Med sykkel som transport til topptur

Det er mørkt ute. Men jeg er ikke tidlig oppe for å stå på ski. Det er fortsatt mørketid. Jeg sitter med kaffekoppen og ser ut vinduet. Utenfor er det bart, -12 grader, vind og ikke en millimeter nedbør i siktet. Jeg husker ikke sist det falt snø. Det er midten av februar, det burde jo være snø ute. Vinteren startet veldig bra.

I slutten av desember var det en god base med fin løssnø oppå. Motivasjonen var på topp og det ble lagt en rekke ambisiøse planer for de kommende månedene. Men det fikk en brå slutt like etter nyttår. I 24 timer pissregnet det over Bodøs høyeste tinder. Dette mildværet ble etterfulgt av et to måneders langt høytrykk med minusgrader og en trekk fra øst som varierte mellom lett bris og sterk kuling i lavlandet, så den snøen som overlevde mildværet fikk kjørt seg.

Som de fleste andre har jeg hatt bilen som hovedfremkomstmiddel. Når jeg skulle noe så tok jeg bilen, om det så bare var for å kjøpe noe på nærbutikken. Jeg har ingen aning om hvor mange mil jeg har kjørt bil for å stå på ski og som oftest kjørte jeg alene. Nå har jeg vært uten bil i to vintersesonger og svarte jernhesten har blitt en trofast følgesvenn.

«Det virker som Norge har tidenes snøvinter. Det er ikke tilfellet i Bodø. Men jeg lar meg ikke stoppe av slike bagateller».

Denne mangelen på snø i Bodø har ikke bare gitt flotte sykkelforhold, den har og gitt oss snøfrie islagte vann. Tjuefire timer etter at dette gikk opp for meg står jeg mutters alene midt ute på et islagt Heggmovatn, et par mil utenfor Bodø, med en fullastet sykkel mellom beina, M77 mot pedalene.

Å sykle alene over et regulert vann var kanskje ikke en så god idé allikevel. Ingen vei tilbake nå. Jeg skrur opp lyden på musikken, lar beina gå som en hjulvisp og fokuserer på å sykle rett frem uten noen brå bevegelser. En ørn drar fokuset mitt bort fra isen og syklingen og opp mot himmelen. Jeg mister balansen og sykkelen forsvinner under meg. OI! Nei, nei, nei ... balle!

Jeg sklir sidelengs bortover, over bekmørk avgrunn som kun blir brutt opp av utallige kryssende hvite sprekker som danner et gigantisk lappeteppe. Mens jeg sklir hører jeg igjen knakingen i isen. I dét lyden treffer trommehinnen slår overlevelsesinstinktet inn. Alt skjer automatisk og plutselig er jeg oppe på sykkelen igjen. Med hjertet i halsen triller jeg videre. Blankpolert is må være den glatteste overflaten som eksisterer.

Etter en nervepirrende mil treffer dekkene fast grunn.

Trygt over starter turen opp mot en renne som jeg har sett på i to år. Det egentlige målet for turen. Vanvittig deilig å ta skiene fatt etter å ha sittet på nåler under kryssingen av vannet. Like før toppen av rennen blir jeg stoppet av for mye is. Istedenfor å klore meg over dette partiet velger jeg heller å snu og spare de øverste meterne til en annen gang. Nedkjøringen bød på et godt utvalg av ulike typer snø ispredd en del is. Det beste med is er at den ikke blir oppkjørt.

Mange sier at veien er målet, mulig det er sant. Det er i det minste en fin frase en kan si til seg selv nå alt butter imot. Når nedkjøringen er kjip med holkeføre og sikten er ikke-eksisterende er det godt at en kan lure seg selv med å si at veien er et mål i seg selv.

Noe av det jeg liker svært godt med å ta i bruk sykkelen for å komme meg til ellet, er at jeg får tid til ta inn alle inntrykkene som naturen gir. Jeg ser meg omkring og nyter utsikten. Jeg får tid til å suge opp og bearbeide en mengde informasjon om snøforholdene før jeg faktisk starter skituren. Når jeg sitter i en bil blir jeg distansert fra landskapet som farer avsted i en umenneskelig hastighet på utsiden av metallboksen jeg sitter inni.

På sykkelen kan jeg stoppe akkurat når det passer meg. Jeg setter opp teltet og slår meg til ro. Jeg er verken avhengig av tilrettelagte campingfasiliteter, drivstoff på tanken eller en velholdt vei (selv om det hjelper). Stopper veien, lar jeg sykkelen stå og jeg tar skiene fatt. Bortover, oppover og til slutt nedover. Jeg er bare avhengig av meg selv.

For å spare vekt og plass har teltet blitt igjen hjemme når den frosne innsjøen skal krysses. Som beskyttelse mot vær og vind slår jeg opp en tarp. Dessverre er ikke det gamle dunfylte liggeunderlaget helt fornøyd med å ligge rett på snøen, og sier tydelig ifra ved å slippe kulden rett gjennom, slik at jeg får en særdeles dårlig natt.

Det at det kommer flere kraftige brak fra isen hjelper lite. Men jeg kunne vært på en polekspedisjon på tidlig 1900-tallet. Eller i iskokong skapt av kamelhårspose og kondens sammen med Zappfe. Det kunne vært verre.

I løpet av natten kom det et lite snødryss. Nysnøen ligger som et tynt fløyelsteppe over isen og skjuler avgrunnen og de fleste sprekkene. Til gjengjeld kommer de ferske sprekkene enda tydeligere fram i snøen. Der det er sprekker i den ferske snøen tråkker jeg på litt ekstra. Hjemturen virker av en eller annen grunn alltid mye kortere. Når jeg nærmer meg land møter jeg omlag ti personer, barn og voksne, som er ute og går på skøyter. Kanskje var bekymringene mine overdrevet.

