Historien om randonee i Norge

Dette utstyret var vanskelig å få tak på i Skandinavia fram til litt ut på 2000-tallet. I dag forhandler hver eneste sportsforretning med litt respekt for seg selv slikt utstyr; randoski, randobindinger og randotøvler.

Men rando har en lang historie i Norge.

I Sverige, der jeg bodde på 60-tallet, kalte vi skiene bare for «fjällskidor». Brede treski, 70 – 75 mm i steget, med litt slapt dobbeltspenn, innsving og stålkanter langs hele inner- og yttersiden. Bindingen var av type kandahar wirebinding med mulighet for lavt festepunkt.

Det vil si at bindings-wirene kunne hektes ned på beslag bak ved hælen, slik at skistøvelen ble låst fast og ikke kunne løftes for gange. Da fikk vi en «slalåmski» for nedkjøringene. For oppstigningene festet vi skifeller under skiene. Disse hadde ikke lim på den tiden, men ble festet til skiene med reimer.  Støvlene var av lær, egnet for fjellturer. Slike treski brukte vi i Kebnekaise, i Sarek og også på et mislykket forsøk på vinterbestigning av Stetind i 1963. 

Utover i 60-åra ble det flere turer i de norske fjellene og da så vi at nordmenn brukte helt andre ski som var betraktelig smalere, og hadde de stålkanter var det såkalte «marius-kanter», som bare satt under midten av skiene. Bindingene til nordmennene var ofte av type Rottefella, eller en enkel kabelbinding av type Tempo.

Også fjellskistøvlene var lettere enn de vi svensker brukte. Med dette utstyret var nordmenn atskillig mer mobile i lett og moderat fjellterreng – men var det snakk om topper med påfølgende bratte utforkjøringer, da ble det mange lappekast med det lette utstyret; mens vi svingte oss nedover i elegante kristianiasvinger.

Det blir feil å påstå at toppturer ikke forekom i Norge på den tiden. På Vestlandet, i Møre og Romsdal og i Nord-Norge var det en tradisjon for mange turfolk å dra på turer med utstyr som også egnet seg for bratte utforkjøringer, med brede fjellski av den typen vi brukte i Sverige og modifisert alpinutstyr. Men den typen turaktivitet og utstyr var lite kjent i resten av fjell-Norge, der det lette turlangrennutstyret dominerte.

Ringstind, 1969. Som fjellklatrere hentet vi på denne tiden mye inspirasjon fra Alpene, og det gjaldt ikke bare klatring og klatreutstyr. Vi fikk også med oss at skiturer i Alpene hadde lite med langrennsturene i de skandinaviske fjellene å gjøre. Der brukte man alpint skiutstyr og gikk ikke på flate vidder, men opp på topper med bratte utforkjøringer, og støvlene var alpinstøvler tilpasset gange eller kraftige (vinter-)klatrestøvler.

Det var jo bratt terreng vi klatrere var interessert i, så da måtte vi også få oss slikt utstyr. I 1969 skulle vi, en gjeng svenske klatrere, på påsketur til Hurrungane.

I den anledning kjøpte jeg et par ski egnet for toppturer: Kästle CPM Parallell, 170 cm lange, 78 mm i steget og med nærmest ubetydelig dobbeltspenn og stålkanter langs kantene som på alpinski. 

Bindingen ble også kjøpt fra utlandet: Silvretta SassFee wirebinding med mulighet for lavt festepunkt. Den bindingen passet utmerket til mine Lowa Triplex vinterklatrestøvler. Disse var laget med skibindingstupp og utfrest spor for bindingswire på hælen. På den påsketuren fikk jeg virkelig glede av denne skikombinasjonen. Det toppet seg med en sammenhengende utforkjøring fra toppen av Store Ringstind og helt ned i bunnen av Riingsdalen. Vi fikk også med oss flere klatre- og skiturer, blant annet en første vinterbestigning av Austre Ringstind og utforkjøring fra Nordre Dyrhaugstind og ned i Ringsdalen.

