«Kroppen min begynte å dirre. Krampen satte seg i både armer og bein. Jeg var paralysert»

 Tiden gikk raskt, arbeidet ble gjennomført, og første stopp var India. Det var etter hjemkomsten derifra – etter et tre ukers sykkeleventyr med to kamerater i Nord-India – at prosjektet med nasjonalparker tok til. Mens jeg satt foran peisen på familiegården Glittersjå Fjellgård, endret alt seg. En plutselig feber steg til kritisk høye 41 grader.

 Far kjørte meg mot sykehuset i hui og hast. Vi var ikke kommet langt før kroppen min begynte å dirre. Krampen satte seg i både armer og bein. Jeg var paralysert. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende, og mistet helt kontrollen over meg selv. Pusten gikk raskere og raskere. Jeg gispet etter luft.

• Les også: Gjermund har klatret til topps i alle Norges nasjonalparker

«Ring 113! Jeg dør!» skrek jeg.

 Det tok heldigvis ikke lang tid før ambulansen kom oss i møte med blålys, plukket meg opp og dundret videre til Lillehammer sykehus. Der ble jeg lagt rett inn på intensiven. Tre kraftige infeksjoner ble påvist: Shigella, Campylobacter og Salmonella Typhi. Det var nok nordisk rekord. Livet mitt sto på spill de neste dagene. Jeg var bevisstløs mens rette bredspektret antibiotika ble plukket ut.

Langsomt kom bevisstheten tilbake. Det var absurd å våkne opp i en ukjent seng med stålgelender. Ledninger hang ned fra et stativ og endte i meg. Det pep fra et doseringsapparat. De sterke og spennende indiske duftene var byttet ut med steril odør. Mennesker i hvite frakker passerte innom i ny og ne. Dagene føltes lengre og lengre etter hvert som jeg kom til hektene. Det tærte på kroppen å ligge «lenket» til en seng 24 timer i døgnet. Mens jeg lå der, tenkte jeg på sykkeleventyret i India som hadde satt en stopper for å oppleve mer av den store verden. Jeg skulle egentlig vært på kanotur i Amazonas. Istedenfor å bli bitter, begynte jeg å tenke på de mange ukjente eventyrene som jeg kunne nå i trygge omgivelser i Norge. En drøm om å oppleve Norges flotteste natur begynte å ta form.

Etter nesten to måneder på sykehuset klarte jeg endelig å stable meg skjelvende opp på beina. Det å stå oppreist ble en makeløs følelse. Jeg  fikk reise hjem, og kroppen kom seg dag for dag. Det å spise normalt og å gjenoppta trening ble fantastiske opplevelser. For første gang satte jeg virkelig pris på livets små gleder.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

I INDIA: Her er Gjermund Nordskar på tur i India.

 Tre måneder etter utskrivelsen begynte kroppen å komme i gammelt slag. Det var i midten av mars og påskeferie. Jeg ivret etter å komme meg på topptur i fjel- let og avtalte å prøve å gå den nye Høg- ruta i Jotunheimen med en sprek kompis. Og fjerde turdag, den 18. mars, sto vi på Norges tak, Galdhøpiggen, i Jotunheimen nasjonalpark. Sola gliste, himmelen var knallblå og livet var topp!

Det var en rå følelse etter alt jeg hadde vært igjennom, nærmest uvirkelig. Jeg kjente at fjellene og naturen ga meg ny energi. Jeg bestemte meg for å utnytte de resterende 80 dagene av mitt friår godt. Jeg ønsket et skikkelig langturprosjekt for å oppleve Norges flotteste natur. Norge på langs kunne vært et alternativ, men jeg var ikke fristet til å gå lange transportetapper på asfalt- og grusveier.

Tankene kretset snart om nasjonalparkene, selve indrefileten av Norges natur.

 Men hvor mange nasjonalparker har vi?

Hvordan kunne jeg utnytte tiden best mulig for å oppleve mest mulig av hver nasjonalpark? Jo, jeg kunne prøve å bestige det høyeste fjellet i hver park. Da  fikk jeg både opplevd naturen i parkene og forhåpentligvis få utsikt ut over landskapet.

 Turprosjektet tok form:

«Til topps i Norges 37 nasjonalparker på 80 dager».

Ikke akkurat jorden rundt, men like spektakulært på sitt vis.

Jeg ville dele opplevelsen med andre, men sjansen for at en turkamerat hadde 80 dager til rådighet denne våren og sommeren var ikke stor.

 «Du skal ikke ringe Wenzel, da?» tipset min far meg.

Jo, kanskje det. Wenzel var en barndomskamerat som hadde slått seg til i en seilbåt i Trondheim mens han arbeidet som fotograf.

 Fem år tidligere hadde Wenzel og jeg gått på folkehøgskole sammen i Lofoten, men jeg hadde omtrent ikke snakket med ham i ettertid. Det var lite sannsynlig at han hadde mulighet til noe slikt og i tillegg var interessert, men jeg ringte likevel. Jeg fortalte kort om mitt nasjonal- parkprosjekt og spurte om han kunne tenke seg å være med på noe slikt. Det ble stille bare i et kort øyeblikk:

«Ja, det vil jeg!»

 Akkurat da spredde det seg en glede gjennom kroppen min. Nasjonalpark-drømmen skulle bli virkelighet.

La eventyret begynne, 37 parker og topper ventet!

Denne teksten er forordet til boka "Til topps i Norges nasjonalparker". Boka er til salgs på friflytbestill.no.