I 2010 dro Aksel Lund Svindal og Eirik Finseth på gulljakt i Øksfjorden i Finnmark. Se denne saken fra arkivet med to av landets råeste skikjørere på topptur i nord.
KEISERENS: Aksel hadde ikke rukket å få testet sine nye ski før turen til Finnmark. Plankene fikk sin ilddåp ned denne renna. Foto: Endre Løvaas
Lesetid: 11 minutter
OL-medaljer av edleste sort er ikke nok for Aksel Lund Svindal. Alpinfenomenet har nemlig stor sans for frikjøring. Så stor at han ofrer mye for et årlig filmsegment, gjerne i spann med Eirik Finseth.
I mai gikk turen langt mot nord til magiske Finnmark, på jakt etter førstepremien.
– Åh, e det ikke hainn Aksel også? Ja, her må dokker bare finne dokker tell rette. Har dokker med kaffe sjøll? spør en lokal fisker som kommer tuslende opp fra et naust.
Kaffen ble glemt i hastverket på morgenkvisten, men vi ser ikke mørkt på en tår, dersom det skulle finnes. Ikke lenge etter kommer to termoser rykende varm koffein seilende inn på brygga. Eirik Finseth brummer fornøyd mens han skuer opp mot Øksfjordjøkelen, en av landets nordligste isbreer med sine 41 kvadratkilometer og høyeste punkt på 1204 meter over havet.
– Litt av en gjestfrihet her oppe i nord!
Helikopter i fjæra
Vår medbrakte fjellfører Tor Olav Naalsund mente snøen var best i nordvendte fjellsider, hvor lyset først slår inn tidlig om morgenen og sent om kvelden. Ergo ble det ventetid på brygga i Langfjordhamn, et nedlagt fiskevær på grensa mellom Kvænangen og Loppa kommune, rett nord for den 70. breddegrad.
De ti-tolv menneskene som fortsatt bor her ser ikke folk så ofte. Nærmeste befolkning er en time unna med båt. Tettstedet består stort sett av en veistump på en drøy kilometer, faktisk med spredte gatelys, og et par dusin bygninger rundt bukta.
That’s it. Et helikopter som lander i fjæra er ikke dagligdags, ei heller med en olympisk mester og fire andre søringa i fargerike klær og goggles på hodet. Langfjordhamn viser seg som et supert sted for å drepe noen timer, for det blir ikke noe skikjøring på denne siden av døgnet.
– Må si at Finnmark nok er en av de råeste plassene jeg har vært og kjørt på ski. Hva er vitsen med å reise halve jorda rundt når man har dette i Norge? Den sykeste naturen med fjordene i bakgrunnen. Dra på Lopphavet, altså! spøker Finseth som har opplevd mange norske fjell med ski på bena før.
Tor Olav og Aksel nikker samtykkende, det samme gjør filmer Espen Kristiansen, som vet godt hva det innebærer å sitte værfast et fjernt sted på kloden. Kaffen skulle vise seg å være svært så kjærkommen, for ingen av oss var forberedt på at de neste to døgnene skulle innebære minimalt med søvn.
Midnattssol
Døgnrytmen tok oss bokstavelig talt på senga. Heldigvis ligger sola lavt på himmelen ved disse breddegrader. I ettertid innså vi at døgnet burde ha vært snudd opp ned, i hvert fall for vår egen arbeidsflyt. Hovedsøvn fra 9 til 16, og kun en times cowboystrekk rundt midnatt.
Filminnspilling i glødende lys krever at man er på rett sted til rett tid, og etter noen timers ventetid på brygga i Langfjordhamn ble det fylling av drivstoff i Sørkjosen og Boknafisk til middag i Storslett.
Autografskriving og knipsing med mobilkamera er dessuten et fenomen vi raskt blir vant til med Aksel på laget. Når du er idrettskjendis og i tillegg har både utseende og væremåte med deg, så hører man formelig hormonene bruse hos den kvinnelige befolkningen.
Intet unntak i våre nordligste fylker, snarere tvert om, men til slutt måtte den lokale fansen vike for den ventende kveldsøkta i fjellene. Skyggene ble lengre og fikk stadig dypere blåfarge, snøen gikk fra hvit til gull. Den berømte Alpenglowen var på innmarsj, og det var endelig på tide å levere inn kupongen.
I helikopteret stiger forventningene etter hvert som vi sirkler oss inn på noen fjellsider som omringer Øksfjordjøkelen. Det diskuteres over sambandet hva som vil fungere best, og vi lar oss gjentatte ganger lure av dimensjonene.
Det som ser ut som en grei liten klippe viser seg å være minst 20 meter høy, uten at Finseth feiger ut av den grunn. Tor Olav graver noen snøprofiler, og konstaterer på tørrvittig nordmørsk at skredfaren er minus 2. Bunnsolide arbeidsforhold med andre ord.