I 1970 flyttet jeg fra Sverige til Hemsedal for å jobbe sammen med blant annet Nils Faarlund på Norges høgfjellsskole. Nils hadde studert i Tyskland, et opphold som for hans del selvfølgelig også inkluderte klatring og skiturer i Alpene. Nils og hans kone Helga tok med seg den alpine skitradisjonen med toppturer – randonnée – til Norge og kalte det skibestigning, med myke Head-ski og Lusser randobinding (en rando utløserbinding konstruert av flyingeniøren, rakettforskeren og kollegaen til Werner von Braun; Robert Lusser). 

Nils og Helga gikk toppturer i Hemsedalsfjella, på Nibbi, Høgeloft og flere andre turer egnet for slikt utstyr. Høgfjellsskolen prøvde i slutten av 60-åra og begynnelsen av 70-åra å arrangere kurs i skibestigning, men interessen var nokså laber – nordmenn er jo født med ski på beina, så man skulle ikke komme her med noe nytt – samt at tilgangen på egnet utstyr var svært begrenset.

«I katalogen i 1974 markedsførte vi en bindingskombinasjon bestående av Lusser tåbinding og Marker Rotamat TR, en hælbinding bygget på den klassiske Marker Rotamat utløserbinding for alpinski.»

Den første forretningen i Norge som solgte randoutstyr var Skandinavisk Høyfjellsutstyr AS som vi startet i 1972. Forretningsidéen var å tilby utstyr som var vanskelig å få tak på i Norge, da først og fremst klatreutstyr, men også annet utstyr egnet for ferdsel i fjellet, sommer som vinter. I katalogen i 1974 markedsførte vi en bindingskombinasjon bestående av Lusser tåbinding og Marker Rotamat TR, en hælbinding bygget på den klassiske Marker Rotamat utløserbinding for alpinski. Denne var laget slik at man med et enkelt handgrep kan kople den i «gå»-stilling, og da kan hælen høyes cirka 11 cm.  Ski solgte vi ikke da, det begynte vi med på 1980-tallet. Men vi solgte Vinersa feller, som til forskjell fra de gamle fellene ikke trengte remmer, men hadde lim som heftet til skiene, slik skifeller har i dag. Men det hele ble en flopp, det var nærmest null interesse for dette. Det ble til at en håndfull entusiaster anskaffet seg slikt utstyr, men der stoppet det.

Fra begynnelsen av 80-åra skjedde det en forandring i toppturaktivitetene og da med helt annet utstyr – telemarkutstyr. Nordmenn forbinder telemarkski og telemarkssving med Sondre Norheim, og mener at den formen for utforkjøring startet i Norge i slutten av 1800-tallet.

Svingteknikken ved telemarkkjøring baseres på at skistøvelen sitter løst, slik at hælen hele tiden kan løftes. Den svingteknikken gikk nærmest i glemmeboken med unntak for noen meget få entusiaster. Men så kom det en renessanses i slutten av 1970-åra da flere unge skientusiaster i Norge tok opp denne teknikken igjen.

Mye for moro skyld, med vinkling mot det nostalgiske, ikke bare svingteknikken, men også ski (for mange var det treski som var de «ekte» telemarkskiene) og klær (vadmel) skulle høre til. Også i USA kom det en telemarkbølge. Amerikanere med sans for skitradisjon tok opp denne svingteknikken.

Som i Norge bredte interessen seg for denne litt sære, plasskrevende svingteknikken. Markedskreftene fulgte med og spesielt da ski- og støvelprodusenter, og folk skjønte raskt at dette utstyret ikke bare var for å sprade i alpinbakkene. Det egnet seg også godt til toppturer, da det var både lettere og rimeligere enn det kostbare og på den tiden nokså tunge alpine randoutstyret.

Når telemarkbølgen slo rot i Norge oppdaget man raskt at utstyret passet godt for toppturer i norske fjell. Dermed ble topptur større i Norge – men i en annen form enn randonnée slik vi kjenner det fra mellom-Europa. 

Som i USA kastet produsentene og leverandørene her til lands seg på utstyrsbølgen. Til å begynne med solgte vi støvler fra franske Galibier og italienske Asolo, men etter hvert kom norske Alfa på banen. Norske Witco utviklet egnede bindinger og skifabrikanten Åsnes markerte seg sterkt i konkurranse med utenlandske skiprodusenter som Dynastar, Atomic og Tua. Og for de virkelige konnesører var det amerikanske Evolution Ski som gjaldt.

