Torsdag morgen satte jeg meg spent på morgentoget fra Trondheim med kurs for Åndalsnes. Togturen ble i hovedsak brukt til å lytte gjennom alle de nye turpodcastene som hadde kommet ut den siste tiden, og etter et lite stopp på Dombås var jeg endelig i Åndalsnes som badet i strålende solskinn. Det var hele 12 år siden sist jeg var her og jeg skjønte raskt at det aldri kommer til å gå 12 nye år før jeg skal reise tilbake. På denne turen hadde jeg fått med meg Henning som jeg hadde gått sammen med på Alta folkehøyskole. Etter et lite stopp på Tindesenteret gikk ferden videre til det som var turens mål – Vengedalen.
Hvordan velge riktig taubrems til klatreturen? Det finner du ut her!
Campen ble satt opp i nærheten av parkeringsplassen og nesten før teltet var oppe var Henning i full gang med tacomiddagen. Praten gikk lett i en god miks av mimring og gode røverhistorier før den skled over i turplanlegging for de neste dagene. Etter litt frem og tilbake ble det bestemt at vi skulle prøve oss på Nordryggen på Romsdalshorn neste morgen. Jeg hadde aldri klatret denne selv, så jeg kjente jeg var litt ekstra spent for hva som ventet. Det var ikke helt ubegrunnet at jeg følte på en viss spenning. For etter å ha betraktet Romsdalshorn på god avstand vil jeg si den så ut som en stor vertikal vegg som ikke egnet seg for vinterklatring. Før vi tok kvelden ble sekkene pakket og klatreutstyret fordelt.
Les om Kilian Jornets vanvittige førstenedkjøring av Fivaruta i Romsdalen!
Klokka seks neste morgen ringte vekkeklokken og jeg hadde allerede vært våken en halvtime. Med kun et par minusgrader, lettskyet og nesten ingen vind lå alt til rett for en drømmedag i fjellet. Innmarsjen fra parkeringen til enden av Venjedalsvatnet må kunne sies å være en langdrøy affære, men i godt driv gikk dette som en lek og det tok ikke lange tiden før vi kunne starte på oppoverbakkene mot toppen. Første kneiken opp til Litlefjellet ga oss første utfordring på turen, skiene ble festet på sekken før en kneik med panserskare på 37 grader ble forsert til fots. Etter dette partiet kom vi endelig opp på selve eggen som går opp til Romsdalshorn. Som en gutt vokst opp på Østlandet må jeg si at dette må være en av de råeste utsiktene jeg har sett i hele Norge. Det er noe spesielt med å ha Romsdalshorn, Trollveggen og Vengetind på samme lekeplass. Med denne fantastiske utsikten hadde vi et kort stopp ved hytta til Statkraft der ski ble byttet til fordel for stegjern.
Slik velger du riktig klatretau!
Etter en liten time gange fra hytta befant vi oss ved innsteget på klatreruten og det var endelig tid for å ta fatt på den virkelige utfordringen. Henning startet å lede første taulengde før jeg tok over på den andre. Det ble raskt klart at det var veldig vanskelig å finne gode sikringsmuligheter og flere kreative løsninger måtte tas i bruk. Etter to fine taulengder var det på tide å ta fatt på de neste taulengdene som var gradert til fire på sommerstid. Henning tok utfordringen på strak arm, men det viste seg raskt at det skulle bli vanskelig å plassere gode sikringer. Sprekkene og fjellformasjonen var ofte fylt med flere centimeter is, som gjorde alt ekstra utfordrende. Omsider kom det fra Henning «Standplass! Jeg fant ankeret!» Jeg skal være ærlig å si at det føltes godt å endelig være sikret i en sikkerlig standplass igjen.
Les Fri Flyts grundige test av klatreseler til bratte skiturer!
Vel oppe på standplassen var det klart at dette var mer krevende enn vi kanskje hadde håpet på, samtidig som tiden begynte å renne ut dersom vi skulle nå toppen. Det ble derimot bestemt å gi siste taulengden på grad 4 et forsøk. Det ble noen svært interessante minutter med hjertet høyt oppe i halsen da noen vanskelige flytt skulle gjennomføres med både få og dårlige sikringer under seg. Vi bestemte oss derfor for å si oss fornøyde for denne gangen, men det føltes ikke som noe nederlag. Vi hadde tross alt hatt tidenes opplevelse som også hadde gitt oss mye ny og verdifull erfaring. Turen tilbake til teltet føltes til tider endeløs og når vi omsider kunne ta av skiene viste klokken at vi hadde tilbakelagt 13 timer på tur. Dette kjentes godt i hele kroppen og etter en rask middag tok vi kvelden. Vi hadde tross alt fortsatt Vengetind til gode.
