Kort og bratt: Renna er ikke mer enn rundt 200 høydemeter, men er til gjengjeld bratt med en jevn helning på omtrent 45 grader.
Lesetid: 7 minutter
Mitt forhold til Stølsmaradalstinden begynte for noen år siden på en tur til Dyrhaugstind i Hurrungane. En spiss topp sør for Ringstindene fanget min oppmerksomhet, spesielt på grunn av ei renne som gikk ned i nordøstlig retning fra et skar mellom de to høydene på tinden. Mange spørsmål dukket opp i hodet om denne toppen som virket så utilgjengelig. I ettertid har jeg sett på bilder av den mange ganger. Men min lave kunnskap om ferdsel på bre og skepsis mot ukjente renner gjorde at jeg plasserte tanken i bakhodet.
En fredagskveld på forsommeren tikker en melding inn fra min gode turkamerat Lars:
– Har du lyst til å være med til Stølsmaradalstinden i morgen?
Den sovende turdrømmen vekkes. Lars hadde vært der for noen dager siden, men ikke kjørt ned renna fordi han var ukomfortabel med snøforholdene. Derfor er han nå sulten på en revansj. Jeg føler en større trygghet på turen når en erfaren turkamerat allerede har gått over breen, og fordi det er en alternativ og slakere rute opp til toppen hvis renna vil vise seg å bli for skummel. I tillegg er det meldt ganske bra vær neste dag. Alt ligger til rette for å få realisert drømmen.
«Det er kaldt ute, og kaffedampen danser bølgende på frontruta av bilen idet vi setter kursen mot Turtagrø.»
Klokken 06.30 neste dag plukker Lars meg opp utenfor huset i Sogndal. Hovedgrunnen til at vi drar såpass tidlig er at solen har en voldsom effekt på snøen på denne tiden av året. Det er en fin og stille morgen, og vi er i midten av juni i en uvanlig snørik vårsesong. Det er kaldt ute, og kaffedampen danser bølgende på frontruta av bilen idet vi setter kursen mot Turtagrø.
Når vi starter ved munningen av Ringsdalen kl 08.30, henger tåka tungt over toppene, og det er flatt lys. Snøen er hard, og et lett snødryss setter tvilen i oss. Lars setter i marsj med telerando, mens jeg går på splitboard. Vi følger hovedtraséen inn den lange og slake Ringsdalen og opp på Ringsbreen. Her ser vi noen grupper med folk på vei opp mot Store Ringstind.
– Vi har brukt 1,5 time opp til Ringsbreen, det er jo ikke så verst, sier Lars.
– Nei. Men vi har fortsatt noen kilometer igjen, svarer jeg.
Vi vinker farvel til hovedveien, og setter kursen opp mot Ringsskar. På høyeste punkt i skaret er det en aning lettere vær, og vi ser den ensomme majestet foran oss, med toppen innhyllet i et lett tåketeppe. Et øyeblikk av undring og spenning. Renna ser brattere ut enn det jeg hadde sett for meg. Tvilen kommer på besøk igjen, men vi har fortsatt igjen halvannen kilometer over den nokså flate Stølsmaradalsbreen, og har nok av tid til å vurdere renna.
Kryssingen av breen går fint, og når vi er i det vi anslår som starten av renna, har tåka sluppet taket, og vi ser hele veien opp til toppen og den knallblå himmelen bak. Fra denne synsvinkelen er ikke renna like skremmende lenger. Den har ingen eksponerte partier, i følge kartet er den omtrent 200 høydemeter, og den har en jevn helning på rundt 45 grader. Ski og splitboard stroppes fast på sekken, og Lars sparker sine første fottrinn gjennom snøoverflaten. Skredfaren er vurdert til grad 2, snøen er hard med jevn konsistens langt ned i snødekket, og det er seint på sesongen. Det er heller ingen snøskavl å bekymre seg for i toppen. På bakgrunn av dette konstaterer vi at vi ikke bekymrer oss for skred. Vi er derimot enige om at vi ikke er interessert i noen aketur ned her, da stor fart på hard snø kan ende fatalt, spesielt når vi er så langt unna folk og hjelp.
Lars sparker seg trinn for trinn oppover renna i sakte, men sikkert tempo, mens jeg blir igjen i bunnen og tar bilder. Det er helt stille. Det eneste jeg hører er ekkoet av stegene til Lars, og små biter av snø som rasler ned forbi meg. Så er det min tur. Med isøksa i den ene hånda, og en stav i den andre, går jeg steg for steg opp den ferdiglagde trappa. Jeg kjenner litt på frykten for at et av trappetrinnene skal gi etter og gi meg
enveisbillett til bunnen. Etter hvert føler jeg meg såpass overbevist over den solide snøen at tankene slipper taket, og jeg flytter armer og bein systematisk og jevnt oppover.
– Går det bra eller? roper Lars ned til meg med sin bergensdialekt.
– Ja, konstaterer jeg med en kort og konsentrert røst.
Skygge går over i sol og varme, men jeg rekker ikke å svette
veldig mye før jeg plutselig er i toppen av renna.
– Dette tok jo ikke mer enn 20 minutter, sier Lars.