Med bruken av telemarkski for toppturer fulgte også den nødvendige bruken av feller. Til å begynne med var et bare et fåtall forretninger som forhandlet dette utstyret. De fleste turgåere i fjellet brukte det mer lette fjellskiutstyret, der nødvendig smøring av skiene var vanlig praksis. Også her kom feller med lim og i 35 mm bredde tilpasset smale ski.

Mot slutten av 90-åra og inn i 2000-tallet begynte etterspørselen etter alpint randoutstyr i Norge å øke. En grunn til det var nok at mange nordmenn på skiferie i Alpene hadde oppdaget at det ikke bare var de preparerte alpinbakkene og områdene rundt alpinanleggene som gjaldt – og så på hvilket utstyr de lokale skikjørerne hadde på beina.

Før og nå i Hemsedal. På våre toppturer i slutten av april og hele mai måned på 1980- og fram til slutten av 1990-tallet var vi som oftest helt alene hjemme i Hemsedalsfjella. De fleste skituristene var enten i alpinanlegget, gikk skiturer langs DNTs løyper, eller dristet seg opp på topper som Skogshorn eller Høgeloft med det tidligere omtalte lette fjellskiutstyret – med påfølgende forsiktige utforkjøringer i ikke alt for bratt lende. 

På denne tiden av året gjelder ”nattstart”, der det er om å gjøre å komme seg opp av senga og få oppstigningen med feller mens det enda er morgen og skareføre. Utover dagen varmer sola opp overflaten og gir ”verdensmesterføre”, med 5 – 10 cm løs, lettsvingt  styresnø som øverste lag.

Men det gjelder å ikke vente for lenge. Har sola stått på lenge kan det bli råtten snø og gjennomslag som i verste fall kan medføre fall med påfølgende brudd, forstuing eller at bart skinn blir revet opp av den våte kornsnøen. For påkledningen kunne være minimal – ski og skistøvler, en liten tursekk, shorts, T-skjorte, noe på hodet, solbriller – og masse solfaktor. Noen ganger kunne også shortsen og T-skjorta pakkes ned i ryggsekken undervegs, når det ikke var et menneske å se så langt øyet rakk.

Om man kjører fra Hemsedal i retning Lærdal i tidsrommet mars til mai anno 2021 så er det nærmest umulig å finne parkeringsplass langs Rv. 52 mellom Ershovd og Eldrevatn. Det kryr av randofolk, og der vi var helt alene for noen titalls år siden er fjellsidene nå så oppkjørte at de minner om alpinbakker.

Den første sender-mottageren for skred

I 1971, da jeg fortsatt var ansatt ved Høgfjellsskolen, var Nils Faarlund og jeg på skredrednings- og skredlederkurs ved den institusjonen som da hadde det høyeste internasjonale renommé innen dette feltet: Eidgenössische Institut für Schnee- und Lawinenforschung i Davos i Sveits.

Fra tidligere hadde vi hørt om elektronisk skredsøkeutstyr. Her fikk vi demonstrert det som senere skulle vise seg å bli randoneeskikjørerens beste følgesvenn, og som i dag regnes som helt nødvendig utstyr på randoturer – elektronisk, peilbar sender/mottaker. Dette er det beste utstyret for å raskt kunne lokalisere en person som er tatt av snøskred. 

To år senere, i 1973, fikk jeg kontakt med den østerriske bedriften Motronic som produserte slikt utstyr – Pieps 1. Fra den kunnskapen jeg hadde ervervet fra skredkurset i Sveits, og fra internasjonal litteratur om skredredning, skjønte jeg at dette måtte være noe også for Norge.

Kanskje ikke for den enkelte turgåer i første omgang, det forutsatte jo at alle i et turfølge hadde utstyret, men for bedrifter og institusjoner som arbeider i skredfarlig lende og for turarrangører. Vi kontaktet Forsvaret, NSB og Vegvesenet – men null respons.

Vi kontaktet også Turistforeningen – og der fikk vi så hatten passet! Dette var å kommersialisere fjell- og friluftsliv med noe så dyrt og unødvendig, så dette skulle man ha seg frabedt.