Unik topptur fra Elvesæter til Galdhøpiggen

Værmeldingen er av beste merke. Snø er det brukbart av. Skredvarslet på Varsom på vår side. Nå er det oss det står på, fire godt voksne karer med boligadresse Oslo.

Klokken hadde akkurat rukket å bli syv da vi sto klare på skiene og låste bilen ved Elvesæter Hotell. Bare det i seg selv er jo en liten bragd.  Den utrolige Brånåvegen, som vi skal følge fra Elvesæter opp til Storjuvbrean, fikk Åmund Elvesæter bygget i 1953.

Ola Lunna var hovedansvarlig for arbeidet, det forteller Ragnar Kleiven i et intervju i Fjuken sommeren 2018. I dag er Brånåvegen dekket av et godt lag med nysnø. Over oss henger en måne som fortsatt er hyggelig stor, så hodelyktene pakker vi fort bort.

Tre av oss har gått opp veien før, men det er plutselig 35-40 år siden. Brånåvegen er i imponerende god stand. Nede i den vinterhvite skogen er den en drøm å gå på, med føre av beste sort. Over skoggrense, rundt 1050 meter, er det meste av snøen blåst bort.

Bare et tynt nysnølag ligger igjen på veien. Oppover går det helt greit, selv om det skriker under stålkantene iblant. Nedover hadde vi måtte bære skiene i dag. I lien vest for Mytingsfjellet, mot Tverrgjelet, går Brånåvegen som en skrå strek bortetter den bratte og skredutsatte uren. I dag går vi trygt. Ikke er det snø nok til skred og steinuren er frossen og stille. Gamle steinsprang har fylt igjen veien hist og her, men det er fortsatt greit å ta seg frem.

I Tverrgjelet er veien vasket helt bort. Litt hår fra skifellene våre henger igjen på steinene før vi har humpet oss over den dype rennen. Brånåvegen slutter 2-300 meter før tungen på Storjuvbrean, 1370 meter over havet. En stor takk til veibyggerne, de gjorde det mulig for oss å komme lettvint opp i høyden, nesten 70 år etter at veien ble til. Bare 2,5 time har vi brukt opp fra Elvesæter.

Vi skal opp Storjuvbrean nå, til Porten. Vinteren er ikke gammel, selv ikke her oppe. Breen har flere større sprekkområder. Selv om snødekket virker både fast og halvtjukt er snøbroene som dekker bresprekkene ekstra skumle på denne tiden av året. Firerbanden vår knyter seg inn i tauet og tar fatt på den seige stigningen. Det beste sporet opp breen har vi tegnet ved å se på flyfoto fra Norgeibilder.no, slik at det styrer unna de største sprekkene.

Denne ruten har vi nå på GPSen vår, som vi stadig sjekker. Den røde streken er god å styre etter, ikke minst når skysløret over Storgrovhøe siger helt ned til oss. Vi skimter knapt de gigantiske stupsidene rundt breen. I det vi passerer 2000 meter tørket skysløret plutselig bort. Rett foran oss kneiser Galdhøpiggen og Veslepiggen. Det er enorme vinterlandskapet rundt oss blir rent for mye.

Dette må jo være den aller beste måten å få lov til å hilse på selve stortoppen, som stråler mot oss med snøhvit topp der oppe i solen. Fire storøyde bykarer står i desemberskyggen på Storjuvbrean og prøver å ta inn alt sammen, og vet at de er utrolig heldige. 

På «balkongen» på den store vindgropen nord for snørennen opp til Porten er det sol, mat og termos. Og tid til å nyte det mektige landskapet. Vi har vært underveis i fem timer og trenger litt hvile og næring. Dagene er korte i desember. Fortsatt har vi 3-400 høydemeter igjen til toppen og langt igjen før vi er i hus. Etter en liten halvtime må vi dessverre sige videre.

Tauet legger vi i sekken, og går sakte og sindig på ski mot snørennen som går opp til Porten. Overgangen fra breen til fjellet er brattere enn det vi kan huske fra tidligere turer. Trolig er det fordi breen har krympet i tjukkelse her også.

Vi tar det veldig forsiktig, og legger sporet så skredsikkert vi kan over den korte og bratteste biten. Nederst i selve rennen tar vi skiene på sekken og stropper på stegjernene. Dette er ikke plassen å skli ut. Under løssnøen er det hardt her og der. Snart er vi gjennom Porten, den spesielle fjellformasjonen som vel har gitt navn skardet.

Fra skardet går vi på ski over den øvre og slake delen av Styggebrean, mot et lite skard i ryggen opp til Galdhøpiggen (nær høyde 2271 på kartet). Herfra er den tryggeste og vanlige veien til topps langs selve ryggen, men i dag frister det på ingen måte.

Alt av eldre snø er blåst bort, nå ligger det bare et tynt lag med løssnø på steinuren oppover. Piggbrean, som vi nå har litt under oss, ser ut til å være et bedre alternativ i dag. Brefallet har riktignok noen feite sprekker, det viser flybildene, men uværet som herjet for et par uker siden har sparklet igjen alt sammen. Ikke en sprekk eller grop er å se, så vi slipper oss ned på breen. Det aller sikreste hadde vært å finne frem tauet igjen, men vi velger å gå uten på den svært faste og vindblåste snøen.

Galdhøpiggen. 2469 meter over havet. Solen står lavt der sørvest, selv om klokken bare er 14:30. Rundt oss gjør alle stortoppene seg så fine de kan i kveldsblått og svart, med appelsinfargesollys på toppene. Langt der borte kneiser signaturen til Hurrungane. Over lavlandet mot sør ligger et lavt skydekke så langt vi kan se. Over oss er himmelen bare blå, blå, blå. Og det er vindstille. Fire godt voksne karer nikker og smiler til hverandre og til verden, og er utrolig glade og takknemlige.

Vi har lyst å rekke ned til Juvvatnet før det blir mørk, så det er bare tid for et kort besøk på toppen i dag. Fellene vi har brukt hele dagen stappes i sekken, så setter vi kursen hjemover. Ned Piggbrean suser vi nær sporet vi kom opp, og tross grundig sjekk av breen ser vi ikke antydning til sprekker. Kjentfolk har fortalt etterpå at det er ganske uvanlig. Vel nede på Styggebrean setter vi kursen rett mot Juvvatnet.

Det siste stykket over Juvflye er avblåst og steinete. Det er ikke helt lett å snuse opp den beste ruten, men vi kommer oss ned på Juvvatnet uten altfor mange sår i skiene. Mørket siger på nå, så hodelyktene plukkes frem når vi er ved turiststien til Juvfonna. Herfra kjenner vi godt ruten videre ned mot dalen. Her var vi i går også. Nå er det bare å følge veistikkene ned til Raudbergstulen, og så videre på snødekt og brøytet vei ned til hytten vi leier på Storhaugen gard.

Vel, aldeles bare bare er det ikke, det sier lårmusklene klart ifra om. 1100 høydemeter ned – på hardt føre, i mørket og seint på dagen – sånt noe tar på en gammel skrott. Det er ikke mye lyd igjen i oss når vi låser oss inn i hytten klokken fem, etter å ha vært på farten i ti timer. Dette var nettopp den hvite dagen i desember vi trengte så sårt. Spekemat og noe kaldt i glasset skal smake ekstra godt i kveld.