Kl. 06.00 våknet vi til en ny, fantastisk dag med vær som var enda bedre enn vi hadde hatt på Romsdalshorn. Gårsdagens tur kjentes i hele kroppen og det var nok svært optimistisk å skulle prøve seg på den høyeste toppen i Romsdalen. Med oss hadde vi tatt med oss et 30- meters tau, et par sikringer, stegjern og isøkser. Vi visste at siste biten av ryggen og siste flanken opp mot toppen kunne bli utfordrende og at det derfor kunne være behov for enkle sikringsmidler.
Nye toppturstøvler? Sjekk vår kjempetest av 12 lette sko for topptur!
Vi valgte å følge den vanlige sommerruten opp en slags skredgate. Fra veien så det ut som om det kunne ha gått et ras her i forbindelse med forrige varmeperiode. Det var derfor med stor forsiktighet vi beveget oss inn i området. Forholdene var derimot veldig harde, og det begynte raskt å bratne til så mye at skiene ble feset på sekken og stegjerna ble spent på skoene. Det ble hele tiden gjort skredvurderinger og på flere steder ble det gravd enkle profiler for å få bedre oversikt over snødekket. Rennen målte vi til å ha en helning på mellom 30 og 45 grader og til å være på ca. 700 høydemeter. Oppover føltes formen min ganske elendig, men jeg hadde et håp om at det skulle løsne utover dagen. Dette ble også tilfellet og etter en god del timer kunne vi endelig sette fra oss skiene og ta fatt på ryggen.
Vi prøvde oss først et stykke oppover ryggen uten sikring, men det ble fort bestemt at tau og seler måtte frem. Det var en fantastisk følelse å kunne lede an på løpende forankring oppover den spisse og luftige ryggen. Det var også enkelt å sette gode kiler i de tørre fjellformasjonene som stakk opp. Etterhvert som ryggen gled over i det store topphenget ble det vanskeligere å få satt gode sikringer. Her var derimot snøen svært kompakt og hard, så det føltes trygt å bare gå på med to isøkser og stegjern. Utsikten her var også helt magisk og vi kunne skimte et turfølge på topptur nede i dalen. Det begynte å gå opp for oss at vi burde klare å nå toppen ettersom vi bare hadde noen mindre opptak igjen.
Les turekspertene i UTE sine siste produkttester!
På toppen ble det en liten matbit til fantastisk utsikt og det er vanskelig og ikke bli litt satt ut av slike omgivelser. Det var også en ekstra spenning knyttet til hvordan den utfordrende nedturen skulle løses på en god måte. Dette gikk derimot lettere enn forventet og på vei ned brukte vi hverandre som standplass og sikring. Dette viste seg å være en effektiv måte å komme seg ned på, samtidig som det ga muligheten for en liten pustepause mellom slagene. Da vi kom ned på ryggen kunne vi nyte fantastiske forhold med kveldslyset som farget hele fjellsiden mørkegul.
Det var omsider to svært fornøyde gutter som kunne spenne på seg skiene og sette utfor de 700 høydemetrene. Forholdene var gode med hardt underlag og fem centimeter god styresnø over. Solen hadde også akkurat bikket under horisonten og månen hadde meldt sin ankomst. Det var en fantastisk stemning da vi kjørte nedover med en storslagen utsikt til både Romsdalshorn og Trollveggen. Vel nede var vi enige om at dette måtte være en av de fineste nedkjøringene vi noen gang hadde hatt, og at det er få steder som kan overgå utsikten på denne skituren. Turen tilbake til teltet gikk nesten for fort, men dette var kanskje et tegn på hvor vellykket hele turen hadde vært. Det siste som gjenstod var en bedre middag og en god natt søvn før togturen tilbake til Trondheim ventet.
Se flere bilder i galleriet under!
