Kvænangen: Norges ukjente skiperle

Se flere saker om toppturer på Fri Flyt her.

– Har de med heile jævla flyttelasset eller? spurte en flyvert da vi ramlet inn døra på flyplassen. 

Han hadde nok sett for seg å nyte morgenkaffen, for så å sjekke inn de vanlige passasjerene med kun håndbagasje. 25 minutter senere hadde Knut-Hendrik Lajord og jeg sjekket inn 104 kilo bagasje, minus de 20 kilo tunge håndbagasjene som flyverten ikke orket å veie. Morgenkaffen hadde vel blitt kald nok allerede. 

For å være på den sikre siden hadde vi, i tillegg til bagasje, tatt med oss Karl-Kristian Muggerud og Even Deilkås som skimodeller på turen. 

Kontrasten fra ti varmegrader og sol i Sogndal kunne ikke vært mye større da vi landet i ti kuldegrader og liten kuling i Alta. For å garantere seg selv frostskader hadde Knut-Hendrik for anledningen gått for joggesko, ankelsokker og litt for korte chinos. Før vi var ferdige med å stappe bagasjen inn i Bjartes varebil hadde anklene hans allerede blitt blålilla. I tillegg til oss fire plukket han opp en britisk ultraløper som visstnok er en av verdens beste. Vi skulle ta noen joggebilder i fjæra, så vi måtte ha noen flinke til å løpe fremfor kamera, mente Bjarte. I tillegg var det jo fint å ha noen til å tråkke spor eller bygge hopp om vi trengte det.  

I løpet av den ni mil lange bilturen fra Alta til Burfjord gikk været fra kaldt og klart til grisekaldt og tett snøvær. 

– Vi blir truffet av en polart lavtrykk i kveld! sa Bjarte ivrig.

Et polart lavtrykk oppstår når kald luft fra Arktis trekker ut over det varmere havet. Luftmassene får tilført fuktighet og varme fra havoverflaten, stiger deretter opp og danner bygeskyer. Praktisk sett kan et polart lavtrykk by på skumle situasjoner da de gir raske økninger i både vindstyrke og snøfall som er vanskelige å forutse. Spesielt til sjøs har det tidligere ført til ulykker og forlis. En annen effekt av det polare lavtrykket er at det faller store mengder deilig kald snø langs kysten av Nord-Norge. Ikke ulikt det som skjer i Japan når kald luft fra Sibir og Kina trekker ut over Japanhavet, og treffer fjella på vestkysten. Nå lå det altså an til at vi fikk en solid polar gavepakke allerede første dagen. 

«Alpine fjell som stuper rett ned i fjorden, nordlys, hval i hopetall, Norges eneste isbre som kalver i fjorden... og trøbbel med fraflytting og forgubbing.»

Samme kveld bar det ut med hodelykter. Vi sendte ultraløperen i forveien, og labbet etter i et behagelig tempo. Det hadde allerede kommet 30-40 centimeter nysnø, og i 17 kuldegrader var snøen fjærlett. Da vi omsider var oppe på toppen av skogen var sportråkkeren vår allerede på runde nummer tre. 

– See you guys at the bottom, sa briten og sparket av seg fellene. 

Snøen var magisk, og skogen hadde akkurat passe avstand mellom trærne. Karl var gira på å komme i gang med kjøringa, og fikk æren av å sette utfor først. Midtveis i jomfrusvingen gikk han rett på trynet. Det er ikke ofte at Hr. Muggerud går på trynet på denne måten, så vi nøt øyeblikket så godt vi kunne. Han ristet av seg snøen, satte et par svinger til og gikk på snørra enda en gang. Når folk som er fryktelig mye bedre enn seg selv mislykkes er skadefryden litt større enn den bør være. Vi knegget godt, mens Karl liret av seg et par gloser som ikke ville skremt en nordlending, før han forsvant i mørket. Så var det min tur. Jeg klikket meg inn i bindingen, staket meg utfor, og gikk rett på trynet. Hva i alle dager? Jeg sjekket om jeg hadde glemt å ta av fellene, men nei. Alt var som det skulle. Det var som å stå på sandpapir. 

