Hva skjer med frikjørere som bikker 40?

Frode lar håret vokse og lar seg ikke hindre av et hårfeste som stadig trekker seg tilbake. Med intensitet og entusiasme stryker han til fjells hver eneste helg og skriver lange avhandlinger om de store dagene på facebook. Frode er sympatisk, snill og alltid klar - dørene står alltid åpne hos ham. Playstation, bestille take away-pizza, leie ei hytte sammen med kidsa som akkurat er ferdig på toppidrettsgymnas.

Frode er med, han kan legge ut, han kan ordne og fikse. Datteren på 17 prøver å si ifra, men får ikke gehør. «Når ble det galt å engasjere seg i ungdommen», parerer Frode.

GODVÆRS-GUNNAR

På de skikkelig gode og fine dagene, når sola skinner og snøen ligger dypt og urørt, da dukker Gunnar opp. Javisst liker han gode svinger i myk snø, javisst kan han la seg begeistre av fjel- lets skjønnhet og en god cheeseburger til lunsj. Men ikke særlig lenge, ikke særlig ofte og ofte med et gjesp som må kveles mer eller mindre diskret.

Gunnar er kanskje ikke mett av dage, men bare generelt mett. Stort nok hus, stort nok lån, stor nok bil og stor nok inntekt. Gunnar er sånn passe fornøyd med alt, slik at han ikke gidder å gjøre verken mer eller mindre. Han kjører alltid litt senere til fjells slik at han slipper morgenkø og drar i 14-tiden slik at han slipper «kaoset med alle snøapekattene på parkeringsplassen». Og hva med topptur? «Nei takk», sier Gunnar bestemt. Det blir for mye utstyr og svetting og alle disse streberne. Nei. Skitrekket er Gunnars riksgrense - han går ikke på ski - han renner.

PUDDERHJERTENE PÅL OG PAULINE

Etter en brakforelskelse på skiidrettslinja på Trangvåg Folkehøgskole skulle det aldri være noen andre enn Pål og Pauline. Lidenskapelig opptatt av alt som har med fjell og ski og natur og gjøre - det finnes ingen grenser. Selv ikke etter at barn nummer to kom. Javisst ble det fyr i teltet da bekkenløsningen vedvarte, melkesprengen var som verst eller da kolikken ødela den famøse påsken i 2014, ja faktisk resten av våren. Men Pål og Pauline

koser seg på tur og er slett ikke jålete. Hun er lege og har dette draget av utallige nattevakter og beinhardt studie som det ellers bare er jurister og småbarnsforeldre som kan oppnå. Han underviser i flere realfag og avslutter alle setninger med latter. Bergtatt av Jesus og fjellet. Fra små tømmerkoier, til telt og andre sporadiske husly - til fjells skal de.

I alpinbakken kjører de rettferdig barnepassturnus slik at begge får kjøre nøyaktig like mange turer og begge får sine tilmålte solodager da de kan gjøre hva de vil. Familien er allerede rigget til topptur og hvis de kommer et tredje barn tar de pappapermen i Chamonix. Utstrakt bruk av sosiale medier har bidratt til hissige instagram- og snapchatting - holdt oppe av flere powerbanks og drømmen om en sponsoravtale med ymse utstyrsleverandører. Nå vurderer de å skrive en samlivsbok om hvordan fjellet kan revitalisere ekteskapet.

KOMFORT-KÅRE

Kåre er like hyggelig som han er lat og har helt glemt frikjøringslivet. Jaget etter pudder i urørte fjellsider er erstattet med bunnløs dedikasjon til sine små og nesten selvutslettende underdanighet til Britt - den passiv-aggressive key account manageren han giftet seg med da han var 32 år. Britt er svak for nye interiør-trender, mindfullness og fast food. Dessuten liker hun Therese Johaug - NEI, hun var ikke dopa.

Men Kåre står i stormen og lurer 'an av når han ploger sakte nedover barneløypa med poden i sele, solbriller på nesa, goggles på hjelmen og skibuksa stappet opp i alpinstøvlene. Vel vitende om at det glatte lag fra Britt venter ham, det eneste uvisse er for hva? Kåre setter pris på pommes frites, dispensercola og muligheten for å sette seg ned i solveggen.

Endeløse scrollinger på iphonen og denne forbausende svakheten for fantasy-bøker. Noen ganger, når han ser frikjøringsarmadaen i sterke farger, med sekk på ryggen og snø i skjegget, kjenner Kåre en merkelig rykning i både quadriceps og hjerterøtter. Det er vinteren som roper på Kåre, men han vender det døve øret til. Men om natten drømmer Kåre om nysnø og nye spor.