– Blir aldri vant til hvor rått og fett Norge er
Naalsund representerer dessuten en ro og trygghet på fjellet som smitter over på oss andre. Han er virkelig det ankeret du ønsker å ha i nærheten dersom skitten skulle treffe vifta. Kveldssola gnistrer i fjordarmene og Lopphavet rundt oss. Synet og opplevelsen bergtar og setter dype spor i sjelen hos alle mann. Senere samme kveld var det vel Aksels beskrivelse som kanskje var mest billedlig;
– Man blir aldri vant til hvor rått og fett Norge egentlig er. Jeg lar meg imponere gang på gang! Naturopplevelser som dette setter kroppen i et annet gir, enda så klisjèaktig det høres ut.
Dette er tredje år på rad at Aksel og Eirik er forent på frikjøringsmission foran kameralinsene til norske Field Productions. Fri Flyt-leseren husker kanskje at de yngre utgavene av Lund Svindal og Finseth var romkamerater og konkurrenter da de gikk på skigymnaset i Oppdal.
Også der satte uker med tunge snøfall en stopper for porttrening, til fordel for pudder i Ådalen. Aksel mener det er der han fikk skikkelig sansen for frikjøring, men han klarte likevel å holde fokuset på racingsatsingen. Derimot ble Eirik sakte, men sikkert fortapt til de åpne fjellsiders rike og la racingdressen på hylla rundt 18-årsalderen. Et lykkelig valg for begge, og de finner raskt flyten i det som nå er Finseths domene.
– Jeg har skrytt mye av Eirik opp gjennom åra, og ikke et ord for mye. Den mannen er et unikum på ski! Faktisk kan du dytte ham utfor hva som helst, om det nå er utforløypa i Kitzbühel, en svær bigjump eller ei eksponert fjellside. Fyren stikker alt og har stålkontroll!
– Ligger latent
Det er snodig å observere hvordan skikjørere som Eirik og Aksel tar seg ned utfordrende fjellsider. Racingbakgrunnen kommer frem i måten de tar kurvene på, i form av hvordan de letter på trykket dersom en radius ikke er ideell i forhold til de overraskelsene som måtte dukke opp under ferden nedover.
Der typiske frikjørere heller ville ha skrenset mer eller svitsjet om, så beholder Eirik og Aksel farten ved å rette opp skiene mer i fallretning, og dermed danne en ny kurveradius.
– Det ligger latent, den konstante jakten på maksimal fart, eller å finne den raskeste veien ned fjellet. For meg som racingkjører er det fullstendig ulogisk og unaturlig å bremse farten. I forbindelse med filming som dette, har jeg etter hvert skjønt at det ofte er nødvendig for at det skal se best mulig ut, sier Aksel.
Gjennom sin korte karriere som frikjører foran kamera har alpinisten lært seg kodeks og metodikk på rekordtid.
– Jeg er veldig komfortabel med å være til fjells med Eirik, og det er godt å få tilbakemeldinger av hans erfaring. Det er super arbeidsflyt, med likestilte vurderinger av terreng, linjer og snø. Det er fint at han plukker de råeste linjevalgene, så kan jeg heller kose meg ned de litt mindre eksponerte linjene. Jeg vil nødig spolere en sesong ved å skade meg på dette.
Aksel sikter til uhellet i Canada sist vår, da han hoppet ut en blind klippe og landet på bena, men staven kjørte seg fast i råtten vårsnø. Skulderen forsvant ut av ledd med påfølgende operasjon og forsinket sesongoppkjøring.
Flere slike uhell har ikke en ambisiøs toppalpinist råd til. Når det er sagt, så mer enn aner vi at konkurranseinstinktet er latent, spesielt i selskap med Eirik Finseth. Ingen skal kunne påstå at Lund Svindal slakker av på farten, eller tar den letteste veien ned.
Tvert om, det går forrykende unna ned bratte fjellsider, gjennom tekniske passasjer med obligatoriske lufteturer, sluffhåndtering som en Alaska-veteran, stålkontroll og perfekt balanse. Igjen lar jeg meg imponere av mannens fenomenale evne til å memorere linjer, samt den utrolige motorikken. Et ekstremt skarpt hode på toppen av en 190 centimeter lang og topptrent kropp, fullstappet med mengdekjøring på ski under alle slags forhold. Det blir jackpot av slikt.
Premieutbetaling i form av de lekreste fjellsider, herav også noen rene førstegangsnedkjøringer, i overraskende gode snøforhold årstiden tatt i betraktning. Eirik Finseth lar seg også imponere:
– Det som er så rått med Aksel er at han er så kjapp i topplokket. Han ser ei linje, memorerer den, og smeller til. Under den første filmturen vår for tre år siden var han mer usikker på flyt og valg i eksponert terreng, og det ble litt stakkato. Nå vet han hva det handler om og hva både han selv og kamerafolkene er ute etter. Alle vet jo at han er verdens beste skikjører, men det å kunne huske ei ny linje og kjøre den som om man har kjørt den hundre ganger før, det er det ikke mange som får til. Vi har vel bare godt av å presse grensene og skremme oss selv litt for progresjonens del. Aksel er utrolig konsentrert og profesjonell i det han gjør, men smilet sitter ikke langt inne. Det er ekstra artig å se at han med sikkert godt over to hundre skidager i året synes det er så fett å være med på noe slikt etter en lang og slitsom sesong.
