FJELLFASHION: Amerikanske Alex Hunt tar i bruk den norske varianten av Do-rag, en såkalt sognegardin, på vei opp til Kjostind.
Lesetid: 10 minutter
En uke før 17. mai sitter Alex Hunt fra Colorado og skreller reker i et hvitt hus på Nord-Lenangen i Troms. Et fjæresteinkast unna ligger Lyngsalpene. Med sine majestetiske fjell som stikker opp fra havet som endeløse stakittgjerder i horisonten. De er hvite, gule, rosa, blå, alt ettersom og fra vinduet på kjøkkenet i det hvite huset skal Alex spise det som blir hans beste minne fra Norge. Ferske reker kjøpt på rekefabrikken på andre siden av veien, med brød, majones og sitron.
Situasjonen er som følger. Min venn Alex er på besøk fra USA. Det er mai og det er vår i landet og feiebiler kjører rundt i Oslos gater for å gjøre klart til årets mest innbringende dag for uteserveringsbransjen og russelåtkongen TIX. Og for all del, Alex skal få feire syttende mai på ekte champagnefrokost-vis, det skal ikke stå på det, men amerikaneren har med ski i bagasjen og vi må handle raskt. Fjellet kommer ikke til deg, du må komme til fjellet, som en nuddel-millionær en gang sa.
Vi må til Lyngen.
Det er sikkert som banken, tenker jeg. Akkurat som at din engelske fetter tar deg med på Madam Tussaud-museet når du er i London eller søstra di som studerer internasjonal politikk i Paris tar deg med opp i et 324 meter høyt tårn – jeg skal pinadø ta med min gjest til Lyngen. Eller Lyngen Alps som han sier. Amerikaneren. Vi booker billettene og tar trikk for tog og buss og Alex skjønner ikke bæra av at jeg ikke eier en bil for i USA har alle bil og dette med tog og buss blir bare altfor masete for han.
– Dude, why don't we drive?
På Gardermoen sleper vi støvler og hjelm for håndbagasje og baguetter i hundretusenkronersklassen fra Upper Crust hele veien til gate 19 på Gardermoen. Styggen på ryggen sjøl, den nittende gaten, den som sammenlignes med Svartedauden og Miljøpartiet de Grønnes dieselbilforbud i Oslo. Sammen med oss på denne flighten er Espen Sollien, i tillegg til noen sommerfugler i magen min for hvordan været egentlig kommer til å bli. Jeg vil jo vise dette fordømte landet fra sin beste side. Fra sete 17C ber jeg til skreien om oppholdsvær og skredfaregrad null, mens Saltfjellet passeres i et voldsomt tempo.
Det kan ikke ha gått mer enn en time etter ankomst Tromsø før dette skjer: Vi har fått parkeringsbot på leiebilen og i posen baki bilen ligger en kilo torsk. Eller skrei. Jeg er usikker på akkurat det. Det kommer vel an på sesongen hva den heter, den luringen. Uansett– tre timer seinere er vi i alle fall farlig nærme destinasjonen – Nord-Lenangen. En god kompis og blogger fra Tromsø har lånt bort familiens hytte til oss. Nok en norsk ting som ikke Alex nødvendigvis skjønner noe av, det der med hytte. Det norske fenomenet. Et hus man ikke bor i til vanlig men som man engster seg for at vannet skal fryse og et hus som man gjerne setter opp ved vannet eller på fjellet og som man inviterer med seg venner og svigerforeldre til. Uansett, vi er på ei hytte, eller i et hus, det er ikke helt sikkert hva det er egentlig. Men det er flott og hvitt og det er den skjønneste utsikt.
Den første morgenen i hytta slæsj huset i Nord-Lenangen forteller Alex meg ei skikkelig skrøne, at han har ridd på et reinsdyr rundt og rundt huset mens jeg sov. Men det tror jeg selvfølgelig ikke noe på. Reinsdyr schmeinsdyr, vi har da helt andre ting å tenke på. Hvor vi skal på tur for eksempel. For Lyngen er svært og livet er kort og Alex skal hjem den attende. Og før den tid skal vi feire 17. mai og allting, nei her kan vi ikke sitte å tulle med reinsdyr. Vi ringer Patrik Jonsson på Magic Mountain Lodge. Den svenske mannen med de trange toppturbuksene vet nøyaktig hvor vi bør gå og best av alt, han kan være med oss på tur.