EVIGE FRIKJØRER-EVEN

Even synes alderen er vond og livet har gått for fort. Han snakker om fjellet, om «åra i Chamonix», som strengt tatt bare var en kort sesong i 1999, og «den gode stemninga». Noen ganger kan Even bli trist og snakke om de som falt i fra og hvorfor telemarksporten visnet hen. Plutselig satt han der med rekkehus og bikkje og boligån, men livet - hvor forsvant det? Even leser amerikansk samtidslitteratur og referer til ideer han har hentet fra Ted-talks. Han stiller spørsmål om skiturismens

bærekraft og forbrukshysteri. Mest av alt skulle han reist tilbake til den gamle vinteren, bare for ei helg, bare for en uke i Alpene. Snøen, samholdet, de svenske skibumsdamene med solbrune kinn og houdini-bukser som han aldri våget å snakke med - og musikken - Even savner grungen og den gangen Bob Hund var Bob Hund. Even kjører lange svinger på lange ski.

Han har fortsatt Volkl sine Gandalf-ski, han har fortsatt goretex-jakka han kjøpte i Canada den vinteren det ikke var snø. Noen ganger stopper han opp og ser på snøen og lyset og fjellet utbryter: «Faen, så fint!» Even tar et uskarpt bilde med sin iPhone 4 kjører videre.

JAGE-JØRGEN

Jørgen jobber beinhardt mot forfallet. Sant og si har han bremset det lille som var. Han løfter vekter, løper i skauen, perser i knebøy og drikker proteinshake mens kjøleskapdøra står åpen og ungene skriker. Jørgen administrerer ikke bare et mindreverdighetskompleks for hvorfor han aldri kom inn på handelshøyskolen, men valgte BI, men også den kjensgjerning at han feiget ut på start i Røldal Freeride Challenge.

Jørgen har ikke tid til pauser, lunsj eller kos. Enten er du med, eller så er du en brems. Han teller turer, høydemetre, timer, dager, uker og døgn i fjellet. Han kjører alltid med gopro-kamera, men føler at kameratene heller burde filme ham. På snodig vis omgir alltid Jørgen seg med skikjørere som er litt dårligere enn ham og på den måten tar han en lederrolle, som for eksempel innebærer sporvalg, lunsjtidspunkt, tissepauser og denslags.

Jørgen kjører alltid den siste turen - og han står først i køen når heisene åpner. Jørgen ser opp til Trygve Hegnar og utøvere som «evner å kapitalisere på sin egen skikarriere». Jørgen opplyser gjerne hvor fort han kjørte til fjells og er lidenskapelig opptatt av fotoboksenes plassering og hvor mye kaffepenger han har spart på Statoil-koppen.

MOR-MALIN

Malin har bekymringsrynker i pannen, men fortsatt snøkrystaller

i øynene. Hva med FAU-møtet neste uke, og trives eldstegutten Leopold på SFO, og så må de huske å kjøpe bursdagsgave til Kyrre - og betale mastercard-regningen og ringe rørleggeren om nytt blandebatteri - og nye frotélaken, de gamle er jo altfor slitt. Kanskje burde de gjort noe med stuen? Det er så mye å huske på.

Dessuten føler Malin at hun burde jogge, trene squats eller invitere noen venninner til tapas eller eventuelt søke på en ny jobb, men nå har jammen meg t-kroken dratt henne helt til topps og vennene venter på henne. Skiene hun fikk i bursdagsgave av ektemannen Rolf for 16 måneder siden skyter fart og hun styrer ut i løssnøen og musklene husker svingene og kreftene.

Malin jubler. Like høyt som den vinteren i St. Anton i 1999, da bodde sju jenter på tjue kvadrat og spiste spagettien rett fra gryta. I en stille stund vurderer hun å foreslå ny tur med gamle venner til hvite fjell. Men våger hun det, hva sier sjefen hvis hun ber om avspasering?

VOKSEN-VIDAR

Vidar lener seg tilbake i en komfortabel hyttesofa og blar møysommelig gjennom Fjell og Vidde og venter på at døtrene skal få unnagjort intervalløkta i langrennsporet. Javisst er det fint med frikjøring og pudder, men hva med fjellets ro i skianlegget?

Vidar bekymrer seg for pensjonspoeng og om snøfreseren holder en sesong til. Dessuten konverterte han fra Fri Flyt til UTE da «han ikke lenger kjente seg igjen i sporten han engang var så glad i og all denne jibbinga», som han sa. Lenge sverget han til Sweet og Norrøna, men fornuften seiret og Vidar kombinerer nå Skogstad og Stormberg - vel vitende om at tusenvis av kroner er spart, men at all estetikk er ofret på fornuftens bål. Nå hører Vidar vræl og skrik.

Ungen på nabohytta har laget hopp på taket og svever gjennom snøføyka før de lander på ryggen med et latterbrøl. «Er dette virkelig forsvarlig, aner de hvor langt det er til nærmeste legevakt?» roper Vidar oppgitt før han begynner på middagen som skal være klar klokken fire. Presis.