Det er akkurat en slik lørdag i mars, som arrangørene av Romsdal Rando har drømt om, men knapt turt å håpe på: Gnistrende sol, vindstille og litt nysnø fra dagen før. Fellesporet slynger seg langt over meg og like langt under.
Vi siger oppover på baksiden av Kirketaket. Gjengen som utgjør fremre del av midten i turklassen er spredt utover hele fjellsiden. Jeg ser at det går sakte med de foran meg. Men ikke dermed sagt at jeg tar innpå. Tvert imot.
Langt der nede og borte i det som kalles Hestebotnen ser jeg noe bevege seg. Det er et helt annet tempo. En langrennsløper? Nei, jeg vet bedre. Etter drøye 2000 høydemeter er forspranget som vi i turklassen hadde i ferd med å bli spist opp.
Eliteklassen startet to timer etter og noen er i ferd med å ta oss igjen. Hvor langt er det igjen til toppen nå? 400 høydemeter? Kan jeg likevel klare å holde unna?
– Du kan ikke ha den buksa der, hadde Ola Hovdenak sagt til meg noen timer tidligere. Legenden Ola Hovdenak, Skålahalvøyas svar på Kilian Jornet, hadde brukket en tå på grunn av for små randosko.
Dermed kunne han, i tillegg til å være arrangør for Romsdal Rando, ta seg tid til å være mentor for meg, selvutnevnt utsending fra hovedstadspressen og debutant i randokonkurranse.
– Den buksa blir alt for tett, la han til.
Jeg hadde lånt hjelm som kunne være på hele dagen og sekk som jeg kan feste skiene til nedi, uten å ta den av. Drikkeposen var fylt opp med sukkerlake. Men et sted gikk grensa.
– Ikke tights, slo jeg fast.
Jeg hadde ikke en gang tatt opp dette med mine vanlige skikompiser. Det hadde ikke vært noen vits. Lange turer og mange høydemeter, ja visst! Men bruke en flott skidag på å gå om kapp?
Skjene utfor bakkene med beina fulle av melkesyre i stedet for å nyte nedkjøringen? Nei, det ville bare vekket hoderisting. Men Romsdal Rando hadde vekket interessen min. 2500 høydemeter ville bli ny pers. Noen av de flotteste fjellene i landet, på en ny måte.
Klatre opp baksiden av Kirketaket. Jeg trengte ikke en gang overtalelse. Jeg hadde gledet meg til dette her. Sett fram til å slite meg ut i motbakkene, sjekke om jeg kunne ta igjen noen nedover.
Samme dag, et annet sted i Norge, sto tusener av skiløpere oppstilt på rekke for å være med i Birkebeinerrennet, selve klassikeren innen skirenn. I Alpene finnes tilsvarende klassikere innen alpin skibestigning med flere tusen deltakere. Kan Romsdal Rando blir en slik klassiker? Blir randosporten «Det nye Birken»?
Å bytte ut glipptak, klabbing og sovesal på Rena med tindepanoramaet i Romsdalen hørtes i alle fall ut som et supert bytte for meg.
Men vi som startet fra skytebanen i Isfjorden måtte konstatere at det i så fall er et stykke igjen. 40 kvinner og menn stod på start i mosjonsklassen, litt færre kom etter i lycra to timer etterpå.
Hvordan legge opp en randonnéekonkurranse? Jeg kunne selvfølgelig sagt at det bare er en tur, men hva er vitsen da? Nei, utfordringen her var å gå så fort jeg kunne og taktikken var å gå så jevnt og hardt jeg klarte. Jeg var ikke så dum at jeg prøvde å henge på teten. Selv i mosjonklassen er det noen som sprengåpner.
Jeg siktet meg inn på 600 høydemeter i timen. Slitsomt for de fleste toppturentusiaster, slapt for de som virkelig går fort og forhåpentligvis mulig for meg. De rundt meg, mosjonistene, hadde vanlige skiklær og utstyr. Jo, det var nok jeg som hadde rett når det gjaldt de buksene.
Galtåtinden (1124 moh.) så litt anonym ut på vei opp, men på toppryggen ble det spektakulært. En drone hang over for å filme partiet der vi gikk med skiene på sekken. I mitt tempo var det tid til å gå i stedet for å løpe.
Så var fellene innenfor selebuksa og jeg på veg utfor bratthenget: En herlig østvendt side med myk fokksnø. Umiddelbart havnet jeg bakpå og kjente at det klemte i lårmusklene. Uvante ski, allerede sliten kropp. Men her er det ikke tid til å rette opp skiteknikken, bare å komme seg ned.
Det var nå, mens jeg var på vei ned fra første topp, at eliteklassen startet. Favoritten het Lars Erik Skjervheim. Brannmannen fra Voss. Han er ti år yngre enn Ola og på et annet nivå, i følge Ola selv. Hele sommeren løper han lange, lange turer i fjellene hjemme. Han har knust rekorden i fjelløpet Hornindal Rundt og er best også nedover.
