Covid-19 gjorde noe med oss alle. I nord fikk vi cashet inn mye fritid, usedvanlig stabile forhold og et heidundrende pudderføre i starten av mai. Sjøl bygget jeg bobil-van og tøffet nordover til noe så uvanlig som Lyngen uten turister.
SJELDNE FORHOLD: Koronavåren 2020 bør ikke bare på uvanlig lite folk i Lyngen. Denne våren var også snøen usedvanlig trygg og god. Elisabeth Mathisen kjører ned den bratte og eksponerte vestsiden av Fugledalsfjellet. Foto: Timme Ellingjord
Lesetid: 6 minutter
Frosten har ikke helt sluppet tak selv om vinteren er på tur ut. Musklene er stive, og gårdagens høydemeter kjennes enda altfor godt.
Med unntak av noen få flekker med gult gress på noen utvalgte nes, ligger snøen enda tett ned mot fjorden. De hvite spisse tindene som majestetisk omkranser Sørfjorden bader i det svale morgenlyset.
Her nærmest i hjertet av Lyngen-halvøya er det usedvanlig stille og folketomt for årstiden. Vanligvis er fjordene fylt opp av seilbåter, sjarker og yachter, og fjellene er likeså fylt opp av norske så vel som franske og italienske skifolk på topptur. Det er lite som bryter opp stilheten nå.
En og annen dagpendler kjører forbi denne øde og skredutsatte veistrekningen. En enslig måkes skrik synger i kor med den hylende espressokokeren min. Vår lille sigøynerleir våkner sakte, men sikkert opp fra sine små korona-vennlige soveplasser, noen i telt og andre i biler.
Stabile forhold og klassikere som perler på en snor
Kaffen og frokosten blir sakte men sikkert fordøyd over gode minner fra de forbigående dagene. For to dager siden pakket jeg inn i min nye bobil-van og satte kursen nordover sammen med Elisabeth Mathisen, en ung og meget lovende skikjører.
En fantastisk god værmelding og visshet om stabile forhold og store mengder puddersnø ga oss forhåpninger om en roadtrip vi sent ville glemme.
I går var min første dag i Lyngen på mange år, og allerede første dag fikk jeg kjørt en linje jeg hadde ventet i mange år på. Ikke noe veldig spektakulært og så langt du kommer fra noen førstenedkjøring, men likevel en bratt klassikker i nydelig terreng – renna på Store Lakselvtind.
Med 45-50 grader helling kreves det at snøen er trygg, i alle fall for oss dødelige amatører, både i forhold til snøskred, men også i forhold til selve nedkjøringen.
Med en kjølig nordside og friske ben gikk vår lille gruppe på fire i et godt tempo opp den mer behagelige Tomasrenna. Over oss ruvet de store tindene i sollyset, og en skrekkblandet fryd steg opp i oss. Elisabeth som egentlig skulle vende tilbake til hjemmeskolebenken i Tromsø, hadde gjort helomvending og utnyttet hjemmeeksamen og de andre fordeler som en verdenspandemi kan gi. Det skulle bli flere av disse frikortene til uken. Med oss i gruppen hadde vi to andre dyktige alpinister; Mona Mader og Johanna Davidson.
Himmel på jord
Vel oppe på Himmelske freds plass kunne vi puste ut mens vi stirret med store øyne oppover mot toppen av Store Lakselvstind. Tinden strekker seg opp fra det store breplatået som en enorm pyramide.
Midt i pyramiden lå veien vår videre, opp den hvite renna ventet det oss 300 høydemeter med bratte sparksvinger og stamping før vi kunne nå toppen. Heldigvis var det en sprek gjeng i front og farten stod i stil med de bratte tindene og den magiske utsikten rundt – virkelig det nærmeste man kommer himmel på jord.
De siste meterne mot toppen var seige i høye kneløft. Toppartiet er bratt og krever litt forsiktig klyving før man topper ut på den ikoniske tinderekka. Etter noen minutter med nytelse på toppen, innså jeg at vi bare er halvveis.
Kjøringen ned fra rett under toppen er bratt og krevende, men heldigvis var forholdene gode. Det øverste og bratteste partiet hadde noen litt isete partier, men lenger ned forbi den litt smale svingen i renna kunne vi slippe oss løs fullstendig og nyte kjøringen til det fulle. For en magisk tur!
