Tredje juledag 2014 i Storlidalen –altså i dag (se publiseringsdato på artikkelen)- ble av typen 20-minusgrader-blå-himmel-nysnø-som-ikke-hadde-følt-snurten-av-vind-dag. Ganske sjeldne forhold med andre ord.
27. DESEMBER 2014: Markus Nilsen smaker på hvitevarene på Gjerdhøa i Storlidalen. Foto: Tore Meirik
Ikke parkér verken i veien for brøyte- eller andre biler, eller på privat grunn, og ta turen til Storlidalen du også –etter en sjekk her. Det er nesten garantert verdt det.
I Fri Flyts gratisutgave Vinterekstra har vi skrevet om topptureldoradoet Storlidalen. Her er en vårlig artikkel fra 2011, om et par karer som er verken 39 eller 31 år gamle lenger:
– Skal vi prøve?
– Ja, det syns jeg.
– Uff...
Nedkjøringa fra Okla (1564 moh.) og ned i Storlidalen, altså sørsiden av fjellet, følger en gigantisk naturlig halfpipe i 700 høydemeter. Når skredfaren er liten innbyr bekkdalen til lek og moro.
Det var min turkamerat Marius Møbius (39), som egentlig er kompis med sjefen, og jeg som var på tur. Marius er alltid positiv til dumme ideer, og det burde jeg (31) ha skjønt før jeg la opp til slopestyle-konkurranse på vei ned til dalbunnen. Vi hadde gått de 990 høydemeterne fra bilen på et par timer, og oppturen hadde lært oss at føret var så bra det kan bli.
10 centimeter varm og myk snø på toppen av et lag som gradvis ble hardere lenger ned. Superstabil snø, og morsommere føre fins ikke så lenge gradestokken konsekvent viser tosifra på plussida. Etter et par kaffekopper på toppen, og noen minutters nytelse av den fantastiske utsikten var vi klare for nedtur.
APRIL 2011: Marius Møbius tar en pause og nyter utsikt og vårsløsj på Okla for tre og et halvt år siden. Foto: Tore Meirik
Det var jeg som spurte om vi skulle prøve oss på rotasjoner på vei ned, og det var Marius som selvsagt svarte «Ja, det syns jeg.» Derfor var det litt vanskeligere for meg å nyte den fantastiske nedkjøringa maksimalt, siden jeg grudde meg fælt til baklengssaltoen jeg hadde lovet.
Men forsøket ble gjennomført, inkludert overrotasjon, storkrasj, stavstropp som skilte lag fra resten av staven, men ellers et relativt godt utfall. Ingen skader eller ødelagt utstyr med andre ord. Og nå var det Alltid-Positive-Marius sin tur.
– Søren ta! Nå må jeg jo prøve!
Marius står noen hundre høydemeter overfor meg, og roper ut sin frustrasjon.
– Ok, jeg kommer!
Marius ble verdensmester i telemark en gang på 90-tallet, og selv om han har festa hælen nå, er det tydelig at mannen kan kjøre ski. Han suser ned bekkdalen i store, vakre svinger, og snøspruten står som vifter bak skituppene hans.
Ikke store, luftige puddervifter, men lavere og tyngre «sløsjvifter». Perfekte, 10 centimeter dype spor vitner om drømmeforhold og solide skiferdigheter.
Marius suser ned bekkdalen, bruker høyre side som halfpipevegg, før han peker skiene mot veggen, ploger litt av frykt for hva som skal komme, gjør seg klar for rotasjon... Og setter en fullstendig ikke-planlagt cork 360 med landing på hoftekulen.
Latteren sitter løst når vi møtes et par meter nedenfor to nokså dype hull i snøen. Fortsatt har vi igjen 500 høydemeter med fantastisk skikjøring ned til bilen. Sola skinner, føret er så bra det kan bli i mai måned, og sjelden har vi fått mer igjen for å skulke jobben.
Les mer om Storlidalen, Okla, Storhaugen og de andre nydelige toppturfjellene i dalen i boka Toppturer i Norge, som nylig kom i ny og oppdatert utgave.
Noen av Storlidalens mange fine skifjell:
Sæthøa (1414 moh.): Det første, store fjellet på venstre side av veien når du kjører innover dalen. Både direkte fra toppen og på skikjørers høyre fins fristende linjer. Ca. 860 høydemeter.
Gjerdhøa (1560 moh.): Nabofjellet til Sæthøa. Litt lengre, og litt slakere terreng. Nordøstryggen samler lite snø, og kan gi grei oppstigning + et godt alternativ hvis skredfaren er stor. Ca. 1000 høydemeter.
Storhaugen (1415 moh.): Klassikeren i Storlidalen. Den store renna/ flanken fra toppen og direkte ned i dalen er ei fantastisk skilinje! Denne er ikke så voldsomt krevende, men bør kun kjøres på stabile snøforhold. Også på sør- og nordsida av fjellet fins flotte alternativer, som alle er godt synlige fra dalen. Ca. 850 høydemeter.
Buslættkamben (1415 moh.): Dette er den bratte fjellsida direkte over dalen for Storhaugen. Nederst på nordsida ligger det vesle alpinanlegget Dalslia skitrekk. Flere bratte renner på vestsida kan gi utfordrende kjøring på stabil snø, det samme kan den store, åpne nordsida. Ca. 850 høydemeter.
Okla (1564 moh.): Ligger rett nord for Dalsvatnet, litt oppover dalen, på den andre siden av Storhaugen. Litt slakere enn de andre alternativene, men en tydelig bekkdal gir flott skiterreng. Ca. 900 høydemeter.
Gråfjellet (1591 moh): Nabofjellet til Storhaugen, nordvest for denne. Nokså bratt med spennede terreng nederst, og slakere den siste biten mot toppen. Også her får du flott skiterreng! Ca. 990 høydemeter.
Sandåhøa (Også kalt Kråkvasstind, 1700 moh.): En av de lengre turene i dalen. Fjellet ligger nordvest for Gråfjellet, og krever en noe lengre innmarsj enn de andre. Fin tur med makeløs utsikt fra toppen. De bratteste linjene finner du nær toppen. Ca. 1100 høydemeter.
JULEPUDDER: Fredrik Hassel starta sesongen på fantastisk føre 27. desember. Foto: Tore Meirik
Storlidalen
Storlidalen strekker seg nordvestover fra Lønset, ei lita bygd ca. to mil vest for Oppdal i Sør-Trøndelag. Innerst i dalen ligger Storli, og derfra skimter du Innerdalen, Norges svar på Yosemite valley i California.
De mange toppturmulighetene åpenbarer seg på rad og rekke umiddelbart idet du svinger av riksvei 70. De fleste turene er rundt 1000 høydemeter, og starter like ved veien. Mange av de mest åpenbare og fristende linjene følger skredfar, som betyr at du må være svært bevisst på snøforholdene!
Storlidalen får mye snø, og i 2009 ble de første toppturene gått allerede i september. Men vanligvis må du vente til tidligst desember før forholdene blir gode.
Bruk hodet og vis hensyn når du velger parkeringsplass i Storlidalen. Ikke parkér på privat grunn. Noen steder må du følge veien litt før du begynner på selve skituren.