Det viste seg at snø som faller på 17 kuldegrader glir dårlig. Fryktelig dårlig. Jeg har stått på ski flere ganger i 20 blå, men snøen har alltid falt på mildere temperaturer.

Etter en runde i smøreboden til Bjarte var vi klare for dag to. Det polare lavtrykket hadde truffet for fullt, og det snødde kattunger. Istedenfor å utnytte dagen til å kjøre ski ble dagslyset brukt til joggebilder i fjæra og fisking. Er man på jobb, så er man på jobb. Kvænangen var lenge stolt innehaver av norgesrekorden for torsk fanget på stang på 41 kilo, men måtte se seg slått av Hasvik kommune da en tysker dro opp et beist på 47 kilo for noen år siden. Det ble ikke noen ny rekord på oss, men vi observerte mye blåskjell i fjæra. Dermed ble det selvsanket blåskjell til middag før vi endelig fikk klistret på oss fellene på kveldinga.

Snør det tett nok, så blir man blendet av lyset fra hodelykta. Denne kvelden snødde så tett at jeg ble seriøst redd for å bli snøblind da jeg slo på hodelykten med 10 000 lumen, men jeg klaget ikke. For en snø! Vinden hadde løyet, og snøen kom på sju minusgrader. Fjærlett og med god glid. Jeg har vært i Japan, og denne snøen stod absolutt ikke tilbake for noe jeg har kjørt der. Polare lavtrykk kan jeg like.

Dagen etter var lavtrykket passert, og solen skinte fra blå himmel. Dessverre var snøskredfaren stor. I tillegg til store mengder snø var det flere aktive kantkornlag i snødekket. Det drønnet rundt oss på alle kanter, og vi observerte flere naturlige skred. Fjellet sa klart i fra om at vi skulle holde oss unna. Vi siktet oss inn på Laslettind, en fjelltopp med fantastisk utsikt og terreng som ikke er skredfarlig.

Å stå på toppen og planlegge alle linjene vi ikke kunne kjøre gjorde vondt i sjelen. Heldigvis forsvinner ikke fjella, og forhåpentligvis ikke snøen, med det aller første. Vi kjørte store svinger ned den lange åpne østsiden av Laslettind og ned i skogen under. I tillegg til store linjer i fjellet er skogkjøringen i Kvænangen av ypperste klasse. Lokale helter og folkehøgskolen i Alta har i flere år ryddet skog for å gjøre skogen akkurat passe åpen. Skoggrensa ligger på rundt 350 moh, og nedkjøringen stopper når snø og trær går over i tang, blåskjell og sjøvann. Det er mange steder i landet der skikjøring fra «fjell til fjord» er brukt som et trekkplaster, men lengst nord i landet er nok dette mer presist enn lengre sør. Her er stort sett både snø og terreng kjørbart helt ned til fjæra.

«Det er ikke mange, om noen, steder i Norge jeg har fått den samme følelsen av å være i urørt natur.»

I det vi var nede fra Laslettind plinget det inn en ny melding fra Bjarte. Han kunne melde om at nordlysvarselet for kvelden var veldig lovende. Om vi ville stå på ski under nordlyset var det i kveld det måtte skje! Vi suste hjemom for å hive i oss en middag. Middagen ble etterfulgt av et kollektivt energisammenbrudd, eller «knekken» på godt norsk. En ny skitur var ikke lengre aktuelt, selv om nordlyset skulle begynne å danse på himmelen. Da vi skimtet noen grønne greier på himmelen fra sofaen klarte vi likevel å mobilisere nok krefter til å komme oss ned i fjæra for å observere lysshowet. Og for et show! Et fargespill av de sjeldne. Det grønne lyset gikk over i rødt, så i hvitt, og danset over hele himmelen. Det er mulig opplevelsen hadde vært enda mektigere med ski på beina, men dette var mer enn godt nok for søringer som ikke er vant til dette.

