Bruviknipa - fjelltopp og topptur på Osterøy

Helt oppunder toppen av Bruviknipa på Osterøy, manøvrerer vi oss over en stor snøflanke, på vei inn i en smal renne. Asbjørn gjør unna den første, motvillige brattsvingen. Snøen er bedre, og han legger pene svinger nedover den smale trakten som leder rett ned mot fjorden.

Liker du å stå på ski og har bosatt deg i Bergen, er du dømt til å kjøre E16 mot Voss en god del, på vei til fjells. Veistrekningen er utskjelt og trafikkert, der den svinger seg mellom fjord og fjell. En halvtimes kjøring fra Bergen, i et ledig øyeblikk mellom to av de uendelig mange tunellene, er det noe som drar blikket vekk fra veien og opp.

På den andre siden av Sørfjorden som skiller Osterøy fra fastlandet, reiser et fjell seg steilt opp mot himmelen. En markant topp, med en snørenne som går rakt ned mot vannet.

Akkurat når du får festet blikket på renna, blir det plutselig svart, omfavnet av atter en tunell, og du gjør deg klar, klar til få med deg så mye du kan når tunellen igjen tar slutt. Og du tenker kanskje – en dag får jeg lagt spor der oppe?

Etter noen hundre høydemeter synker renna ned i skogen, og snølaget blir tykkere og mykere under skisålene til Asbjørn.

Trærne er hvite av nysnø, og langt der nede ligger Sørfjorden blikk stille og kald. Svingene blir større, det jubles av glede. Lengre ned får renna mer preg av en snødekt bekk, og vi ser oss nødt til å komme oss inn i skogen og det vi håper er enklere terreng.

Trærne vi skal forbi ligger imidlertid horisontalt, i hoftehøyde, knekt av et tidligere snøskred. Med ski på beina og bratt helling er det et realt prosjekt å bevege seg nedover. Vel ute av renna beveger vi oss inn i bratt skog, klassisk hjorteterreng som Vestlandet har mer enn nok av. Dessverre er ikke hjorten veldig ivrig på å rydde skog, så her er det tett mellom trærne. 

Etter hvert blir snølaget tynnere, og omsorgen for skisålene dabber av i takt med snølaget og tålmodigheten. Vi kjører da litt til før vi tar av skiene?

Blaut mose og greiner er også et slags skiføre, eller? Det glir da greit, helt til jeg kiler skia fast under et tre og knekker frambindingen – det er prisen man betaler for latskap. Vel nede ved fjorden ser vi renna langt der oppe. Asbjørn smiler, tilfreds med endelig å ha kjørt renna på Bruviknipa.

– Jeg husker det var veldig kult å endelig få være der man har pekt opp i femten år. Å faktisk kjøre der, og ikke bare sitte i bilen og drikke kaffe og snakke om det. 

Asbjørn mimrer tilbake til dagen for seks år siden.

– Rennen ser jo fet ut, og de fleste som er interessert i bratt kjøring peker på den når man kommer til Trengereidkrysset. Det er en greie, noe man vil kjøre. 

– Husker du hvordan det var å kjøre inn i toppen av renna? 

– Det var litt av et føre husker jeg, bare å få fram øksen og dra seg inn i rennen. Jeg var ikke høy i hatten da, for den er jo ordentlig bratt i toppen, brattere enn man tror. Og forholdene må jo være riktige, noe som ikke skjer hver sesong. Det kan være fem år mellom hver gang.

– Hvordan var det da du skulle ned i skogen? 

– Det var jo et helsike – men artig! 

Det skulle gå tre år før jeg igjen var tilbake. 13. mars 2018 skal Kari Sølberg Ellingsen og jeg til Bruviknipa.

Vinteren i Bergen har vært usedvanlig kald og fin, og et nytt snøfall har gitt oss muligheten til å prøve oss på renna. På toppen ser vi igjen utover det aller beste vestlandsterreng, før Kari legger et stabilt skjær over toppflanken. Inne i renna er føret bedre, som forrige gang, og hun legger stødige svinger ned den bratte snøen. På riktig sted til riktig tid.

Med skogturen til Asbjørn og meg friskt i minne, har Kari og jeg blitt enige om å ta skiene på ryggen og gå opp renna.

«Tre nye år har gått, vi har igjen fått en fin vinterperiode, og Kari og jeg har denne gang fått følge av Sondre Folkedal.»

Etter en kjapp og effektiv spasertur opp er vi tilbake på toppen. Rett over fjorden ligger bergensernes favorittfjell, Gullfjellet. Folgefonna kan skimtes i horisonten, og mot vest ser vi åpent hav. Vi går noen turer og nyter den gode, tørre snøen og den fantastiske vårdagen, før vi bikker skiene ned på motsatt side av fjellet, tilbake til bilen.

Og her ligger den virkelig gode snøen, skjermet for sol og vind, jevnt fordelt over snillere og mer lekent terreng. Vi kjører ikke ned mot en fjord, men mot innsiden av Osterøy, mot vinter, ikke vår. Renna hadde vært kjekk å kjøre, men det er ingen tvil om at den beste skikjøringen fikk vi på denne siden av fjellet.  

I februar 2020 er vi igjen på tur over Osterøybroen, med Bruviknipa i sikte. To nye år har gått, vi har igjen fått en fin vinterperiode, og Kari og jeg har denne gang fått følge av Sondre Folkedal.

Sondre har kjørt det meste av bratte fjell i nærheten av Bergen, men enda ikke fått gleden av å stå på ski på Osterøy. Fra parkeringen ved Båtaleitet går vi innover mot Brøkbotnen, med sola midt imot oss. Snøen er løs og tørr, og været er med oss. Skyfri himmel. 

Denne gangen ser vi nøye på terrenget ned mot Brøkbotnen – en stor bowl som byr på bratt terreng, renneformasjoner, flanker, lekent terreng – og noe terreng som absolutt ikke innbyr til skikjøring. Stien opp mot Flatafjellet begynner å bli kjent, og vi langer ut mot toppen. 

Denne dagen ligger skyene over Gullfjellet, og vi kan ikke se Folgefonna. Mer vær er på vei inn fra havet, og vi kan ikke bli værende for lenge på toppen.

Renna ligger der, klar for spor, men planen er en annen denne gang. Vi snur oss rundt, velger god snø framfor skare i rennen, lett vei tilbake til bilen framfor baksing i bratt skog.

Sondre slipper på i store svinger i det lyset blir blåere. Snøen henger i lufta etter Kari. Ingen ser sporene våre fra E16, vi ser ingen fjord i bunnen av linjen. Her, på den andre siden av Bruviknipa.