Med en og en halv måned på veien, hadde Babe vist seg å klare det meste av norske vinterveier. Litt ekstra jobb i motbakkene, men kjetting løste det meste. Nå var det på tide med litt behandling og EU-godkjenning.
Etter et par dager var hun godkjent og forsyningene fylt opp. Vi satte snuten nordover, for det var duket for et realt nordnorsk eventyr. Vi har snakket om at mye på vestkysten var litt vel langt unna for å utforske mens man studerer i Trondheim, men det er jo en annen skala når vi snakker om Nord-Norge. Reisen oppover ble en opplevelse i seg selv. Nok timer på veien gjorde derimot at vi fikk unnagjort en del av skolearbeidet vi hadde tilbake i Trondheim.
Vel fremme i Nord-Norge, sto en rekke tindebestigninger på dør. Tromsø skal virkelig ha det. Blant storbyene i Norge, kan man ikke annet enn å krone dette til topptur-hovedstaden. Med Kvaløya 40 minutter mot nordvest og Lyngen halvannen time mot øst, kan man enkelt studere eller jobbe og ennå dra på dagsturer til alpint landskap.
Gjennom og etter prosjektet vårt har vi fått en del spørsmål om hvor vi bor underveis. Og som en ordentlig boms, har vi lært at vi må bare være skamløs på spørrefronten. Det verste man tross alt kan få er et nei, og det har vi virkelig fått testet gjennom denne sesongen. Vi er evig takknemlig til alle vennene våre og bekjente på veien som har åpnet hus og hytte til noen underlige trondheimsstudenter som har vært på dør.
Historier fra denne sesongen kommer vi til å gjenfortelle så lenge vi lever. Samtidig har vennskap og kjærlighet blomstret i den norske fjellheimen. Som i alle situasjoner handler det om å se muligheter i stedet for utfordringer, og for oss ga Covid-19 en uforglemmelig sesong som skiboms hjemme i Norge.