Før han ble et kondisjonsfenomen, herjet han som frikjører i Bavallskogen og Bodegaen på Voss. Ennå hadde jeg et langt forsprang. Jeg knivet i stedet med Kalle Johansson, som hadde reist fra Sverige for å være med. Han hadde et jevnt sig, men var det for fort for meg?
Konkurrenten jeg først og fremst måtte overliste var meg selv. Først hadde jeg prøvd å innbille meg selv at den første toppen var målet. Alle bekymringer var over om jeg bare kom dit, liksom. Nå muntret jeg meg selv opp med å tenke på at neste bakke «bare» er 800 meter. Lett!
Jeg var litt for treig med å få på fellene og så svensken sige i fra, opp mellom merkepinnene på Søre Klauva. Det var en seig stigning, men til slutt var jeg oppe, og løypevakta overbrakte en hilsen fra svensken. Herfra startet den bratteste nedkjøringen. Jeg kunne kjørt fortere. Gjort et seriøst forsøk på å ta igjen svensken.
Men hadde jeg trynet nå, vet jeg ikke om jeg hadde kommet meg opp igjen. Det føltes best å tverrstille skiene og ta det med ro. På Loftskarsetra var det drikkestasjon. Jeg var litt for treig med å få på fellene og så svensken sige i fra, opp mellom merkepinnene på Søre Klauva.
Nede i Hestebotn var det suppestasjon. Det ble to porsjoner og praten gikk lett. Vi var fortsatt gira. Men slitne. Skulle vi virkelig opp på et fjell til? Ja, sporet førte definitivt videre innover dalen og inn fjellsida.
Jeg hadde vært på Kirketaket før, men aldri gått denne veien. Uansett var det ikke mulig å lure kroppen til å tro at 600 høydemeter var kjapt unnagjort. Dette kom til å bli vondt.
Jeg ser et vesen gli over den siste delen av flata og angripe bratthenget. Han har en myk diagonalteknikk, som ikke ligner stabbingen vi vanlige toppturister bedriver. Er det kanskje i slike randokonkurranser – og kun der – vi skal få se noe som ligner klassisk langrenn i framtida, nå som Birken og Kollen er overtatt av staking?
Foran meg er det folk uten startnummer. Jeg tar ikke innpå dem heller. Kanskje var det ønsketenkning helt fra starten av. Løyperekorden fra året før er 2 timer og 18 minutter og jeg måtte helst vært på Kirketaket på fire timer for å ha en sjanse. Skjemaet ryker så det synger.
Kunne dette vært annerledes? Er det noe med det Ola sa, at denne buksa er for tett, at jeg ville hatt en annen fart med annet utstyr? Noen timer etterpå skal randoentusiast Bård Smestad gi meg tro på det. «Med fullt racingutstyr hadde du gått en time fortere», er hans analyse. Om han har rett, får jeg aldri vite.
Og vi er uansett ikke der nå. Nå er vi der at jeg skritter ut av sporet og fisker frem kameraet. Det er ganske riktig Skjervheimen, med gliset sitt, som kommer togende forbi. Brannmannen har dårlig tid.
– Det er bra gått, sier jeg.
– Takk, sier han.
Det tar en stund til nestemann kommer. Mens jeg krafser meg opp langs de faste tauene til toppen av Kirketaket passerer én etter én, spinkle og tynnkledte karer som er langt bak Skjervheim, men nesten dobbelt så raske som meg.
Jeg mister enda litt mer av piffen. Kløner langs tauet og spinner i løssnøen som delvis dekker steinene. For sliten til å øke farten. Heldigvis er det snart over nå.
Oppe på Kirketaket er det folk, de står som på en tribune. Jeg kommer ensom, om ikke særlig majestetisk og heiaropene runger. Et par kjentfolk er det også, tror jeg. Nå er jeg bare en klassisk nedkjøring unna mål. Etter fire og en halv time er det bare nedoverbakker igjen, hele veien fra Kirketaket. Svensken ser jeg ingen ting til.
Jeg myser gjennom marssola etter flaggene som markerer løypa, glad for at det ikke er noen bak som prøver å ta meg igjen, og egentlig lettet over at det ikke er noen rett foran. Jeg cruiser ned i passe tempo, kjenne at skikjøring er gøy igjen.
Nede på langrennsløypa er jeg stolt, glad og fortsatt gira. Later som det står om sekunder, der jeg skøyter opp den ene motbakken. Glir den siste kilometeren med slak nedoverbakke. Ingen er i nærheten. Jeg er svettere og mer sliten enn på lenge og har gjennomført min første randokonkurranse.
Om randosporten noen gang vil samle tusener i Norge vet jeg ikke, men det føles sikkert at jeg har vært med på starten av noe som kan bli større.
