Topptur og randonee på Valdresflya

Leif er også langt over snittet gira på toppturer, han er skredobservatør, jovial og alt sånt, men viktigst av alt: På en klassetur med ungdomsskolen hadde han vært inne i Leirungsdalen og sett en gjeng kjøre ned nordsiden av Munken.

Det er omtrent 25 år siden, og siden da hadde nordsiden av fjellet rota med hue hans.

Vi sneik oss gjennom bommen ved Beitostølen så snart den åpna klokka åtte – Valdresflya var nemlig nattestengt på denne tida av våren. Vi kjørte forbi det høyeste punktet hvor folk som sto opp senere enn oss skulle gå på Rasletind, og fortsatte litt ned i retning Vågå. I halv ni-tida var vi i gang, og snøen var knallhard og jævlig etter nattens kuldegrader.

– Men Leif, vi kan jo ikke kjøre ei stor og bratt nordside på 500 høydemeter på sånt føre?

Jeg var litt bekymra, for med mest erfaring fra kystfjell følte jeg meg ganske sikker på at gårsdagens varme hadde nådd opp til toppene. I så fall ville føret være verdens verste siden natten hadde vært kald: fryst sløsj.

Men Leif har vunnet et verdenscuprenn i telemark og er en fyr jeg stoler på. Dessuten er han litt lokal i motsetning til meg, og svarer (muligens med et snev av usikkerhet i stemmen):

– Neida, på Munken er det nok vintersnø skal du se!

To timer senere i slutten av april sto vi oppi nordsida på Munken, og kunne konstatere:

1. Det er vintersnø!

2. Det er supert stegjernsføre og temmelig bratt

3. Punkt 2 er ikke veeeeeldig kompatibelt med godt skiføre

4. Målt i høydemeter per time gikk det vanvittig sakte med oss

5. Punkt fire skyldes den kjempelange og flate marsjen inn Leirungsdalen

I likhet med de fleste andre toppturfjellene i området, som ofte har strålende skiføre når det egentlig ikke er skisesong, er det langt å gå også inn til Munken. Vi spaserte inn sammen med nikkerskledte folk på fjellski, men de slo ikke følge da vi endelig kunne ta til venstre og begynne klatringa opp mot Munken.

Vi passerte et par med en hund som skulle samme vei, og både Leif og jeg hadde store problemer med å se for oss at den stakkars hunden skulle logre så mye oppi der. Snøen var hard, fjellsiden bratt, og isøks og stegjern måtte fram der vi tråkka spor på vår venstre side av nordsiden. 

Men heldigvis så det ut til at den andre siden - skikjørers venstre side - hadde vært utsatt for litegranne heldig vind. Der lå nemlig noe som så ut som myke snødyner. Men en ting er at de så myke ut. Spørsmålet er om de faktisk er det. 

Uansett; først måtte vi komme oss opp og velberga forbi det litt smale, nokså bratte og harde krukset øverst.

Fra toppen av Munkens nordside skulle Leifs ungdomsskoledrøm fra 90-tallet endelig gå i oppfyllelse, og jeg skulle ha en sentral rolle. Det var fint for oss to samboere fra gymnastiden. Føret rakk riktignok ikke å endre seg i løpet av de ti minuttene vi tilbragte på toppen, så de første 200 høydemetrene ble unnagjort med forsiktige svinger på den harde snøen.

Men midtveis skjedde det noe – vi kjørte lenger vest enn vi gikk opp, og det som så ut som myke snødyner var jaggu det! Her gikk det an å dra på litt, og med ikke-eksisterende skredfare - ferdsel i nordsiden på Munken er ikke kompatibelt med skredrisiko - fikk vi 300 høydemeter med fantastisk fine svinger!

Vakre Knutsholstinden til venstre for oss ramma inn det hele på temmelig nasjonalromantisk vis.

Vel nede i Leirungsdalen klistra vi på fellene mens folk på turski spaserte forbi oss og kanskje tenkte det var litt i overkant å holde på her med hjelm og isøks. Men det får bare være. Vi traska opp på Tjønnholsoksle, og skåra dermed dagens andre 2000-metring.

Der mista jeg litt motet og var sliten, men Leif satte ned foten og bestemte videre gange mot Tjønnholstind. Det ble en lang og seig spasertur med skiene på sekken og skistøvlene i steinura, og noen nærmere beskrivelse orker jeg ikke å styre med her.

Men fra dagens tredje 2000-metring ble det artig – ryggen over til Steinflytinden er en kort og spektakulær opplevelse, som tidvis er veldig luftig. Her måtte vi på med isøks og stegjern igjen. Særlig på nordsiden er utsikten rå, med breen Nordre Tjønnholet i bunn av stupet, og de stilige Skarvflytindene til venstre.

Der er en del mildt sagt drøye skilinjer. Det er det for øvrig på østsiden av Tjønnholsoksle også. Vi hadde googla denne ryggen, men med alt fra beskrivelser fra tøffe skjeggemenn med dialekt som mener den er dritenkel til andre som mener det er livsfarlig var det ikke så lett å forvente noe.

Min analyse er at ryggen mellom Tjønnholstinden og Steinflytinden er tidvis svært spektakulær og luftig, men alt kan nokså enkelt omgås i sørsiden, og langt er det ikke.

Velger du å følge ryggen slavisk er det utsatt, og tau er kjekt. Vinterstid må man regne med mye gåing på stein med stegjern, men på tørt føre sommerstid med myke skosåler er nok ryggen betydelig enklere.

Vi klora oss over og til dagens fjerde og siste 2000-metring, hvor toppen minner om ei gigantisk vorte. Det måtte til en slags buldre-move for å komme seg opp på Steinflytinden.

Kanskje ikke så vanskelig, men med gamlis-kne og skisko syns jeg det var litt styr. Toppen er spektakulær, og utsikten mot Tjønnholstinden og ryggen vi nettopp hadde gått var skikkelig tøff. 

Nå hadde vi gått omtrent 2100 høydemeter, og det eneste som gjensto var lang og slak skikjøring. Sola hadde stekt snøen her oppe, men nå hadde den fryst til betong og dermed fikk vi det tidligere nevnte verdens jævligste føre.

Heldigvis er terrenget ned fra Steinflytinden slakt, og enda mer heldigvis: Lenger nede ble det mykt, og vi klarte å få oss noen nydelige cruisingsvinger før litt kos med klassisk langrenn tilbake til bilen. 

Det ble 26 kilometer på toppturski, og vi var begge enige om at det er nokså langt, men at det hadde vært en kolossal tur.

VALDRESFLYA

Fylkesvei 51 i Øst-Jotunheimen ble bygd gradvis, men fra 1953 har det vært mulig å kjøre bil over Valdresflya. Veien knytter sammen Ottadalen i nord og Valdres i sør, og har status som nasjonal turistveg. Høyeste punkt på vegen er 1 389 meter over havet. Valdresflya er vinterstengt, vanligvis mellom 15. desember og 1. april.

Siden veien ligger såpass høyt er den et svært godt utgangspunkt for turer i noen av Norges høyeste fjell både høst og vår. Merk at vegen ofte er nattestengt – oppdatert info får man på vegvesen.no.