Pandemiens Eureka
Hvis beina mine hadde krutt oppover i går, er dagens innmarsj ett annet kapitel. Da er det riktig godt å kunne la tankene vandre til gårdagens eventyr for litt mental motivasjon. Dagens mål er Fugledalsfjellet, et av fjellene i Lyngen som kan by på den lengste sammenhengende nedkjøringen.
Vi har ennå ikke bestemt oss for rutevalg, da vi ikke vet hvor mye solen har påvirket de forskjellige aspektene. Det vi vet, er at det venter oss 1686 seige høydemeter først.
Solen skinner og varmen stiger i takt med pulsen. Vår gruppe på fire har blitt til tre, en global pandemi gir dessverre ikke ubegrenset fleksitid og oppsparte feriedager, selv ikke om man måtte ønske det på sol- og pudderdager.
Likevel har nok pandemien gitt flere en påminnelse om at livet kan være annerledes og mindre A4 enn hva tiden før Covid-19 representerte. Det er mer rom for hjemmekontor og fleksitid. Nordmenn har blitt mer vant til saktere hverdager og ikke minst mer kortreist moro. Norge har blitt oppdaget på nytt av nordmenn og vårt vakre langstrakte land får turister fra våre egne byer og bygder.
Kanskje ikke minst har flere oppdaget hvor viktig nærheten til naturen og fjellene også i hverdagen er, især når man er begrenset til et lite kott store deler av døgnets timer. Ekstreme situasjoner gir ofte mennesker ett oppklarende bilde over hva som er viktig å prioritere og ikke minst gir det en anledning til å faktisk omprioritere.
Den fineste linje
For oss tre er dagens prioritering akkurat der den skal være. Vi er midt i Lyngen, i strålende solskinn og i primasnøforhold med gode venner. Etter en lang og pinsom oppoverbakke i en utrast, men knallhard sørside, er vi endelig oppe.
Det føles som om vi er på toppen av Lyngen-alpene, selv om halvøyas gigant Jiehkkevàrri ligger som en kjempe rett sør for oss. Den sørlige normalruten er allerede utelukket som nedfart og vi bestemmer oss for å vurdere snøen i de vestlig orienterte sidene i jakten på tørr snø.
Vår opprinnelig plan var å vurdere vestflanken eller noen av de mer direkte renneformasjonene i den bratte vestsiden av fjellet. Etter en lett nedkjøring fra selve toppunktet, er all tvil lagt til side og svingene våre fører oss rett til inngangen av paradis. Den bratte nedkjøringen i vest bader i solskinn, samtidig som gårdagens skiftende skydekke har spart snøen for de verste solstrålene og ligger dermed åpen for oss med lett og luftig puddersnø.
Elisabeth setter de første sporene nedover fjellsiden. Den lette snøen spruter opp mens hun kjører i full fart ned mellom de bratte tindene som omkranser fjellsiden. Johanna og jeg smiler nesten om kapp der vi beundrer de fine svingene nedover. Elisabeth er kommet ned til et trygt stoppested og snart er det også vår tur til å nyte den gode snøen, solens oppildnede energi og ikke minst ett lite pusterom i en ellers tragisk verdenspandemi. Kanskje livets fineste linje?
Det beste vi kan gjøre nå er å lære noe av det hele. Mer frihet. Mer glede. Mer fjell.
Nyt det og sørg for at det varer.
Se flere bilder i galleriet under!
Allerede abonnent?
Kjøp abonnement og få tilgang til artikkelen.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Fri Flyt,
Terrengsykkel, UTE, Klatring, Landevei og Jeger sine nettsider, app og e-magasin.
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
3 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
2 utgaver av Fri Flyt Magasin
12 måneder
50%
rabatt
Digital tilgang til 6 nettsider
8 utgaver av Fri Flyt Magasin
Betal smartere med Klarna.
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Friflyt.no har daglig dekning av det som skjer i skianlegg og toppturområder, og vi dekker debatter og dilemmaer om alt fra snøskred til klimaendringer. Om sommeren skriver vi om aktiviteter skifolk er opptatt av når det ikke er snø på bakken, som vannsport og sykkel.
På friflyt.no finner du også Fri Flyt sine skitester og mer enn 750 guider til toppturer.