Erik Martinsen, Janette Hargin og jeg hadde tidligere i vinter snakket om att det hadde vert spennende å prøve seg på noen bratte prosjekter i Sunndalsfjella om forholdene lå til rette for det utpå sesongen.
Palmehelga startet veldig dårlig, med mildvær og regn til topps, jeg hadde tenkt å arrangere en venners, venners toppturcamp oppe ved hytta mi som er under oppføring i Jordalsgrenda, men måtte avlyse dette pga været.
Mandag, tirsdag og onsdag sank temperaturen, vinden løyet og nedbøren kom etter hvert som snø, også i lavlandet.
Det ble skjærtorsdag en tur på Trolltind, for å se hvordan snøforholdene var, det ble en bra opplevelse og yr hadde gjort helomvending, nå var det meldt sol, kaldt og lite vind resten av påskehelga. Jeg hadde nå veldig god oversikt over det gamle snødekket, samt nysnøen som hadde kommet de siste dagene. Jeg snakka med Erik og Janette utpå kveldinga og vi bestemte oss for å gå på Kongskrona dagen etterpå med en eventuell brattere vestvendt nedkjøring ned mot Tjuvdalen/Sunndalsfjorden, uansett et godt alternativ med flere aspekter i de fleste himmelretninger.
Langfredag klokken sju møttes vi på parkeringa i Nerdalen, her var det nysnø, sol og god stemning!
Etter fire timers brøyting sto vi på toppen av Kongskrona, det var tydelig vis mye fukt som skulle opp fra Sunndalen, i det vi kom på toppen kom det en stor tåkesky og pakka oss inn. Da det var vindstille på over 1800moh, satte vi oss like godt ned for å vente på bedre sikt, etter to timer letta det og vi kasta oss i rundt og gjorde oss klare til nedkjøring. Vi hadde fått veldig gode indikasjoner på snøen, så vi bestemte oss for å kjøre ned mot Tjuvdalen.
Dette ble ett godt valg, med optimal snø og en utrolig morro nedkjøring på rundt 1000 høydemeter!
Gira som vi var med de rådene forholdene hadde vi allerede snakka om morgendagen, da vi kom ned, ble det først vafler med Sunndalsgrøt på Best, før vi kjørte til Grøa for å studere en eventuell tur til Kaldfonna og Hovenmannen.
Påskeaften: Kaldfonna 1849moh og Hovenmannen 1667moh
På parkeringa til Åsbrona, 50moh virker det ufattelig langt opp til Kaldfonna, Sunndalens´ svar på Mont Blanc. Men jeg er ekstra gira på å komme meg opp i dette området, da jeg er oppvokst rett under disse fjella, jeg har jo vert der oppe noen ganger tidligere, men ikke opp fra den siden, så det er ekstra spennende.
Hovedmålet med dagen var å kjøre en nordøstlig vendt renne ned fra Hovenmannen, som Trygve Sande og Steffen Fjelldal kjørte på omtrent på samme tidspunkt i 2016. Med litt andre aspekter en gårsdagens tur, kunne vi vente oss litt andre snøforhold, spesielt opp flankene til Ryssskaret. Med godt driv opp skogsveien og videre opp Åsbrona, var vi ganske kjapt oppe ved der det bratner til under Ryssskaret. Det var ingen tvil om at vinden hadde herjet mere her oppe, ikke uventet, åpent og eksponert som det er, men vi vurderte snøen som trygg nok til å gå opp de bratte flankene. Renna som vi tenkte å kjøre ned, lå mye mer skjermet og der kunne vi forvente oss mye bedre snøkvalitet. Veien opp til Rysskaret ble en relativ tung affære, med innslag av ett klippeparti med stein og is.
Det ble god belønning å nå toppen 1800 høydemeter over startpunket, med storslott utsikt i alle himmelretninger, sol og helt vindstille! Deretter venta en flott nedkjøring på 500høydemeter med god snø ned mot Serkjedalen, herifra måtte vi fram med stegjern og isøks for å gå opp noen spektakulære rennesystem med god stegsnø opp til Hovenmannen.
