapp tur opp på Stormoa, før vi drar tilbake til Engset og lader opp motbakkemusklene.

DAG 2.

Alpin start. I dag ligger fellene klare, og vi er ute av døra før sola er oppe. Bilbasert skikjøring er på sitt beste der hvor fjellene går rett opp fra veien. Høydemetrene er effektive, og man slipper å kaste bort dyrebar tid på seige anmarsjer. Denne effektiviteten gjør at man gjerne rekker ere turer på en dag, og i dag har vi to renner på menyen. En til frokost, en til kvelds. Det er ikke bare i Tamokdalen det er blitt svingt med øksa. Renna som slynger seg opp mot Krokelvtinden – frokostrenna - er jevnt smal, og ber om skispor.

Den ligger østvendt, og er perfekt for en bratt og god start på dagen. Ved veien er det omtrent fem centimeter laussnø, men opp mot renna forsvinner håpet om snø i skjegget. Sporene blir mindre synlige, og fellene glipper. Forutsigbart føre er fint det, men jevnt hardt trenger ikke være jevnt bra. Magnus er førstemann inn i renna, og nå skjer det som vanligvis skjer når man er på rennetur – snøen er mye bedre når du kommer mellom de to veggene. Selv om vinden har herja på Senja den siste tiden, er det en plass du alltid har sjans til å finne god snø – i ei renne.

Frokostrenna er fort gjort. Med friske bein er vi kjapt oppe, bygger rampe til å få skia på beina og plutselig er vi klare til å droppe. Renna føles som en skilengde bred,  snøen er hard og det sitter langt inne å komme seg i gang. Den første svingen i ei bratt renne er som å rive av et plaster – det er bare å få det gjort. Og med det er det bare å flyte nedover. Det rister og slår, men innunder den overhengende veggen til ski venstre er det tidvis god snø.

Lite slår å starte dagen med ei bratt renne nord for polarsirkelen. Muligens det å sette seg i bilen og kjøre rett bort til nummer to.

Magnus er ofte på Senja og kjenner turistvegen godt. Etter flere år sørpå har han flyttet tilbake til Bardufoss, hvor han lærte å stå på ski for lenge siden. Med rails i hagen og styggbratte Steilia alpinsenter i nærheten lå forholdene til rette for at gutten skulle bli en mildt sagt kvass skikjører. Årene på Oppdal skigymnas gjør at man lærer å like skarpt føre, og i årene etter har Magnus kjørt mye på ski i Alpene og rundt omkring i Norge. Webserie har han også laget, men nå er det altså stort sett hundekjøring det går i. Likevel ser det ut til at han trives greit med å krysse av skilinjer med oss søringan.

Dagens andre tur er Store Hesten som med sine 874 meter over havet er en av de mest populære toppturene på Senja. Guideboken lover oss flott utsikt, men vi er mer interessert i den nordvendte renna som hesten kan skilte med; perfekt til kvelds.
Magnus sniker bilen ut i veiskuldra. – Tre timer til sola går ned.
Bård sjekker sunseeker og gir oss marsjordre.

På toppen av Store Hesten er utsikten alt vi kan drømme om; skyfri himmel, tinderekker som strekker seg ut i storhavet, og en fantastisk solnedgang.

Solnedgangen ja. Ulempen med to turer på en dag i nord er at du alltid har det litt travelt.
Noen svinger ned fra toppen er det liten tvil om hvor vi skal. Renna ligger dypt mellom to solide vegger. Etter en kjapp rappell setter jeg de første svingene i snø som heller ikke her er myk. Likevel har de høye veggene skjermet for været, og snøen er forutsigbar og jevn.
Halvveis ned renna sniker jeg meg i god renneskikk innunder et utspring på høyre side, og venter på nestemann.
Helt stilt.
Etter en stund begynner det å sildre snø nedover renna, og rundt kanten jeg gjemmer meg kommer to ski på skjær og et stort glis.
– Superrenne!
Magnus har tydeligvis ikke glemt gamle kunster fra tida i Oppdal. Han er også storfornøyd med det kontante føret vi må håndtere.
– Snøen er perfekt, litt sånn griffy.
Griffy er lingo som Magnus har plukket opp fra de trikotkledde alpinistene i Oppdal, og er en betegnelse på kald kunstnø med god respons. Vi sitter der til Bård og Erling kommer ned, før vi kjører ned til bilen. På tide å komme seg hjem til Engset.

DAG 3.

I dag skal det skje. Renna vi siklet på den første dagen har blitt det store målet. Den ligger østvendt, perfekt som frokostrenne. Turen går fra bilen, inn Lutdalen, forbi Lutvatnet, opp Lutskaret og – ganske riktig – opp på Luttinden. Fra toppen har vi utsikt mot storhavet, sjølukt i nesegangene og en nasjonalromantisk tåre i øyekroken. Flottere kan det ikke bli. Det beste hadde kanskje vært å blitt stående, for vi har på vei opp renna kjent på ulempen av at renna er så stor og bred. Snøen blir ikke skjerma for vær og vind, og her er den solbakt, vindherja og rett og slett ugrei.

Det blir et ekte antiklimaks der vi stotrer oss ned den mektige renna. Nervøse skikanter, syre i låra og mye tur- bulens. Alt handler om å holde farta nede. Erling er attpåtil kulturbærer av løs hæl, og som følge av et stygt tilfelle av melkesyrespreng må han faktisk sette seg ned og hvile ved utgangen av renna. Heldigvis har vi et siste ess i ermet. Tungeneset viewpoint er et spektakulært stoppested langs turistvegen. Står du her og nyter utsikten, bør du snu deg 180 grader og tilte hodet litt bakover. Ned fra fjellet stuper ei smal stripe med snø omgitt av høye vegger rett ned mot havet – desserten vår. Det merkes at vi er på vei opp den fjerde renna på to dager. Småpraten er det mindre av. Et skritt av gangen. I motbakke går det i alle fall oppover.

Men...hva skjer? Vi synker jo ned i noe mjukt? Laussnø? Når vi kommer inn mellom de høye veggene er snøen uten tvil den beste vi har møtt her oppe. Plutselig går høydemetrene veldig kjapt unna, og vi står atter en gang på toppen av ei bratt renne. Denne gangen er snøen attpåtil god. Magnus er på hjemmebane, og får førstesporet.
– JAAA!
Snøen henger i lufta når han setter svingene ned mot sjøen. 
Den siste renna ble den beste.