Skituren starter i det jeg setter meg på sykkelen. Den går bort fra det trygge og etablerte og inn i naturen, inn i det ukjente og spennende. Hva kommer jeg til å oppdage i dag? Klarer jeg å finne god snø? Det meste som kan oppdages har allerede blitt oppdaget. Å bruke sykkel er min måte å få slukket den ulmende oppdagertrangen.

Jeg oppdager noe gammelt, men på en ny måte. Selv om jeg allerede har gjort dette i over et år så funderer jeg ofte over om jeg kommer til å klare det. Det er mye tvil underveis. Det er så mye som er utenfor min kontroll. Gjennom hele vinteren har naturen motarbeidet planene mine. Lite tid på snø gir i gjengjeld mer tid til å drømme og planlegge.

Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har tenkt; hvorfor holder jeg fortsatt på med dette?

For å finne svar måtte jeg ty til vitenskapen, nærmere bestemt psykologien. Det er i følge Daniel Kahneman en forskjell mellom det vi opplever her og nå (det opplevende selvet) og hvordan vi i etterkant husker de samme opplevelsene (det huskende selvet).

Når vi tenker tilbake på en opplevelse har vi en tendens til å bare huske høydepunktet, enten det er et positivt eller negativt, og slutten. Det er rett og slett den vitenskaplige utgaven av knotglemsel. Det tidsmessige aspektet i minnet stemmer ikke overens med den faktiske opplevde varigheten.

Å avslutte en aktivitet med et høydepunkt, vil prege opplevelsen på godt og vondt. Når jeg legger ut på tur med sykkel og ski vet jeg at jeg kommer til å tilbringe mange timer ute. Jeg ser ikke på sykkeletappen som noe negativt, men noe som jeg bare gjør.

Etter langt om lenge så står jeg på toppen av et fjell, klar for nedkjøringen. Den er utvilsomt høydepunktet, både for meg og de fleste andre som går på alpine skiturer. Når vi ser tilbake på disse turene så er det høydepunktene vi husker. Dersom nedkjørigen er helt rå, er alt slitet for å nå toppen av linja glemt, men hvis nedkjøringen ikke er helt det store så kan det være minnet om den strabasiøse ferden man sitter igjen med. Det vi uansett ikke husker er hvor lang tid turen faktisk tok. En lang tur kan føles kort og motsatt. Så lenge skikjøringen er bra så husker jeg hele turen som er god og lett opplevelse. Dermed laster jeg opp sykkel, ski, skisko og sekk gang på gang. Og jeg kommer nok til å gjøre det igjen.

I midten av mai klaffer alt. Endelig skal jeg iverksette en plan jeg har utsatt utallige ganger. Som vanlig laster jeg sykkelen med ski, men denne gangen tar jeg også med en packraft (oppblåsbar kajakk). Jeg skal prøve å få kjørt noen nordvendte renner som jeg så for første gang i 2014, da jeg og Øystein «Vetle Hansen» Henjum jaktet bratt vårsnø.

En tur som ble noe amputert ettersom Øystein valgte å ikke vokse skiene sine. Den plutselige kontakten som oppstod i den sørvendte rennen ned fra Geitgallien mellom en knusktørr p-tex såle og fuktig vårsnø, resulterte i et rolig spiralbrudd i legg- beinet, samt noen relativt slarkete sener.

Med vinden i ryggen flyr jeg bortover E-10. Selv i denne forrykende hastigheten kan jeg sykle uten jakke. Våren har utvilsomt gjort sitt inntog. Samtidig har snøen flyktet opp i høyden. Selv i nordsidene er snøgrensen smertefullt høy. Ikke noe jeg kan gjøre med det. Jeg dytter og drar sykkelen bortover en gresseng før jeg når teltplassen på en liten odde i Sløver fjorden. Teltet popper opp som en paddehatt og jeg kryper inn i posen.

Første tur som kaptein på egen skute gikk som en drøm. Det at jeg hadde medvind hele veien over var nok en medvirkende årsak. Båten fløt som en dupp på vannskorpen. Lydløst drev jeg over orden mens måkene kranglet om en sjøstjerne og havørnen sirklet rundt i ring på jakt etter mat.

Jeg tror vi blir mentalt sterkere når vi velger bort de lettvinte løsningene og setter oss frivillig inn krevende situasjoner. Dersom vi gjør det, vil vi være bedre rustet mot uforutsette hendelser.

Trenger ikke å være liv- og død scenarioer, bare det å sykle til butikken istedenfor å ta bilen kan virke positivt.

Tankegangen min endrer seg litt etter å ha klart å fullføre nok en vinter uten bil, jeg får en sterkere tro på min egen gjennomføringsevne. Selv om denne sesongen ikke gikk som planlagt kommer jeg ikke til å gi meg. Det går en faen i meg når ting ikke går som jeg vil.

Neste år, neste år blir faen meg bra. Mitt huskende selv kommer til å lure meg ut på nye eventyr. Kanskje vil jeg få svar på om alle gode ting er tre. I ellet er vi alle små, det er derfor viktig å ta vare på leken og ikke ta livet alt for seriøst. Det er noe jeg kjenner på når jeg er alene på tur. Å stå på ski handler først og fremst om å ha det gøy. Dersom jeg ikke synes noe er gøy, da gidder jeg det ikke mer. Min indre treåring har talt.