I fjor måtte jeg lete etter sommersnø i Jotunheimen. I år kunne jeg spenne på meg skia 50 m fra Leirvassbu og begi meg ut i det hvite eventyret. Kursen gikk mot Olavsbu, en annen høytliggende hytte i 'heimen. Sen start og toppsug førte til at jeg i 22-tiden nøt solnedgangen fra Skardalseggje. Jeg gledet meg til nedkjøring til Olavsbu på sommersløsj, men nei. Minusgrader ga pappskare og interessante retningsendringer når stålkantene bet seg fast... Ned kom jeg likevel, til hyggelig gjensyn med Olavsbu etter mange års fravær.
Dagen etter stod Store Rauddalseggje for tur, med start i nydelig vær. Etter hvert kom skyene og innen jeg var på toppen snødde det friskt! Eneste selskap var en rype, helt oppunder toppen. Tur på østtoppen ble avlyst. Dårlig sikt og vått fjell gjorde ikke klyvingen særlig fristende. Heldigvis var skylaget høyt nok til at nedkjøringen i Skarddalen kunne nytes i fulle drag. Vel oppe igjen på bandet mellom Skarddalseggje og Rauddalseggje tittet solen fram igjen og denne gangen ble det deilig cruising ned mot Olavsbu på perfekt sommersløsj. Herlig! Herlig var også middagen en svensk familie bød på. Intet ondt ord om Søta bror!
Tidlig opp neste dag. I regnvær satte jeg kursen mot Østre Raudalstind. I påsken for noen år siden måtte jeg snu rett under toppen ved en hammer som ikke lot seg forsere uten stegjern og isøks, noe som selvfølgelig lå igjen på Leirvassbu. Men nå skulle den til pers! På veien dit gikk jeg over Simledalsbandet. På høyre side kneiset Høgvagltindane med bratte hammere ned mot bandet. Hvordan jeg kom meg ned der i tåka på påsketuren skjønner jeg ikke! Åpenbart et dårlig valg den gangen. Været nå var ikke mye bedre, men eggen til topps på Østre Raudalstind var snøfri og lett å komme opp. TIT (Topp i tåke) ble det, men nå fikk jeg i allefall tatt den. Herlig nedkjøring mot Simledalen ble det også. Deretter var det bare å traske opp Gravdalen tilbake til Leirvassbu.
En flott tur! Hvorfor ikke andre skientusiaster benytter seg av mulighetene til sensommertopptur skjønner jeg ikke!
