Riingsdalen viste seg fra en flott (om enn noe lite hvit) side sist helg.
Gutta fikk noen hundre høydemeter pudder i en flanke til venstre for Vestre
Riingstind når man ser inn dalen, etter å ha slitt seg gjennom
rullesteinsura nede i Riingsdalen.
Geografisk har det seg slik at deltakerne på dette som kan betegnes som en
slags sesong-debut/avslutning befinner seg omtrent på hver sin side av
landet, det vil si Broder (Åsmund Sælevik), Truls (Kannelønning) og Kriss (Kristoffer Åsland) studerer iTrondheim, mens Tarjei (Kannelønning) og undertegnede henholdsvis studerer og jobber i Oslo. Det var derfor naturlig at vi fra hver vår kant kjørte rundt 450km for å møtes på midten, og om mulig å sette sesongens siste skispor i
Hurrungane.
Forøvrig synes vi sistespor er høyst undervurdert. Litt sånn som å være de eldste over Grønnland. Vi lot derfor innleveringsfrister og andre plikter seile sin egen sjø, og gjorde vårt beste for å komme forbi fotoboks-skogen med økonomien i noenlunde behold.
Den obligatoriske "pølsefesten" ble unnagjort ved bommen før Sognefjellet,
før vi fant posene sånn rundt midnatt.
Lørdagen randt alt for tidlig, men med nydelig vær, og sekkene ble pakket for Riingsdalen. Snødekket der var absolutt ikke egnet for ski, så det ble å labbe på relativt tungt fottøy inn hele Riingsdalen. Helt til vi kunne spenne på oss skiene oppe på breen.
Da var dagen imidlertid kommet så langt at Store Riingstind ble droppet til fordel for
vestflanken på Søre Dyrhaugstind. Toppen av flanken ble nådd mens solen
var i ferd med å forsvinne bak Store Riingstind, så det tok ikke lang tid før vi lot
tuppene peke nedover. Føret skuffet oss absolutt ikke, noe vi visste
ettersom vi hadde basket oppover i snø til lårene. Vel nede i Riingsbotn
var det dags at strappe skiene på sekkene, finne frem hodelyktene, og
vakle seg nedover blant rullestein og issvuller. Etter tolv timer på
farten var det ingen som klagde da vi endelig kunne spenne av oss skistøvlene og sette oss i bilene.
Søndagen ble omtrent slik værmeldingen forutsa: Dårlig. Vi lot derfor tynt
og dårlig snødekke være tynt og dårlig snødekke, og sov lenge. Deretter var det bare
å innta en slags frokost i Lom før vi delte Norge på tvers med to stk Volkswagen.
Om det var verdt det? Nja.. Akkurat nå, ja. Forrige lørdag i 20-tiden,
neppe.
Tekst og bilder: Gunnstein Sælevik
