Etter å ha feiret fjorårets 17. mai på en seilbåt et stykke unna sivilasjonen, tenkte jeg som så at det var en tradisjon verdt å forfølge. Ikke nødvendigvis på en seilbåt, men ute i naturen hvor sportslig aktivitet kunne prioriteres fremfor champagnefrokost i Oslo. Ikke noe galt med det, men forandring fryder noe ganger.
Etter å ha hatt noen flotte toppturer på både Hovden og Stryn denne våren var jeg gira på å fortsette med dette så lenge det var snø å finne i dette langstrakte land. Etter litt grubling på saken tok jeg kontakt med Anders Hem som driver med guiding i Jotunheimen og kjenner området som sin egen baklomme. Anders har feiret 17. mai i fjellet mer enn en håndfull ganger de siste årene og var ikke vond å be når jeg tok kontakt. Saken var dermed biff og onsdag 16 mai satt jeg meg i bilen retning Turtagrø for å få min jomfrutur på ski i Jotunheimen.
Se galleri nederst i saken.
(Blogginnlegget fortsetter under videoen)
Ankom Turtagrø rundt 11 på kvelden og fant Anders sittende i hotellbaren/lobbyen med to leger som jobbet i Førde. Ikke noe poeng å legge seg ennå tenkte jeg og bestilte meg en øl før jeg slo meg ned. Etter en lang samtale med disse legene hvor det etter hvert dreide mer og mer over til det morbide hvor skred og død var i fokus, tenkte jeg at ldet var på tide å kalle det natta. Klokken hadde bikket tre og et ukjent antal enheter med øl var i tillegg banket nedpå, så tenkte jeg det var en grei avgjørelse med tanke på at en god del høydemeter skulle forseres på selveste nasjonaldagen.
I overraskende god form under 17. mai frokosten vår på hotellet, mente Anders at Austanbottstind var et godt valg for dagen. Jeg har aldri gått på ski på et fjell på over 2000 meter før og med tanke på at dette rager 2203 meter over havet så var jeg ikke vond å be. I tillegg fristet han med et par bratte renner noe jeg har ønsket å prøve meg på lenge.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
MAGISK: Været var definitivt upåklagelig. Foto: Andreas Løve Storm Fausko
Uansett, vi tok bena fatt med norske flagg i sekken og etter rolig guide tempo, som Anders kaller det, i et par-tre timer kom vi fram til nord og sør renna på Austanbottstind som ligger på rett over 2000 meter. Selve toppen hadde krevd booting med tau et par hundre høydemeter til og vi bestemte oss for å gi oss ved rennene. Et par grunner til det: Den ene var at de siste høydemeterne ville tatt nesten to timer ekstra i veldig eksponert terreng uten mulighet for skikjøring ned. Den andre grunnen var at når jeg så de to aktuelle rennene så følte jeg at jeg hadde tatt meg litt vann over hodet og tenkte at her gjelder det bare å komme seg ned så fort som mulig, men gjerne helskinnet. Stoken var der, men det var jaggu skjelven også. Samtalen med legene kvelden før satt tross alt friskt i minne ennå.
Vi bestemte oss for å gå for sørrenna da nordrenna føltes litt i bratteste laget for min del. Igjen må jeg presisere at samtalen med legene fortsatt satt friskt i minne.
Men det var ikke noe annet å gjøre enn å bare ta på seg hjelm og ski og bare la det stå til. Hvordan det gikk gikk vil filmen vise, men med tanke på at jeg sitter å skriver det her så kom vi helskinnet ned . Og til tross for litt knall og fall, noe som egentlig må til, så var det definitivt et av årets beste turer som definitivt frister til gjentakelse. Har en viss mistanke om at nordreanna ligger der neste år også. 17 mai i fjellet er med andre ord en god tradisjon! med øl var banket nedpå, tenkte atta. Ikke en samtog død var i fokus og et ukjent antal enheter med øl var banket nedpå, tenkte