«Fucking fjord and fucking ferry and fucking fjerry, sier Alex og gliser. Han har fylt på kontoen sin for fjell og fjord og ferger og jeg håper han har gunstig rente for det har ikke stått tilbake på Norges nasjonalutsiktsskatter så langt på hans Arctic Tour of Nord Norge.»
Magic Mountain Lodge i Lyngseidet er en av flere såkalte lodger i Lyngen. Men uten å ha vært i særlig mange av dem er jeg sikker på at dette er den hyggeligste og down to earth-ete som de sier på fjernsynet. Det første jeg legger merke til er lukta. Det lukter lodge. Litt sånn Dobbel Dusch. Her er det mange som kan digge å lukte sporty etter dusjen, tenker jeg. I andreetasje er det spisesal og liten restaurant eller kafe og en stor veranda med stoler og utsikt. Utsikt er det veldig mye av i Lyngen. Samma hvor du snur deg får du øye på noe chill utsikt. Fjell, fjord og himmel og mer fjell og enda noen fjorder og kanskje ser du havet, det kommer litt an på hvor du står å glaner.
– Fucking fjord and fucking ferry and fucking fjerry, sier Alex og gliser.
Han har fylt på kontoen sin for fjell og fjord og ferger og jeg håper han har gunstig rente for det har ikke stått tilbake på Norges nasjonalutsiktsskatter så langt på hans Arctic Tour of Nord Norge.
Patrik spør om vi vil drikke kaffe og det skulle han ta seg fanden på at vi ville. Kaffe og utsikt. Og vi har ikke dårlig tid for mørkt blir det ikke. Hva er klokka, samma det, liksom. Det er Lyngen og vi kan spise kvelds til frokost og være oppe så lenge vi vil.
– Vi lurer på om vi skal gå Kjostind, sier Patrik, som har fått med seg kompisen Fredrik Aspö til å være med oss i dag.
Ja, sier vi andre, som husker med grøss og gru Oscar Vorwegs førstebestigning av Kjos`ern tilbake til 1888, helt uten rocker, feller og Instagram-likes. Men det var da, og nå er nå og grip dagen. Carpe Diem. Via Rottenvikbreen til 1488 meter over den magiske dusj-lodgen i Lyngseidet.
Som reiseleder og generelt opptatt av å opprettholde en viss form for stemning av den gode typen, er jeg ikke spesielt misfornøyd med været. Snøen er kald og det er ingenting som tyder på at den kommer til å forandre seg høyere opp i heimen av fjellet. Og over snøen er himmelen alltid blå når det lages reportasjer til dette magasinet, og trur du ikke at sola pisker meg i trynet der jeg myser under capen og ser meg tilbake på nylagte fellespor og en fjord jeg bare tipper heter Lyngenfjorden. Foran meg en svenske med kalsonger av det tighte slaget og en amerikaner og en fra Maura og en svenske til. Folk er folk og det er midt i uka og du som leser dette tenker kanskje at det er helt cocojambo å jobbe i et skimagasin og det er det jo også ganske ofte. Mot toppen av Karsten Kjostind begynner det rikitignok å skye litt til, men ikke så tjukt av tåke at det ikke går an å se skituppene sine, bare litt flatt lys. Gode flyforhold og det gleder vel Kjos tenker jeg. Espen og Alex har i smug klekket ut en plan om å kjøre en styggbratt renne på vei ned, mens Patrik og Fredrik skal kjøre på baksida med sine klatrehjelmer, for så å gå opp igjen og møte oss rett på oversiden av et fotogent bresprekkparti. Sistnevnte viser seg å være en del mindre fotogent enn først antatt, så det kommer jeg ikke til å plage dere lesere noe mer med i denne teksten.