Fra skaret og opp til toppen er det god plass og 60 slake høydemeter. På toppen er vi helt alene, og nyter en lang lunsj i bar overkropp. Mens vi sitter og spiser ser vi store grupper folk på vei opp mot Store Ringstind, som små maur på rekke. Motsatt vei ser vi den markante Stølsmaradalen og store deler av Jotunheimen.
Det er på tide å vende hjemover igjen. Jeg kjenner pulsen stige i det jeg titter ned fra toppen av renna, klar til å fotografere Lars. Han setter utfor med fine, kontrollerte
svinger i toppen, og snøen ser myk og god ut. Plutselig høres en velkjent skrapelyd i det Lars svinger seg inn i skyggen. Ekkoet fra lyden høres litt senere enn selve bevegelsen, og han stopper opp idet lyden når meg.
– Shit, her var det knallhardt! hører jeg i et fjernt ekko fra veggen.
Lars kontrollerer seg sakte men sikkert videre ned. Når han er vel nede og har stoppet opp, peker jeg nesa på brettet mitt i fallretningen, og slipper meg smånervøs utfor. Føret i toppen er mykt og fint, og i det jeg kommer inn i skyggepartiet forandrer føret seg som forventet. Jeg skraper meg sakte ned på stålkanten, og stopper helt opp før jeg hopper meg rundt på motsatt kant. Her har jeg ikke lyst til å falle. Det blir nok ikke noe coverbilde av denne kjøringen, men god trening er det. Pumpet og fornøyd møter jeg Lars i bunnen.
–Hvor kjørte du egentlig? Jeg så ikke sporene dine i skyggen? sier jeg andpusten.
– Det er kanskje like greit at skrensesporene våre ikke synes, sier Lars og smiler.
«Turen ut av Ringsdalen er som vanlig seig etter en lang og varm dag i fjellet. Man kans spørre seg: Hvorfor gå en åtte kilometer lang anmarsj for å kjøre en renne på 200 høydemeter?»
Vi tar på oss fellene igjen, og går i rolig tempo tilbake mot Ringsskar. I det vi skal til å skli ned på Ringsbreen, hører vi noen høye rop i retning Dyrhaugstind. Ikke lenge etter ser vi snø i bevegelse ned sørvestrenna fra toppen. Én person står over, og tre under. Elva av snømasser akkumulerer i størrelse og fart, men heldigvis ser vi at de tre personene lenger ned klarer å komme seg til siden i tide. Snøen passerer skifølget, og brøler som en foss på sin vei videre ned mot Ringsdalen. Våtsnøskredet passerer hovedfartsåren opp mot Store Ringstind, men ingen mennesker blir tatt. Kroneksempel på hvorfor det er lurt å være tidlig ute på topptur i sør- og vestvendt terreng på denne tiden av året.
Turen ut av Ringsdalen er som vanlig seig etter en lang og varm dag i fjellet. Man kan spørre seg: Hvorfor gå en åtte kilometer lang anmarsj for å kjøre en renne på 200 høydemeter?
I tillegg var jo ikke snøen noe å juble for?
Effektive turer rett fra veien på god snø er bra. Men det er noe spesielt ved å være i ensom majestet i fjellet med turfølget sitt, og gjennomføre en tur som føles unik. Og så var kanskje Stølsmaratinden sulten på et besøk.
Stølsmaradalstinden er en topp på 2025 moh, som ligger i Hurrungane i Årdal kommune. Toppen ligger sør for Ringstindene, og blir derfor som regel forbigått til fordel for mer tilgjengelige topper.
Tid: 6-8 timer
Høydeforskjell: 1146 høydemeter
Avstand: 8 km (én vei)
Tilkomst/parkering: Parker ved munningen av Ringsdalen, like ved Turtagrø.
Anmarsj: Slak anmarsj på omtrent 8 km (ca. 3 timer) fra Tindevegen ved munningen av Ringsdalen. Medfølger et bratt parti opp til Ringsbreen, og ferdsel over isbre. Fra foten av fjellet har man to hovedveier. Opp nordøstrenna (rundt 45 grader i 200 høydemeter), eller et slakere alternativ på sørsiden av sørtoppen.
Nedkjøring: Kjør ned renna eller det slakere alternativet ned sørsiden av sørtoppen.
Utstyr: I tillegg til vanlig toppturutstyr, krever turen skarejern, stegjern og isøks (spesielt ved hardt føre), samt breutstyr.
Faremomenter: Ferdsel på bre, snøskred og utglidning.
Kilde: «Toppturar i Sogn». Bjørhusdal, Haslestad, Vereide (Fri Flyt-forlaget 2013).
Allerede abonnent?
Kjøp abonnement og få tilgang til artikkelen.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Fri Flyt,
Terrengsykkel, UTE, Klatring, Landevei og Jeger sine nettsider, app og e-magasin.
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
3 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
2 utgaver av Fri Flyt Magasin
12 måneder
50%
rabatt
Digital tilgang til 6 nettsider
8 utgaver av Fri Flyt Magasin
Betal smartere med Klarna.
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Friflyt.no har daglig dekning av det som skjer i skianlegg og toppturområder, og vi dekker debatter og dilemmaer om alt fra snøskred til klimaendringer. Om sommeren skriver vi om aktiviteter skifolk er opptatt av når det ikke er snø på bakken, som vannsport og sykkel.
På friflyt.no finner du også Fri Flyt sine skitester og mer enn 750 guider til toppturer.