– Det e mye stein i løypa, så vi skal vær litt forsiktig, sa skutersjåføren og la avgårde i 110 kilometer i timen med meg flagrende som en vimpel bakpå. Det gikk såpass fort at jeg ikke klarte å registrere det sinnssyke skiterrenget før vi stoppet for en pause. 

Vi var på fotooppdrag for å ta bilde av skutersafari, men hadde sneket med skiene igjen. 

– Det er ikke ofte jeg blir gira på å kjøre renner, men den der! sa Karl og pekte på en perfekt kløft i fjellet vi senere identifiserte som Noaideskoarru. 

Skutersjåføren kunne fortelle at verken denne rennen, eller noen av de andre nedkjøringene vi kunne se, sannsynligvis aldri var kjørt på ski. Noen franskmenn hadde vært oppi bratta på den andre siden der en gang, men ellers var det meste som var litt krevende ukjørt. Dessverre var skredfaren like tilstedeværende som tidligere, så vi måtte nøye oss med slakere terreng og god utsikt. Mellom de alpine toppene så vi rett ut i det åpne havgapet. Ingen hus eller mennesker. Bare fjell, snø, sjøfugler og hav. Det er ikke mange, om noen, steder i Norge jeg har fått den samme følelsen av å være i urørt natur. Det minner egentlig litt om Svalbard. Minus isbjørn.

På returen kjørte vi under de majestetiske Kvænangstindan. Kvænangstindan ruver 1200 meter over havet, og er attraksjon nok i seg selv for å reise hit. I tillegg til å se bra ut har de noen ganske ville renner. Så vidt jeg vet er heller ikke disse kjørt på ski enda. Vi hadde gleden av å ha god utsikt til Kvænangstindan fra Casa del Bjarte, hvor vi bodde under oppholdet. Vi hadde med andre ord litt for god tid til å studere fjella og de mulige linjene vi ikke kunne kjøre. Heldigvis har Bjarte hintet frempå om at de kanskje trenger flere bilder neste år. Nå som vi har opplevd det polare lavtrykket, kan vi gjerne veksle om og få litt mindre skredfarlige forhold ved neste besøk.

Kvænangen

Kvænangen kommune ligger i Nord-Troms på 70 grader nord, og grenser mot Loppa i nord, Alta i øst, Kautokeino i sør, Nordreisa i sørvest, og Skjervøy i vest. I 2018 hadde kommunen 1233 innbyggere, 33% av disse bor i kommunesenteret Burfjord. Befolkningen i kommunen var på sitt maksimale i 1952 med 2556 innbyggere, og har siden den gang hatt en jevn tilbakegang. Næringsgrunnlaget i Kvænangen har tradisjonelt vært basert på jordbruk og fiske, men som ellers i landet har disse næringene gått sterkt tilbake, og utgjør i dag bare seks prosent av arbeidsplassene i kommunen. Turistnæringen, som i stor grad er basert på friluftsaktiviteter, er i vekst. I 2015 var ni prosent av arbeidsplassene i kommunen knyttet til turisme, et tall som har økt de siste årene.

Naturen i kommunen er preget av majestetisk natur med høye fjell, fjorder, isbreer, og rikt dyre- og fiskeliv. Havørnbestanden er blant de tetteste i landet, og mellom desember og februar (kan variere) er fjordene fylt med sild og hval. På vinterstid er også dette en av de beste stedene i landet å reise til for å oppleve nordlyset. Dersom du vil stå på ski under nordlyset er dette stedet du skal reise til. Fjellene er som skapt for skikjøring, og ligger stort sett fra 600 moh til like under 1200 moh Skoggrensen ligger på 350 moh. Mye av terrenget er tilgjengelig umiddelbart fra bilvei, mens enda mer er avhengig av båtskyss. De veiløse bygdene, som Reinfjord, kan man nå med hurtigbåt. 

For å komme til Kvænangen kan man sette seg i bilen og kjøre (evt. sykle om man er veldig sprek), eller ta fly til Alta og kjøre vestover.