Sist fredag formiddag, på internett:
Nikolai Schirmer går virralt (trønderdialekt) med filmen sin om tidenes mest nedsnødde november i Troms. Han bader i snø oppi Nord-Norge, og sender både svære cork 7´ere og styggbratte renner.
Der jeg bor er det også en slags vinter. Det er 10 centimeter snø og to uker siden den kom. Men i motsetning til normalen har ikke snøen smelta bort. Minusgrader har konservert den og tusenvis av toppturfolk har sørga får å pakke snøen godt sammen. Dermed er det skiføre, men skal du finne god snø må du ha trippel tindeveglederutdanning og minst 800 års erfaring (for øvrig ingen uvanlig kombinasjon, kan man noen ganger få inntrykk av).
Les flere andre kommentarer og blogger fra Fri Flyt her!
Sist fredag ettermiddag, hjemme hos meg, i virkeligheten:
– Vi finner garantert ikke god snø. Eller; gjør vi det, så snakker vi tidenes bonus. Men vi kan gå ryggen over til Åbittind. Da får vi i hvert fall en veldig fin og litt spennende tur.
Her siterer jeg meg sjøl, for jeg er en form for lokalkjent autoritet som skal på tur med Ingvild og Tonje. Damene er sjukt motiverte, sjukt flinke, veldig hyggelige og bidrar til en test jeg ikke kan gjennomføre selv, men den får du komme tilbake til senere, kjære leser. De tror muligens jeg er en slags ekspert, så jeg koser meg i glansen av å komme med turforslaget. Som man strengt tatt ikke trenger å være rakettforsker for å resonnere seg fram til.
Åbittind kan være et krevende, men fantastisk fjell. Les mer om det her.
Fredagen før sist fredag, altså omtrent ei uke før, på ryggen mellom Trolltind og Åbittind:
På instagram er ski-ryggtraverser ingenting annet enn stilig gåing i solnedgang på smale rygger med isøks i hånda, ski på ryggen, retro-solbriller på nesa og noen ekstra likes. Men i virkeligheten er det først og fremst bulldoser-inspirert stamping i bratt, snødekt motbakke, hvor man går et steg og så sklir 90 prosent av det steget ned igjen, og får svette i panna, dugg på solbrillene og snø i rumpesprekken.
Men hva har det med denne historien og gjøre?
Sist fredag ettermiddag, hjemme hos meg, i virkeligheten:
– Jeg gikk turen forrige uke, og da brøyta vi spor. Det var jævlig tungt, men jobben er nå i hvert fall gjort, så det blir nok greiere nå.
Værmeldinga sier sol, 10 minusgrader og rett og slett nydelige forhold. På et to uker gammel oppkjørt, tynt snølag riktignok, men det er ikke så farlig.
Lørdag 16. november, tidlig ettermiddag, 50 meter nord for Åbittind:
Vi er nettopp ferdige med den siste av to rappeller, og det er egentlig bare sjarmøretappen igjen til toppen, etter den fine ryggen nordover fra Trolltinden på Nordmøre. Men vi står på et litt eksponert sted, og ser på følgende:
Mot nord: Tustna og de tøffe Tustnastabban. Fjord x 2 (minst)
Mot øst: Grøvelnebba, Hovsnebba, Kongen og Dronninga: Sunndalsfjella på sitt flotteste, med mer. Fjord x 1
Mot sør: Ryssdalsnebba, Stor- og Litlgladnebba, Vikesaksa, Fløtatind, Litlskjorta og Skjorta, med mer. Øksendals-fjella på sitt fineste. Fjord-count: 0
Mot vest: Trolltindene, Trollveggen, Store Vengetind, Gjuratind og MYE mer (inkludert Eikesdalen), under en himmel som brennes opp av solnedgangen som så vidt er i gang. Fjord-count: 3
Sum, antall fjorder: 6 (for perspektivets skyld: superfotograf Mattias Fredriksson går bananas når han får med tre fjorder på samme bilde)
Lørdag tidlig ettermiddag 16. november, 50 meter under starten på nedkjøringa fra Åbittind:
Snøen er fullstendig uforutsigbar, stort sett verdens verste gjennombruddskare, og i tillegg fullstendig oppkjørt. Men han fyren i tights og mikroski vi traff på toppen hadde kjørt noen laps i ettermiddagssola på vestsiden, og der var det visst steinbra. Men vi måtte hjem, og akkurat som på alle andre toppturer var vi fullstendige enige om at dette ble en jævla bra tur over en vakker rygg.
Men det hadde vært kjekt med litt mer snø snart. Heldigvis er Nikolai & kompani oppi Troms i ferd med å miste lyset.