På neturen avtar bratthetenlitt i forhold til innsteget av renna som er bratt, med spektakulære formasjoner og god snø er det bare konsentrere seg og prøve og nyte att man kan kjøre på ski i slike omgivelser, snøen var stort sett fin nedover renna men enkelte steder var det litt tynt og isete, så da er det kontrollert skikjøring som gjelder. Etter ca 3-400 høydemeter med rennekjøring, åpner det seg opp og det blir fin cruising ned til Åsbrona og Sunndalen. For et eventyr!
1-2.påskedag: Store Trolla 1850moh
Jeg har hatt to forsøk på ski der tidligere, vinteren 2015 og 2016, men har mislykkes i å nå toppen, Erik har også vert oppe i S-renna to ganger tidligere, sammen med Janette en av gangene.
Vi sto opp klokken sju andre påskedag, jeg sprang direkte til vinduet og så på fjellet, det første som slo meg er hvor vanvittig stor denne fjellsiden er, man blir utrolig liten der oppe.
Morgensolen kom etter hvert frem, det gjorde det fint å studere snøen med kikkert, overflata så i alle fall veldig fin ut, alt tydet på lite vindpåvirkning, men det hadde også kommet litt nysnø i løpet av natta så det var kansje lett å bli lurt. Vi var på forhånd veldig klare på att om snøen ikke er bra, enten om den er for hard slik at det er større fare for utglidning, eller om det kunne være skredproblematikk, snur vi! Det er tross alt snakk om 1100 høydemeter med bratt terreng, terreng på 30- over 50 grader, skredterreng med klipper og hammere. Etter litt grøt, tusla vi over vatnet, og ikke lenge etterpå var vi ved foten av fjellet. Det var veldig kaldt, kanskje opp mot -10, så selv om sola var kommet fram var det kaldt. Snøen under S-renna så fin ut, så vi starta med å baute oss oppover, i begynnelsen var det relativt hardt med litt nysnø over, men 150 høydemeter lengre oppe i mere skjermede formasjoner ble det dypere og godt føre for bauting, vi beholdt skia på til vi kom til S-renna, der blir det straks brattere.
Ski på rygg og fram med øks og på med stegjern, vi begir oss inn i S-renna, her var det veldig mye tørrsnø, 30-50cm, snøen satt godt og det føltes veldig trygt å bevege seg i den, vi bytta på å gå først. Alt går på skinner og vel oppe på storflanken slaker det ut til ca 30grader, det ble mest fornuftig og ha på seg skia igjen og traversere over flanken til topphenget, snøen er fortsatt upåklagelig, like under topphenget tar vi en kjapp pause, før vi beveger oss oppover igjen med øks og stegjern. Med god og dyp stegsnø, blir siste ettappe relativ tung, men etter ei god økt står vi endelig på toppen! Utsiken som møter deg på toppen er makalaus! Det var nesten litt uvirkelig å stå der med ski på sekken.
Vi tok oss tid til å nye toppen en liten stund, men samtidig var det bare å forberede seg på ei bratt og krevende nedkjøring på ski! Etter vi har spent på oss skia to meter under toppunket, glir vi ned til den store hammeren som deler ryggen. Denne gangen blir det jeg som skal kjøre først, jeg spenner skoa godt, tar noen dype pust og setter i gang. Topphenget føles veldig eksponert, man har 1100 høydemeter direkte ned til Giklingdalen under seg, jeg vet ikke helt hvor bratt det er i toppen, men jeg anslår att det nermer seg jevnt 50 grader, heldigvis slaker det ut en liten stund etter ca 200 høydemeter med vedvarende skikjøring før det bratner til ned mot S-renna igjen. Etter to svinger i toppen, kjenner jeg att sola som sto på i dag tidlig, men som nå var borte igjen har laga ei tynn skorpe i snøoverflaten, men etter å ha tatt noen svinger og erfart hvordan den var å kjøre i fungerte det helt fint. Men snøen hadde nok vert ett hakk bedre i toppen hadde vi vert en time tidligere ute.
Janette og Erik følger i god stil, vel nede på storflanken blir snøen optimal igjen og det er bare nyte den bratte og luftige nedkjøringen helt til dalbunnen!
Vel nede i Giklingdalen er det bare å juble å snu seg tilbake å se på fjellsiden, en kald øl ventet i solveggen på tindeklubbhytta for feiring!
En skidrøm har gått i oppfyllelse!
Takk for turene
Erik og Janette