– Spent
Det er hevet over en hver tvil at utallige tusen timer på ski i alle slags forhold gir en fordel når kameraene ruller i store fjell. Her oppe kan vi ikke unne oss luksusen med å ta noen testsvinger for å kjenne på forholdene. Aksel stilte med splitter nye ski fra sin nye sponsor, uten å ta tatt en eneste sving med dem på snø før.
– Jeg var litt spent før den første linja vi kjørte, på hvordan skiene fungerte og hvordan snøkvaliteten var. Det tok et par svinger før jeg fikk responsen, og derfra var det bare å smelle til.
Og smelle til gjorde de til gangs, både Aksel og Eirik. Etter en lang og produktiv dag i eventyrlige kystfjell fikk vi presset inn fire timers søvn, før det var oppmøte igjen på flyplassen i Alta klokken 05.00. Alt for tidlig for de fleste, men faktisk for sent for oss. Det var altså her vi ble rundlurt av solens bane og de mange breddegradene.
I Finnmark er innleveringsfristene langt tidligere. Drømmen om episke bilder i soloppgang var spist opp i noe som mer fortonet seg som høylys dag. En halvtime senere sto vi på toppen av Klubbnestind, tvers over fjorden fra tettstedet Øksfjord, og konkluderte med at vi kanskje kunne rekke et par linjer før solen var for høyt oppe. 06:12 var den første linja logget på minnebrikkene, og jammen rakk vi ikke et par til før den tørre snøen forsvant i skyggen.
En av dem var på gode 1000 høydemetre med snø i alle kvaliteter, helt ned til sjøkanten, noe som ga fin føling med melkesyreterskelen. Både Eirik og Aksel er godt vant med grytidlig skikjøring, men det var nesten merkelig å være tilbake på hotellet igjen i god tid før frokostserveringen var over. Og gjett om vi spiste. Noen timer på øyet, og det var klart for kveldsøkta.
Vi var døgnville og slitne, kanskje mest mentalt, for både naturopplevelsene og den intense konsentrasjonen slikt filmarbeid innebærer gjør noe med harddisken din. Hurtigminnet klarer ikke å ta unna, det er tidspress og leveransepress, kombinert med et transportmiddel hvor tusenlappene bokstavelig talt vispes av gårde.
Når innsatsfaktorene består av en ukjørt og krevende fjellside, snø av ukjent kvalitet, et helikopter surrende i lufta med kameralinser rettet mot deg, og vissheten om at du kun har èn sjanse, så kan det få enhver til å frike ut. For Eirik Finseth og Aksel Lund Svindal var det ikke snakk om å feile en eneste gang.
Begge kjørte bunnsolid, raskt og stort, akkurat som planlagt. Turens kanskje beste opptak fikk på vi på vei hjem mot Alta i solnedgangen, i en diger gryte som plutselig bare dukket opp i viddelandskapet. Styggbratt med strålende kveldslys på den øverste delen. Det eneste aberet var vinden som hadde tiltatt, og snøføyka gjorde det umulig å se over toppskavlen. Aksel måtte gjette seg til innsteget, men traff perfekt hele linja gjennom.
Eirik fulgte opp med en flanke, men var ikke helt fornøyd med valget og flyten. Nytt løft opp, før han kjørte den drøyeste linja med største selvfølgelighet. Hansker klasket fornøyd i været, og vi kunne omsider avslutte to svært intense døgn. Siste fly sørover hadde for lengst forlatt Alta, men i slike stunder er det påkrevd med litt feiring. Vi holdt ikke ut mange timene i byens uteliv, men fikk så vidt start på rockefoten før trøttheten overmannet oss.
Det gikk en ukes tid før de intense døgnene i Finnmark kom ut av systemet. Intense dager i form av overveldende naturopplevelser, arbeidspress, tidspress, og ikke minst en døgnrytme og solgang som lurte oss trill rundt. Vi var mentalt overkjørt av alt for mange inntrykk på alt for kort tid, og vi var ikke i nærheten av å kunne absorbere slik en mengde på normal tidslinje. Halvannet døgn etter returen til Oslo tikket det inn en SMS fra Aksel: ”Sov over 12 timer i ett strekk, for en tur. Joker i Nord!”
Allerede abonnent?
Kjøp abonnement og få tilgang til artikkelen.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Fri Flyt,
Terrengsykkel, UTE, Klatring, Landevei og Jeger sine nettsider, app og e-magasin.
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
3 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
2 utgaver av Fri Flyt Magasin
12 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
8 utgaver av Fri Flyt Magasin
Betal smartere med Klarna.
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Friflyt.no har daglig dekning av det som skjer i skianlegg og toppturområder, og vi dekker debatter og dilemmaer om alt fra snøskred til klimaendringer. Om sommeren skriver vi om aktiviteter skifolk er opptatt av når det ikke er snø på bakken, som vannsport og sykkel.
På friflyt.no finner du også Fri Flyt sine skitester og mer enn 750 guider til toppturer.