Jeg havner altså midt i mellom to konstellasjoner som på hvert sitt vis har pekt ut linjene for nedkjøringa. Jeg finner fram speilreflekskameraet og stiller inn hvitbalansen på flatt lys og bratte renner. Noen ganger føles det helt greit å kaste inn fotohåndkle og bare være den som skal forevige det hele, mens andre jokker rundt for å vise seg fra sin beste side på Lexmark 64GB-kortet mitt. Først ut er de to svenskene som bykser seg ned fra toppen og setter fine svinger mellom stein og klipper. Så er det Alex og Espen som skal skrense og geite og klore seg fast til noe som må karakteriseres som grisebratt, på grensa til argbratt. Jeg finner en standplass for stående skyting og så snart jeg tar kameraet i anleggsstilling begynner de første sløsjskredene å rase nedover renna, heldigvis med Alex øverst, og ikke med i de små rasene. Det kan virke som en sjanseløs ting å finne på, men både vår amerikanske venn og han fra Maura klarer karstykket på sedvanlig vis og begge kommer helskinna ned fra den turbulente nedkjøringa. Doble svarte diamanter og spisse knær. Vi hoier og roper til hverandre nede på sletta før vi staker oss ut av et av Lyngens fineste toppturfjell. Det er jo tross alt forskjell på folk tenker jeg når jeg skøyter meg ut i det som på mange måter kan minne om et slags postkort. Foran meg en slette av hvit snø, litt lenger borte fjorden og bak der igjen et nytt fjell. Og helt øverst blå himmel og rundt oss bader sola, eller vi bader i sol – alt ettersom. Altså alle kan ikke kjøre den bratte renna var det jeg tenkte på, noen ganger er det bare helt greit å kjøre ned den ikke fullt så bratte greia og heller kose seg og tenke på hvilket av dekkene du la bilnøkkelen på eller om det var så lurt å binde renta. Så kan heller andre tenke på hvordan i huleste de skal komme seg ned fra den lille hylla midt inni en stupbratt renne.
Men vi er jo tross alt i Lyngen og da kan man gjøre som man vil tenker jeg. 9020 Lykkeland. Og tilbake på lodgen kan det godt hende at du får tilbud om å snu noen kolde. Vi sitter på verandaen og skrøner til sola går ned og vi blir sånn passe kalde.
Neste morgen setter vi oss i bilen i retning Tromsø, men vi kjører bare tvers gjennom tunellen og blir spytta ut på brua over til Kvaløya og durer videre til Sommerøy. Verdens ende kunne det ha vært, for fra toppen av Nordkollen ser du ikke annet enn hav og vær og skyer og et Widerøes-fly på stø kurs mot hverdagen, mens vi sitter der på toppen av berget og dingler med beina. Hotellverten Kjell Ove Hveding spør om vi vil fiske fra den lille båten hans og det vil vi jo så gjerne. Amerikaneren er litt skeptisk til denne skoeskeversjonen av en båt, men med oransje livdrakt blir det meste overkommelig. Mannen fra Maura har fiskelykken med seg og drar opp halve ekkobanken på en halvtime. Alex får ingenting, mens jeg tar rotta på en halvstor makrell. Kjell sitter med lakksko, lue og overlevelsesdrakt, han kjenner dette havet som sine egne overlevelsesdraktbukselommer. Dønningene er store som eneboliger og Alex er hvit og grønn i ansiktet. Jeg prøver å finne fram til den gode stemninga, men må nok vente til vi er i land. Selv om loddrette renner er barnemat for noen, kan bare et steinkast ut på havet i en jolle virke som en suicidal ekstremsport for den samme personen. Men sånn er livet, tenker jeg.
Livet i nord blir vi liksom aldri lei og Alex som er på besøk får servert indrefileten av norsk kultur. Nei, jeg snakker ikke om den kommende søttende mai-feiringen i Oslo, men et innblikk i nordnorsk kystkultur, både på havet og i fjellene.
MAGIC MOUNTAIN LODGE
Patrik Jonsson og Henrika lönngren (og Majken på 3 år) tok over driften i 2011. Før den tid ble bygget brukt som vertshus og sykehjem. Magic Mountain Lodge har 17 rom og ca 50 sengeplasser og navnet ble til gjennom navnekonkurranse. En av deltakerne foreslo Magic Mountain Lodge, da en av utfordringene var å trekke flere folk for å oppleve nordlys, i tillegg til å få fulle senger i skisesongen. Det finnes også flere rorbuanlegg i Lyngen. Lyngen Lodge i Kåfjord og Ascent Descent i Nord-Lenangen selger pakker inkludert guide/fjellfører.
Allerede abonnent?
Kjøp abonnement og få tilgang til artikkelen.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Fri Flyt,
Terrengsykkel, UTE, Klatring, Landevei og Jeger sine nettsider, app og e-magasin.
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
3 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
2 utgaver av Fri Flyt Magasin
12 måneder
50%
rabatt
Digital tilgang til 6 nettsider
8 utgaver av Fri Flyt Magasin
Betal smartere med Klarna.
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Friflyt.no har daglig dekning av det som skjer i skianlegg og toppturområder, og vi dekker debatter og dilemmaer om alt fra snøskred til klimaendringer. Om sommeren skriver vi om aktiviteter skifolk er opptatt av når det ikke er snø på bakken, som vannsport og sykkel.
På friflyt.no finner du også Fri Flyt sine skitester og mer enn 750 guider til toppturer.